– Helt uprovosert begynte de å skyte etter oss

– Vi har ikke tall på hvor mange som er skadet eller døde, men vi vet at minst én student ble skutt og drept av politiet.

Det forteller Sacolo Bafanabakhe. Han var tilstede under en i utgangspunktet fredelig studentdemonstrasjon i Eswatini, tidligere kalt Swaziland, den 19. oktober. Bafanabakhes hjemland har det siste halvåret har vært preget av demonstrasjoner mot det sittende regimet og for demokrati.

– Etter demonstrasjonen ble internettilkoblingen kuttet i hele landet. Siden da har det vært vanskelig å formidle informasjon mellom innbyggerne, men også ut og inn av landet, forteller han.

Bafanabakhe studerer ved det nasjonale universitetet, University of Eswatini, for å bli sykepleier. Han er også generalsekretær for studentorganisasjonen Swaziland National Union of Students (SNUS), den eneste studentforeningen i landet.

Det er nemlig ulovlig å organisere seg i Eswatini. Siden 1973 har all partipolitisk aktivitet vært forbudt i det absolutte monarkiet sør i Afrika. Studenter risikerer fengselstraff ved å være medlemmer av organisasjonen.

– Flere har blitt utvist eller sendt til politiet. De kaller oss terrorister for å si meningen vår, sier Bafanabakhe.

Les også: Chilenerne har demonstrert i to år: – Vi har ingenting å miste

Aktivist på avstand

For aktivist Bheki Dlamini er beskrivelsene kjente. På telefonlinje fra Bergen, hvor han har bodd siden 2015, forteller han om taktikken til styresmaktene i hjemlandet.

– Selv om protestene mot regimet nå, og historisk sett, utelukkende har vært fredelige, risikerer man å bli utsatt for vold fra politiet bare ved å være til stede.

I 2014 flyktet Dlamini fra Eswatini, i frykt for å bli arrestert for regimekritiske uttalelser.

– Jeg hadde gitt uttrykk for at vi trengte demokratisk endring i Eswatini. Ingenting som kunne fått noen i fengsel i et demokratisk land, forteller Dlamini.

På det tidspunktet hadde han allerede sittet fengslet i fire år – mistenkt, men aldri formelt dømt for politisk terrorisme.

Som medlem i People's United Democratic Movement (Pudemo) og underorganisasjonen Swaziland Youth Congress (Swayoco) ble han automatisk sett på som en trussel mot staten. Han kom til Norge ved hjelp av studentprogrammet Students at Risk i 2015.

Dlamini forteller at studenter i Eswatini alltid har spilt en viktig rolle når det kommer til å kritisere myndighetene.

– Studentene er selve hjertet av motstandsbevegelsen i Eswatini, og har alltid vært det. Det er en kobling mellom endringene vi ønsker og studentaktivitet, forteller Dlamini.

– Lederne i Eswatini skjønner nok at universiteter og skoler er de viktigste arenaene for å skaffe støtte til saken mot dem.

I oktober ble alle landets skoler stengt av sikkerhetshensyn. Eswatini står foran et vannskille, mener Dlamini.

– Det vi ser nå er begynnelsen på en ny æra for Eswatini. Det er ingen vei tilbake lenger, monarkiet har blitt vanæret for alltid av protestene.

– Bare se på antallet døde i juni og juli: Vi snakker om dusiner av mennesker drept av militæret. Vi snakker om enda flere sårede, og hundrevis som sitter i fengsel. Det har aldri vært et så høyt nivå av statlig vold, sier Dlamini.

Les også: Studentaktivister jages og utsettes for vold

– Kongen er som en gud

Det var i forbindelse med at studenten Thabani Nkomonye ble funnet død på et jorde i Nhlambeni, ti kilometer fra storbyen Manzini, at demonstrasjonene startet. Politiet hevder Nkomonye ble drept i en bilulykke, mens familien mener at skadene han ble utsatt for peker mot tortur. Demonstrantene ser Nkomonye som enda et offer for politiets brutalitet.

– De første demonstrasjonene stilte krav om svar på dødsårsaken til Nkomonye, men vi krever også et demokrati hvor politiet holdes ansvarlig overfor folket, og ikke bare kongen, sier Bafanabakhe.

– Kongen er som en gud i Swaziland, fortsetter han.

Kong Mswati III har styrt nasjonen, som ligger landlåst mellom Sør-Afrika og Mozambique, siden 1986. Han leder landet ved dekret gjennom statlige institusjoner, og har vetorett i den lovgivende forsamlingen.

De siste årene har Eswatini stått overfor store økonomiske utfordringer, som har blitt forverret av pandemien. Demonstrantene kobler de økonomiske problemene til mangelen på demokrati i landet. De krever at Mswati abdiserer, og at et flerpartisystem innføres i hans fravær.

– Det vi krever av kongen er tilgang til utdanning og mulighet til å ta seg arbeid, ikke bare at jobber og ministerposter går til kongens familie. Vi krever demokrati, sier Bafanabakhe.

Blodig minnestund

I mai ble det holdt en minnestund for Nkomonye. Bafanabakhe var til stede da politiet plutselig aksjonerte mot forsamlingen.

– Helt uprovosert begynte de å skyte etter oss og kastet tåregass inn der vi holdt sermonien. De arresterte også flere av oss, meg selv inkludert, forteller Bafanabakhe.

Arrestasjonene fikk stor oppmerksomhet på sosiale medier, og Bafanabakhe ble løslatt seks dager senere. Hendelsen var en oppvekker, og førte blant annet til et mislykket forsøk fra parlamentet om å stille kongen til veggs.

– Vi trenger demokratiske reformer, og det har vært et ønske om det i over 50 år. Nå har vi et momentum vi ikke kan la gå fra oss.

Artikkelen fortsetter under bildet.

29. juni nådde demonstrasjonene et klimaks. Demonstranter over hele landet tok til gatene i protest mot kongens regime. Det var på overtid, mener Bafanabakhe.

Demonstrantene ble møtt med vold, og hæren satt inn. Bafanabakhe forteller at over 80 skal ha blitt drept og 600 skadet – tall myndighetene aldri har bekreftet. De hevder antallet døde er 27.

– Vi er ikke sikre på antallet fordi internettet ble skrudd av med en gang i hele landet. De siste månedene har vi fått en bedre oversikt, og vi vet at mange av de som ble skutt har måttet amputere, forteller Bafanabakhe.

Hærens reaksjon satte en midlertidig stopper for opprørene. Demonstrantene trakk heller til sosiale medier enn å risikere livet i gatene – inntil nå. Demontrasjonen den 19. oktober fikk imidlertid også fatale konsekvenser.

– Politiet tok seg inn på sykehusene og sørget for å fjerne kulene på skadde studenter som hadde deltatt i demonstrasjoner. Alt for å sørge for at skadene ikke kunne spores tilbake til dem, forteller Bafanabakhe.

Les også: Afghanistans studenter vet ikke hva framtiden bringer

Dobbel kamp

For Bheki Dlamini er det tydeligere enn noen gang at det vil være risikabelt å vende tilbake til hjemlandet. I fjor fikk han avslag på søknaden om politisk asyl i Norge, selv om han risikerer å bli arrestert i Eswatini, eller i verste fall drept.

Det er vanskelig å balansere den personlige kampen for oppholdstillatelse i Norge med den større kampen for endring hjemme i Eswatini, forteller han.

– Jeg kjenner alltid på følelsen av at jeg kunne ha gjort mer for Eswatini. Men jeg har mine egne begrensninger, jeg kjemper selv en kamp mot den norske staten. Det begrenser graden jeg kan bidra i. Søknaden min om asyl er inne i sitt fjerde år nå, og det er klart det er psykologisk og emosjonelt utmattende.

– Det høres nesten ut som prosessen for å få statsborgerskap i Norge er mer nedbrytende enn tortur og fengselsopphold i Eswatini?

– Det er det. Særlig når jeg føler jeg kunne gjort mer for Swaziland herfra, gitt sikkerheten og friheten til å uttale meg kritisk jeg får av å bo i Norge. Det er absolutt en utfordrende kombinasjon.