Godt i magen: Om du bare våger, byr Oslo på mange måter å spe på studentøkonomien.
Godt i magen: Om du bare våger, byr Oslo på mange måter å spe på studentøkonomien.

Kan man leve på gratis­ar­ran­ge­menter en hel uke?

Hva er prisen for å leve på gratis arrangementsmat en hel uke? Null kroner, tid, krefter og skamløshet.

Det skranter i lommeboka. Heller ikke med SV på laget fikk studentene en krone mer i studiestøtte av regjeringen. Heldigvis yrer Oslo av infomøter, kunstutstillinger og foredrag med fri flyt av gratis mat. Jeg gikk inn for å se hvor enkelt jeg kunne leve på arrangementsmat i en hel uke.

Les også: Marit (23) skulle på utveksling – UiO glemte å sende nomi­na­sjonen

Mandag: Marinbiologi og Mrs. Worldwide

Mandag går turen til Blindern. Biologisk institutt arrangerer frokostmøte om akvatiske miljøer. Som tverrfaglig samfunnsvitenskapelig student aner jeg ikke hva det betyr, men det er jeg klar for å finne ut av.

Det tilbys brød med variert pålegg, og jeg forsyner meg straks. Skal man leve på gratis mat i en uke, kan man ikke være sjenert.

Ikke bare drukner jeg i mat, men også i kunnskap. Avslutningsvis spør foredragsholderen om noen er overbevist til å skrive master i marinbiologi. Ja muligens, tenker jeg.

Dagen går, og det nærmer seg middag. International Students' Union lokker med «Get to know us» og pizza. Jeg kan få til begge deler. I frykt for at arrangementet bare er for internasjonale studenter, øver jeg på en tysk-engelsk aksent og ankommer med en tilgjort selvtillit jeg håper kan bli ekte.

Det blir den ikke. De første innleggene handler om dårlige opplevelser fra utvekslingsstudenter i Norge. Det blir verre når ei med en hjerteskjærende historie spør: «Er det noen som bare er her for pizza?». Planen om å stikke tidlig skjer ikke.

I pausen innrømmer jeg formålet mitt til en brite, som mener alle er der litt for pizza. Jeg velger å tro på ham, og klarer å svelge nok skam, og mat, til å bli mett.

Frokostfest: Jeg ser mitt snitt.
Frokostfest: Jeg ser mitt snitt.

Tirsdag: Trett og Trettebergstuen

Humanistisk fakultet inviterer til debatt om digital undervisning.

«Er dette bare for voksne?» spør jeg to professorer i det jeg ankommer. Nei, svarer de og tilbyr kaffe. Frykten for at det er kaffen som definerer «enkel servering» slipper taket i det blir båret ut både rundstykker og croissants før møtet. Jackpot!

Jeg soner tidvis ut. Temaet gjør en tidlig morgen enda trøttere enn vanlig.

Jeg drar hjem og tar en lur middag. Den skal nemlig uthvilt være, den som på fest skal!

På Skeiv Ungdoms lanseringsfest får jeg følelsen av at alle kjenner hverandre. Alene i et hjørne hører jeg noen nevne «fri bar». Dit går veien.

Det serveres cocktails uten alkohol, men ikke uten placebo. I hvert fall blir jeg skamløs nok til å forsyne meg flere ganger av tapas og dessert. Mulig er det også fordi maten er vilt god.

Jeg er mett på mat, men sulten på kultur. Det blir diktopplesning og taler. Deriblant av kulturminister Anette Trettebergstuen, som til tross for å være nesten en time forsinket, leverer godt.

Det går fort i glemmeboka når et fyrverkeri av et show inntar scenen. Stikkord: glitter, rockering og dragqueens med uendelig stamina. Man kan ikke gjøre annet enn å måpe.

Beskyttet: Men ikke mot dårlig samvittighet.
Beskyttet: Men ikke mot dårlig samvittighet.

Onsdag: Oppgaveskriving og ooohm

Det blir sen onsdagsfrokost, på det jeg tror er en engelsk skriveklubb for doktorgradsstudenter. Selv er jeg på tredje semester i bachelorløpet.

På gebrokken engelsk spør jeg på e-post om de har plass, og smører på med en: «I would love to come!» På norsk svarer de: «Det er bare å møte opp. Du trenger ikke å melde deg.»

Konseptet er enkelt: Forsyn deg med mat, skriv i stillhet, pause med mer mat, og så mer stilleskriving. Jeg tar på briller og prøver å se viktig ut idet jeg åpner semesteroppgaven min i exphil.

Opplegget minner om å sitte på lesesalen, bare at det er lov til å spise samt tilgang på kaffe, kjeks og dyr ost. For et doktorgradsliv!

Jeg skulle gjerne blitt lengre, men er middagssulten. Turen går til mindfulness-aften på Sogn.

Det er mat til de femti første. Det jeg ikke har fått med meg er at mat betyr snacks. Snart innser jeg at middagen min består av en pose potetgull.

Heftig dansing løfter humøret. Men alt som kommer opp må ned, og blodsukkeret mitt gjør det samme. Godteri er definitivt ikke den ultimate energikilde.

Jeg takker for meg og tar turen hjem.

Utømmelig ølkilde: Hva mer kan en student ønske seg?
Utømmelig ølkilde: Hva mer kan en student ønske seg?

Les også: Bygger over 400 nye student­bo­liger på Sogn

Torsdag: Tøffe temaer og tatt på fersken

Det er «Internasjonal dag for avskaffelse av vold mot kvinner» i regi av blant annet Jurk (Juridisk rådgivning for kvinner) som står for tur. Foruten et viktig tema, er det lovet både frokost og lunsj. Jeg kommer tidlig og spotter croissants og frukt.

Etter tankevekkende innlegg fra både politikere og jurister nærmer det seg lunsj. Midt i en sandwich med hummus, kommer jeg i prat med ei som inviterer til en markering. Jeg gir et genuint: «Jeg skulle vært der, men jeg har allerede noe annet i kalenderen».

For fra et frihetsfrarøvende tema til et annet, trikkes det til Oslomet og et foredrag om tilstandene i Hong Kong i regi av SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond).

Det slår meg at jeg aldri har hatt et så variert kosthold før

Elena Berg Hansen

Spise-gratis-en-hel-uke-prosjektet har gått relativt smertefritt frem til nå. Det tar imidlertid slutt når jeg og Universitas' fotograf får spørsmål om hva vi driver med når vi har fotoshoot av meg som spiser pizza. «Jeg trodde journalister brukte å melde ifra før de kom». Ikke når vi lager en sak om oss selv, medgir jeg.

Pizzaen har fått en bismak og vi haster oss ut fra storbyuniversitet. Uvel av egen skamløshet faller jeg i søvn, med et håp om en mindre vond morgendag.

Et stykke til: Fredagspizza blir hele-uka-pizza med denne dietten.
Et stykke til: Fredagspizza blir hele-uka-pizza med denne dietten.

Fredag: Faglig input og fin på vin

Fredag og tid for frokost. Den finner jeg på arrangement: «Kunnskapsarbeid er krevende» hos FIKS (Forskning, innovasjon og kompetanseutvikling i skolen).

Målgruppen er lærere og professorer. Jeg tar på meg ullgenser og håper det fungerer som kamuflasje. Etter å ha forsynt meg med rundstykke med pesto og mozzarella, plasserer jeg meg med noen hyggelige damer som tar meg under vingene.

Etter gårsdagens opplevelse faller jeg for fristelsen til å lyve. Jeg er lektorstudent og barnehageansatt og «jeg vet ikke om jeg vil bli lærer, jeg er enda søkende.» Det siste er i det minste sant.

Tiden er inne for å drukne skammen fra uka. Jeg trenger gratis alkohol, og vet det perfekte stedet å finne det: Kunstutstillingsåpning. Vors på vernissage har jeg nemlig erfaring med, så dette er barnemat. En positiv overraskelse er at de serverer et rikt sortiment av gourmetpølser.

Mens jeg nyter samtidskunsten, vin og en lammepølse med persille, går alkoholen fort til hodet. Et bilde fanger oppmerksomheten: En kvinne som spiser banan. Tydeligvis kan man kjøpe med seg kunst, og i mitt småbrisne sinn er jeg nær å slå til nå som matbudsjettet er på null.

Jeg kommer til hektene og bestemmer meg for å dra hjem. Det slår meg at jeg aldri har hatt et så variert kosthold før. Tross at det krever løgn, tidlige morgener og nitidig leting etter arrangementer, er det fullt mulig å leve en uke på gratis mat.

Før jeg er hjemme har jeg allerede meldt meg på et frokostmøte førstkommende mandag.

Mindfulness-aften på Sogn er i regi av SiOs ordning «Studentenes tiltakspakke», som Elena Berg Hansen har vært engasjert i gjennom en midlertidig stilling denne høsten.

Les også: SiO fekk 1,5 millionar kroner til av kommunen: Bruker midla på noko få har hørt om