Slik er moten der du studerer

Går alle på BI med dress, dyre merkeklær og vaffeljakker? Og hvorfor er det slik at arkitektstudentene er kjent for å utelukkende kle seg i sort og hvitt?

Hva vi velger å kle oss i sier noe om tiden vi lever i, hvem vi er og hva vi drømmer om å bli. Derfor har Universitas de siste ukene lusket rundt på et knippe av Oslos universiteter og høyskoler, for å finne ut av hvordan studenter faktisk går kledd.

For å hjelpe oss med å evaluere funnene tok vi kontakt med kunst- og motehistorikeren Ragnhild Brochmann, som har spisskompetanse i motevitenskap. For mange er hun kanskje best kjent som skribenten bak Morgenblad-spalten «Estetikeren», hvor hun ukentlig svarer på spørsmål fra den visuelle verden. Hun var slettes ikke vond å be, for Brochmann har lenge drømt om å gjøre et dypdykk i studenters klesstil.

– Ungdomstiden er en tid hvor du skal bli deg selv, og klær er en av de viktigste identitetsmarkørene mennesket har fordi vi setter et likhetstegn mellom det indre og det ytre, forklarer Brochmann.

Vi møtes på en forblåst benk på Blindern, og dette er kjente trakter for Brochmann, for her har hun selv studert. Vår lusking har resultert i en rekke fotografier og samtaler med studenter om nettopp hva de har på seg, og nå skal materialet presenteres for stil-analytikeren selv. Brochmann ser ut som hun klør i fingrene etter å komme i gang.

Les også: I bokhylla til Maria Navarro Skavanger

Kunsthøgskolen i Oslo: De grensesprengende soldatene

– Dette er fra Khio for å si det sånn, utbryter Brochmann, nesten før vi har rukket å legge de første bildene frem på benken.

Kunsthøgskolen i Oslo (Khio) ligger ærverdig og akkurat passe trendy plassert i en gammel seilduksfabrikk rett ved Akerselva på Grünerløkka. Det er her fremtidens scenekunstnere drar for å bli skuespillere, dansere og operasangere, og samfunnets frie kunstnersjeler får fordype seg i design, kunst eller kunst og håndverk. Dette er en høyskole som holder høy status, og anses for å være toneangivende for hvem som kan bli de neste stjerneskuddene på kunst- og kulturhimmelen.

– Disse studentene har en identitet som handler om å være skapende. Det er en kulturell posisjon, og samtidig hører det sammen med faget deres å skape og ikke minst prøve å presse noen grenser, forklarer Brochmann.

På Khio finner vi nøkkelringer som ørepynt, fargerike lokker og antrekk som av og til ser ut som de er tatt på bak frem. En av de vi legger ekstra merke til er kles- og kostymedesign-studenten Live Gårde (19). Hun har på seg høye, grønne ullbukser med bukseseler formet som små hender som fester seg til livet. Tilsynelatende et plagg man ikke finner i en hvilken som helst butikk. Riktignok: Buksen er sydd selv.

– Jeg tør å kle meg litt mer crazy etter at jeg begynte på Khio, og jeg har nok et større ønske om å gjøre akkurat det også. For jeg vet at de blikkene jeg får fra folk rundt meg, er blikk å være stolt av, sier hun.

Det er viktig for Gårde å føle seg komfortabel i det hun har på seg, samtidig er det særlig én ting hun tenker på når hun skal velge antrekk for en ny dag på seilduksfabrikken.

– At det skal være kult.

Brochmann peker på at studentenes brudd med de rådende klesnormene og kodene gjenspeiler den moderne kunstens forståelse av sin egen posisjon og oppgave.

– Khio-studentenes rolle er å stå utenfor, og tydelig vise at de står utenfor og krafser på samfunnsnormene som en slags gatehund.

Hun demonstrerer med skjærende hundehyl, før hun konkluderer:

– Det blir det både god kunst av og veldig dårlig kunst av, for det å være i opposisjon er ikke alltid en interessant posisjon å være i.

Arkitekthøgskolen i Oslo: De kreative advokatene

Tar man bena fatt og vandrer omtrent 200 meter vestover fra Khio, finner man Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), Norges ledende og mest anerkjente utdanningsinstitusjon innenfor sitt fagfelt. På AHO foregår undervisningen i et modernistisk murbygg med betong under føttene. Materialene er kanskje velvalgte og løsningene smarte, men rammene og linjene adskillig strengere enn hos deres kreative nabo på andre siden av elven. Brochmann studerer bildene av AHO-studentene nøye.

– Det kan godt være Høyskolen Kristiania. Typ mediefag eller tekst, gjetter Brochmann.

Universitas avslører fasiten.

– Åja, det er AHO ja? Da har de blitt hippere siden sist! Men er fortsatt like sorte som de pleier å være da.

Brochmann beskriver AHO-studentene som like, med en visuell profil som er kjent for å være sort, hvit og monokrom. Hun mener at denne klesstilen gjenspeiler de rådende idealene i arkitekturen.

– De idealene kan man kan si litt av hvert om, og ikke bare det positive, mener Brochmann.

Idealene hun snakker om har sitt opphav i modernismen, en retning og epoke innenfor arkitekturen som for alvor fikk fotfeste i mellomkrigstiden og som har dominert frem til vår samtid. ((Retningen preges av stor tro på det modernistiske prosjektet, vitenskap og teknologi.)) Husene skulle nesten fungere som maskiner og være strippet for alt overflødig, som ornamenter og dekor. Den moderne arkitekturen har skapt reaksjoner, blitt kritisert og forhatt. Her til lands har idealene blitt debattert som en del av «Arkitekturopprøret».

– Jeg tror nok de unge arkitektene er i en slags reposisjonering med tanke på hvem de skal være, både i samfunnsdebatten og innenfor sitt eget fag, sier Brochmann.

Likevel mener hun det er naturlig at de kommende arkitektene har en mindre grensesprengende stil enn sine naboer på Khio. Arkitektutdanningen er tross alt en lang profesjonsutdanning, og når studentene kommer ut i samfunnet inntar de ifølge Brochmann en mer klassisk etablert posisjon.

– De er ikke advokater, men de er på en måte den kreative advokaten. Stilen til disse studentene reflekterer en idé om at man inntar en tilbakeholden, nøktern posisjon. En som observerer.

Arkitekturstudenten Andreas Bakkebø (28) er en av dem som har valgt å spice opp antrekket med en oransje t-skjorte og en kofte under armen. Han forteller at han inspireres av stramme linjer og det enkle, men at han synes det er gøy å bringe noen nye elementer inn i antrekket.

– Dette er kanskje et litt dårlig innsalg, men det er jo veldig mange sorte høyhalser på AHO. Det er jo skolen kjent for. Men det er mye inspirerende også, og jeg opplever at flere tør å være litt annerledes.

Les også: Kan vi legge ned meglerbransjen?

Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo: Kulturkommentatorene

For å skrive noe dekkende om studenters klesstil måtte vi omsider bevege oss bort fra Grunerløkkas kreative klynge og opp til Blindern, Oslos største akademiske lekeplass. Et t-banestopp fra Majorstua ligger Universitetet i Oslos (UiO) hovedcampus, og her lukter det exphil, kantinekaffe og søvnløse netter allerede idet vi beveger oss ut av t-banevognen. Universitetet er forøvrig også Norges eldste, og kan pryde seg med status som landets høyest rangerte.

– Hun har sikkert Morgenbladet under armen, sier Brochmann og peker på bildet av studenten i skinnfrakk og grønn genser med en kaffekopp og avis under armen.

Hun fortsetter:

– Dette var vanskelig. Er det på Blindern? Humanistisk fakultet?

Og det stemmer på en prikk. Ettersom UiO tilbyr et vidt spenn av ulike retninger kunnskapsultne mennesker kan velge å gjøre et akademisk dypdykk i, måtte vi foreta en liten avgrensing. I Blinderns labyrint av murbygg, falt altså valget på fakultetet som blant annet tilbyr utdanninger innenfor musikkvitenskap, estetiske studier, språk, politikk, historie og filosofi: Humanistisk fakultet eller HF.

– Dette her er Klassekampen- og Morgenblad-lesere. For disse handler det om å kjøpe brukt, og ikke bare ha samtidens stil. Bestemme selv. Uten å være altfor interessert i mote, for det er ikke det de holder mest på med. Dette er disse som skal kommentere og mene noe om det de på Khio og AHO lager, forklarer Brochmann.

Filosofistudenten Felix Rudi (21) tror han kommer til å svare dårlig på spørsmål og klær og mote, men takker likevel pent ja til en prat.

– Jeg er opptatt av at det skal være rent og enkelt, og handler nok mest klær på Fretex. Både fordi det er bra for miljøet og studentøkonomien, men også fordi man finner mange fine ting brukt. Når det i tillegg er billigere er det en «no-brainer» for meg. Jeg føler de fleste på HF har en ganske klassisk stil, og det er nok mange her som kler seg i brukt. Jeg får iallefall inntrykk av det, forteller Rudi.

Brochmann peker på at det har vært 90-tallets klesdrakt som i all hovedsak har preget moten de siste årene, men sier at det begynner å snike seg inn noen elementer fra 60-tallet. Og at hun ser spor av dette tiåret på HF, er hun ikke overrasket over.

– Det er helt på sin plass at det finnes mer av det på HF, for 60-tallet er jo deres urskrik, og tiden hvor det virkelig begynte å rocke å være HFer – med Arne Næss som klatra på utsiden her.

Handelshøyskolen BI: Forvalterne av det statiske

I Nydalen ligger et sted hvor studentmassen aspirerer til å bli en del av en annen elite enn kultureliten som dyrkes på HF. Her studerer fremtidenes forvaltere, pengebevarere og meglere. Vi befinner oss selvfølgelig på Handelshøyskolen BI. Høyskolen har høythengende akkrediteringer og gjør det godt på internasjonale rangeringer. Skal du studere her må du likevel ut med litt ekstra penger, for dette er en privatskole. Til gjengjeld får du ikke bare en solid business-utdanning, men kan i tillegg vanke på det som kanskje er Oslos mest moderne og freshe campus. Her er kantinene store og luftige, og utvalget lagt bredere enn de påsmurte rundstykkene man finner på Oslomet.

– Disse går på BI, og de ser jo ut som meglere alle sammen allerede. Det er ikke bare klærne man ser det på, men også måten de poserer på. Ikke en eneste jente med sekk heller, kommenterer Brochmann.

Nei, for på BI har jentene tatt med seg pc og notatblokk i vesker, gjerne fra luksuriøse motehus som Louis Vuitton og Balenciaga. Det er ikke langt mellom hver boblevest, og skjortene er nystrøket. Brochmann beskriver stilen som konservativ og voksen.

– Jobben deres er å forvalte ideer som ikke er grensesprengende, men som opprettholder status quo. Ideer som beholder fond, penger, verdier og ikke kaster om på samfunnet. Stabilitet og kontinuitet er viktig, og de er ikke interessert i å finne på masse «nytt og artig» for det står ikke på hovedmenyen til de som skal inn å styre landet, forklarer Brochmann.

Hun presiserer at dette verken betyr at studentene er kjedelige eller konservative i måten de tenker på, men at de representerer en kultur som flagger mer konservative holdninger blant annet ved å kle seg som foreldrene sine.

– Du vet omtrent hvem hun BI-studenten er, og hva hun kommer til å bli. Men akkurat det samme kan man si om Khio-studenten. Det er ikke noe mindre konservativt å være Khio-student på den måten, man skjønner like godt hva greia og idealene er. Alle de på Khio er også like i uttrykket, og hører sammen.

Finansstudenten Henrik Hauge (19) sier at et typisk BI-antrekk består av chinos eller litt finere bukser, et brunt skinnbelte og en skjorte. Selv går han i en hvit half-sip, med en mørkeblå jakke over og smale bukser.

– Stilen min er jo relativt basic, sånn egentlig. Relativt normale farger. Ikke nødvendigvis dyre merkevarer, for plagg med fine fasonger finner du også i litt billigere butikker som likevel leverer kvalitet, som for eksempel Jack and Jones, forklarer Hauge.

At han ikke alltid går for plaggene med høyest prislapp er ifølge ham selv noe han gjør for å skille seg litt ut.

– Det mye merkeklær her, men når det blir kultur for at alle har merkeklær så det blir det jo litt mainstream å ha det. Da er det litt kult å gå i noe eget, gå for noe litt billigere og mer interessant.

Les også: Mellom pornoromaner og bleieskift

Oslomet: Mellommennesker i gjennomsnittlig forkledning

Så var vi omsider kommet til siste stopp på Universitas stilferd gjennom noen av Oslos universiteter og høyskoler, og passende nok har vårt endestopp vært begge deler. Oslomet, som ligger i Pilestredet i Oslo, gikk i 2018 fra å være Høgskolen i Oslo og Akershus til å bli et universitet. Da valgte de seg det nye og kanskje en smule pretensiøse navnet: Oslomet - storbyuniversitetet. I tillegg har universitetet valgt seg en tydelig fargeprofil, så denne gangen gjorde bakgrunnen på bildene det muligens en smule for enkelt for Brochmann å gjette hvor vi hadde vært.

– Dessverre, her er det for gult til at det går an å gjette feil. Og her må man bare si at denne gjengen her verken er like trendy eller normbrytende som resten, på noe som helst slags vis. De her er midt i mainstreamen. Det er nesten så enkelt som det. Litt nittitall, litt høye liv, hull på knærne og Hoka-sko, konkluderer Brochmann raskt.

Og Brochmanns analyse stemmer påfallende godt overens med lærerstudenten Mari Narums (24) beskrivelse av sin egen stil.

– Det er litt fælt å si, men jeg bare kler meg egentlig bare sånn som alle andre går kledd. Blir inspirert av de på gaten og det rundt meg. Ganske basic. Rutete jakke og mom-jeans, sier Narum.

Studentene som farer mellom murbygningene på Pilestredet, hvor trikken uler utenfor murene, er rett og slett ganske vanlig kledd. Midt i gryta utdanner institusjonen blant annet fremtidige lærere, barnehagelærere, journalister, sykepleiere og ingeniører. Dette tror Brochmann er noe av grunnen til at Oslomet-studentene fremstår som det hun kaller for et godt gjennomsnitt.

– Disse studentene skal bli samfunnets mellommenn og kvinner. Og det er ikke ment som en nedlatende uttalelse. Men dette er nok et godt eksempel på at man kler seg opp mot både personlighet og den rollen man aspirerer til å innta i samfunnet. Så finnes det alltid noen veldig stilfulle og kule lærere og sykepleiere selvfølgelig.

– Er du fornøyd med det vi har funnet?

– Jeg er fornøyd fordi det omtrent er akkurat som forventet. Jeg går jo å nistirrer på folk hele tiden. Jeg er sjelden på BI da, men der trenger du ikke være like ofte for å vite hva som rører seg. Moten endrer seg litt saktere på vestkanten, så der holder det med en visitt cirka hvert tiende år.

Å prøve på seg det gamle

Universitas' stilferd avdekker at det ikke er så altfor mye nytt under solen. Stiler, elementer, trender og plagg fra 50-tallet til tidlig 2000-tall resirkuleres, tas på og settes sammen på nye og noen ganger mer gjenkjennelige måter. Hvorfor er det slik? Og er det tenkelig at det kommer til å vokse frem helt nye klesstiler i fremtiden?

– Alle nye tider har sin egen måte å filtrere fortiden på. Jeg synes ikke det er rart eller trist at vi prøver på oss de samme referansene igjen, for det har skjedd så utrolig mye på så ufattelig kort tid fra 1950 til i dag, mener Brochmann og utdyper:

– Mulighetene, likestillingen, teknologien og ikke minst mengden med klær. Det er et enormt opphop av kulturelle referanser og plagg som jeg tenker at en ny generasjon har ganske god grunn til å ville prøve på seg for å «skjønne greia».

Hun peker også på at det ikke fantes en tydelig ungdomsstil før etter 2. verdenskrig. Først da vokste det frem en generasjon med et tydelig behov for, og ikke minst mulighet til, å etablere seg og posisjonere seg som noe annet enn sine foreldre og samfunnet for øvrig. Subkulturer som punk, mods, hippie, hiphop og britpop vokste frem med musikk, klær, uttrykk og meninger som skapte en distanse mellom foreldregenerasjonen og ungdommen.

– På den ene siden, holder kraftige posisjonelle utrykk seg over tid. Akkurat som at formene i Picassos abstrakte malerier repeteres fordi de er så sterke og bruddet så tydelig. Det er rett og slett lett å forstå. Lett å hate først og veldig lett å akseptere og respektere senere. Sånn vil det være med stilarter som for eksempel punken også. Det er én måte å se det på. Andre kan jo tenke: «Fy fader, det ser jo helt likt ut, det er så stagnant».

Hun konkluderer med at moten ikke endrer seg så fort som vi av og til liker å tro.

– Og det er jo egentlig litt hyggelig, sier Brochmann og smiler.

Selv definerer hun mote som menneskets evige drøm om å være noe annet enn en liten, naken menneskeape, og synes derfor det er spesielt spennende å se på hva studenter går kledd i.

– Studenter har et felles prosjekt som lyder slik: «Jeg prøver å bli meg selv». Og når man prøver å bli seg selv har man behov for å prøve på seg forskjellige klær, fag, talemåter og interesser, og man gjør det i plenum. Det er skummelt, men det er også trygt. For alle rundt deg gjør det også.

– Helt til slutt, hva slags stil hadde du som student?

– Kul stil, selvfølgelig.