Kan mennesket overleve seg selv?

Mennesket har satt dype spor på jordkloden, og er i ferd med å tråkke opp stien for sin egen undergang. Eller?

I det nye UiO-faget «Tverrfaglig økologi i antropocen» skal en rekke forelesere forsøke å gi svar. Og stiller samtidig en hel rekke nye spørsmål om hva det vil si å være menneske i dag. Men først:

– Hva er egentlig antropocen?

– Det er et begrep som kommer fra geologien. Geologene studerer tiden gjennom jorda, og gjenkjenner den menneskelige påvirkningen som den aller viktigste faktoren til klimaforandringer de siste 70 årene, minst. Derfor er antropocen foreslått som navn på den tidsepoken vi nå går inn i.

Det sier filosofiprofessor og prosjektleder Marius Timmann Mjaaland. Han sitter godt plantet i en stol han har arvet fra sin bestemor, på kontoret på teologisk fakultet. Forklaringen hans av begrepet er forankret i FNs klimapanels siste rapport fra 2021: Det er ikke lenger tvil om at klimaforandringene er utløst av menneskelig aktivitet.

Bygge bro

Målet med det nye, tverrfaglige faget er å bygge bro mellom naturvitenskapens faktagrunnlag og samfunnsvitenskapens fortolkning av den.

– Antropocen er historisk dokumentert, men det får også stor betydning for framtiden, både på kort og lang sikt. Faget skal ta steget fra den mer objektive tilnærmingen til naturvitenskapen til en fortolkningsoppgave – for ja, hva betyr så dette, for vårt samfunn, måten vi tenker om mennesket og våre tradisjoner?

Faget består av ni forelesninger dette vårsemesteret, og er åpent for alle. På listen står akademiske tungvektere som Arne Johan Vetlesen, Dag O. Hessen, Thomas Hylland Eriksen og Trude Storelvmo.

Les også: Gigantprosjekt på UiO: Slik kan framtidens Frederikke se ut

Ingen enkle svar

Prosjektleder Mjaaland vil ikke gi enkle svar på store spørsmål. Først og fremst vil han skape tenkerom og diskusjon. Men én ting er han i alle fall sikker på:

– Vi kan ikke gjøre prioriteringer bare ut fra økonomi lenger.

– Så du tror ikke på grønn vekst?

– Jeg har i alle fall problemer med idéen om grønn vekst. Jeg tror ikke at drivmomentet i en politisk utvikling kan være økonomisk i samme ekstreme grad som det har vært siden 90-tallet. Det er noen problemstillinger relatert til forbruk og utslipp som må reguleres ganske tydelig framover, og det er klart det vil innebære tap for deler av samfunnet. Det å fortsette en ubegrenset vekst videre og kalle den grønn, det har jeg ikke så stor tro på. Jeg har heller ikke så stor tro på at vi kan finne en teknisk løsning på alt.

Nye muligheter

Omstillingen vil neppe bli smertefri, men Mjaaland håper vi er i stand til å ta innover oss nye måter å definere livskvalitet på.

– Det er en del andre faktorer i måten vi driver politikk og samfunn på som er nødt til å utvikles bedre. Antropocen er på mange måter en rystelse i vår forståelse av politikk, og derfor er det ingen tvil om at det vi skape nye konfliktlinjer og forsterke noen gamle, sier Mjaaland og legger til:

Men det åpner også for helt nye muligheter, rent menneskelig og sosialt sett. Vi har noen viktige debatter foran oss, om verdier, om menneskets plass i kosmos og vår utnyttelse av naturen. Det handler også om åndelige verdier, selvsagt.

– Alt dette er akademisk interessant. Akademia kan ikke bli sittende i sitt eget tårn, men må ut og snakke med folk, avslutter han.

Forelesninger våren 2022:

• Dag O. Hessen: Tilbakekoblinger og vippepunkter i antropocen
• Marius T. Mjaaland: Angst i antropocen
• Sissel Furuseth: Nordsjøen etter oljen - et litterært perspektiv
• Trude Storelvmo: Klimaendringer, konsekvenser og løsninger
• Ole Jacob Madsen: Psykologi til unnsetning
• Simone Kotva: Antropocen spiritualitet
• Arne Johan Vetlesen: Hva har urfolks natursyn å bidra med?
• Mette Halskov Hansen: Visjoner om verdens øko-fremtid
• Thomas Hylland Eriksen: Naturtap og kulturtap i antropocen