Et smartere liv uten smarttelefon

Tenker man over eget skjermbruk er det nok flere som fort innser hvor avhengig de er av duppeditten i lomma. Vi drar opp mobilen i kafékøen, i kjedelige forelesninger, på do, i festlig lag når samtalen dør ut og i andre ukomfortable situasjoner. Noe Universitas sin journalist ble et eksempel på:

Nå gikk det en forbi som jeg ikke ville prate med, da tok jeg automatisk opp telefon, hva gjør man i en sånn situasjon?

– Man står i den, svarer Line Horgen Thorstad (20) og Hanna Valsgård Bratlie (22). Med sine snart ett og tre år uten smarttelefon er de et bevis på at det går an å være frakoblet i 2022.

Gjennomsnittsstudenten har over 7,5 timer med skjermtid hver dag, viser SHOT undersøkelsen fra 2021. Gjør man et raskt regnestykke og antar at studenten får sine anbefalte 8 timer søvn, er det kun 8,5 timer igjen av døgnet hvor man er skjermfri.

Les også: Utfordrer klesbransjen: – Vi er et sirkulært alternativ

Nye kunster uten internett

– Jeg føler meg litt som en vandrende stereotypi, med mine fretexklær, brusende hår og Nokia, men da er det sånn da, jeg håper at flere forstår gleden med å ikke ha smarttelefon, forklarer Bratlie.

Hun og Thorstad er fra Oslo, har røde krøller og studerer filosofi på Blindern. Flere ting i vinden peker likevel på at man ikke må leve opp til denne “stereotypien” for å hoppe på “dumb phone” trenden.

Senest i fjor relanserte Nokia en gammel modell, nå med 5g. Samt florerer nettet med forbrukerjournalistikk hvor folk melder at de har hatt positive effekter etter en uke med “digital detox”. Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har på sin side dedikert podkasten Hyllands verden til utforsking av smarttelefonens mange sider og skrevet boken Appenes planet om hvordan smarttelefonen forandret verden.

Tross at taster foran touch kan se ut til å ha blitt mer populært, erkjennes det at man må ofre mye i en digital tid for å gå helt analogt. Som muligheten til å ha kart, Ruter-app, studentbevis og musikk tilgjengelig i lomma. Likevel mener Bratlie og Thorstad at de positive sidene veier opp.

– Før da jeg skulle slappe av tok jeg alltid opp telefon. Det var fort at jeg kunne scrolle på Instagram i to timer, jeg følte ikke at jeg slappet av når jeg skulle slappe av, sier Bratlie.

Hun har tatt den digitale avkobling et steg lengre og har begynt å legge igjen PCen på universitetet. Det gir tid til å lære nye kunster.

– Jeg har lært meg å strikke, å veve og brodere. Mesteparten av kunsten jeg lager hadde aldri vært laget hadde jeg hatt internett. Tenk om jeg skulle brukt telefon og internett hele livet? Tenk på alt jeg ikke ville fått utrettet.

De positive effektene kommer som perler på en snor. Kroppsbildet er forbedret, gjennomlesningen av forskningsartikler blir ikke avbrutt av varsler på telefon og begge føler en helt ny type tilstedeværelse og ro.

– Så er det det å sitte på bussen i et kvarter å ikke gjøre noe, man føler tiden går sakte, men på en hyggeligere måte. Man blir mindre redd for å … det er feil å si å kjede seg, men man lar tankene vandre, det er en frihet, forklarer Thorstad.

Digital valgfrihet

Valget om å fjerne seg fra smarttelefon har også en politisk dimensjon.

– Jeg føler det er en indirekte, konstant aktivisme å ikke ha smarttelefon. Om alle på fest tar opp telefon og jeg ikke gjør det, så føler jeg at jeg gjør de bevisst på hvor rare de er. Jeg tror folk ikke vil innse hvor mye de bruker smarttelefonen, eller at de bruker den som en beskyttelse mot kleinhet og ubehag, forklarer Bratlie.

Thorstad på sin side er såpass opptatt av smarttelefonen og appenes kontroll på oppmerksomheten at hun har dannet organisasjon Eksist! Den jobber for å “fremme individets valgfrihet i møte med digitale arenaer”.

– Vi er enig om at vi ikke synes smarttelefon lar mennesket være i fred til å være menneske. For meg løser jeg det med å ha en Nokia, mens andre i organisasjonen prøver å gjøre det på andre måter, forklarer Thorstad.

– Det er viktig å notere seg, at det ikke handler om Nokiaen, eller at smarttelefon er galt i seg selv, men det handler om hvordan man bruker tiden sin og hvordan apper er laget til å være avhengighetsskapende, legger Bratlie til.

Om du har endt opp med å ta opp telefon mens du leser denne artikkelen og blir skuffet av mangelen på selvkontroll, har Thorstad trøstende ord:

– Mange snakker om at de føler at de ikke vil være på smarttelefon, så tenker de: «ja, men det går ikke» så blir man veldig frustrert for at all tiden forsvinner. Det er ikke fordi du er et dårlig menneske eller har lite selvkontroll. Det er fordi det er sånn den er designet.

– Appene på smarttelefon er designet for at Facebook skal tjene penger, det gjør de når du bruker mye tid på appen. Det er en urimelig situasjon å sette enkeltmenneske i.

Les også: 20 år på utsiden, 60 år på innsiden

– Akkurat så (u)praktisk at det ikke er umulig

Studentene forklarer at det ikke er spørsmålet “hvorfor gjør dere dette?” men heller: “hvordan får dere det til?” som går igjen i samtaler om å dumpe smarttelefon. Så: Hvordan får man det til?

– Man kjøper en Nokia og en simkort-konverterer så er du i gang. Mange tenker kanskje det er en umulighet, fordi det er upraktisk, men det er akkurat så upraktisk at det ikke er umulig, forklarer Thorstad.

Bratlie henger seg på:

– Det er ikke sånn at du går inn på Clas Ohlson, kjøper en Nokia og forsvinner ned i et sort hull alene. Det eneste som skjer er at du blir konfrontert med virkeligheten du lever i.

Så over til det praktiske: Møter du på billettkontroll på T-banen må du vise fram et fysisk ruterkort (som du fyller på på Narvesen), studentbevis og semesterkvittering.

– En gang i semesteret må du bestille en semesterkvittering. Du må huske å bestille det, ellers er ikke studentbeviset gyldig, sier Thorstad.

Mobilbank er kun tilgjengelig på datamaskin, og for å logge inn trenger man så klart kodebrikke. Skal noen legge ut for deg må pengene overføres til et kontonummer istedenfor Vipps.

Hva med kart?

– Det sjekker jeg før jeg drar, og om jeg skal nye steder så har jeg en bok hvor jeg skriver: buss til dit ettellerannetnavn til plattform det, svarer Thorstad.

Musikken må bli igjen hjemme, men også der finnes det noen lyspunkter.

– Jeg føler det gjør meg godt å ikke gå å høre på musikk på banen. Det er litt rart også, for når man ikke er på telefon så legger man merke til hvor mye andre er det. Sitter de ikke på telefon har de på aripods. Det føles som jeg er alene på T-banen. Jeg føler jeg kan sitte der for meg selv og synge, sier Bratlie.

I en verden der ting ser ut til å bli mer og mer digitalisert blant annet ved at servitører blir byttet ut med QR-koder kan man spørre seg:

Tror dere man faktisk kan leve uten smarttelefon om noen år?

– Jeg tror det kommer ann på hvilke valg man tar nå. Det er viktig å påpeke at verden har blitt som den har blitt. Sosiale medier er ikke tyngdekraft, det var noen mennesker som tok et valg om at ble sånn, og da bør det være mulig å ta valg som gjør at det ikke er sånn. Jeg tror at det på sikt kan endre seg om man gjør de riktige tingene, sier Thorstad.

Les også: Vil samle kvinner, ikke-binære og skeive