Her jobber studentene for å redde Oslofjorden

Ytterst på Filipstadkaia, hvis du går over broa fra Tjuvholmen og videre ut vestover forbi Skur 13, finner du et splitter nytt treetasjers rektangulært bygg i tre.

Her jobber en gruppe masterstudenter og professorer i robotikk og kybernetikk sammen om å samle inn mest mulig informasjon om Oslofjorden. Blant målene deres er at torsken igjen skal kunne svømme fritt, side om side med Oslos innbyggere.

Alex Alcocer, som er professor i robotikk og kybernetikk ved Oslomet – Storbyuniversitet, smiler bredt. Han er en av de hovedansvarlige for prosjektet.

Tidligere i høst åpnet Oslomet Havlaboratoriet, eller Oceanlab på engelsk, et ressurssenter for studenter og akademikere som ønsker å jobbe med utvikling av ny og bærekraftig havteknologi. I bygget ved fjorden jobber robotinteresserte studenter og professorer sammen om å skru robotiske og kybernetiske måleinstrumenter som skal bidra til å kartlegge blant annet livet, miljøet, fiskebestanden og topografien i fjorden.

For Oslofjorden står det sørgelig til for tiden. Tidligere i år slo Havforskningsinstituttet alarm – på bunnen av fjorden ligger avfall og rester av kloakk fra landbruksaktivitet, og bunntråling har ødelagt hus og gjemmesteder for sårbare fiskebestander. Ni av ti torsk er forsvunnet. Blåskjellene er nærmest borte.

Les også: Hvorfor snakker vi ikke om produkters levetid?

Elektrisk plastplukker

Universitas møter gruppa med forskere og studenter ved fjorden en uvanlig solfylt høstdag. Studentene viser oss rundt om i bygget, som er fullt av diverse tekniske duppeditter, en motorbåt, flere studenter og akademikere, og selvfølgelig – faktiske roboter. En av studentene, Magnus Kjelsaas, viser oss sitt masterprosjekt – en liten, selvkjørende båt.

– Denne båten er jeg ansvarlig for. Hvis det kommer forskere, studenter, næringsliv eller hvem som helst som har lyst til å bruke denne båten til noe, er det min jobb å gjøre båten tilgjengelig for dem.

Kjelsaas demonstrerer.

– Den skal være selvkjørende. Målet er at man bare skal gi den noen koordinater, og så planlegger den ruta og legger til av seg selv.

–… For eksempel som taxibåt?

– For eksempel. Eller varetransport, eller fiskebåt for den saks skyld.

– Jøss. Finnes det båter som kan fiske på egen hånd?

– De siste årene har det skjedd mye. Men det er få ferdige produkter, så en fullstendig autonom fiskebåt kjenner jeg ikke til. Men autopilot, for eksempel, er en form for selvkjøring, men det må kombineres med en slags «Google Maps» på havet.

– Hva med hensynet til miljø og klima?

– Båten er hundre prosent elektrisk. Det er bare å slenge på et solcellepanel hvis man skulle ha lyst til det også. Den har blitt brukt i miljøorienterte prosjekter, blant annet kartlegging av havbunnen og måling av fiskebestander.

Andre selskaper, som Clean Sea Solutions, bruker denne båten for å kjøre rundt i fjorden og plukke opp plast.

Kjelsaas peker likevel på at det er en svakhet at den går på strøm, fordi den må tilbake på havna for å lade. Likevel kan maskinlæring ha løsningen også her, tror han: – Hvis man får til autodocking, altså at den kjører tilbake og legger til av seg selv, er det ikke så lang vei til at den klarer å lade seg selv også.

Roboter for miljøet

I et møterom i andre etasje tar vi en prat med professorene Alex Alcocer, Vahid Hassani og student Ivar Bjørgo Saksvik.

– Hvorfor skal vi ha roboter i havet?

– Fordi vi trenger å vite mye mer om havet, svarer Alcocer. – Hvis vi fortsetter som før, hvor man har brukt mennesker og store båter for å måle ting, har vi ikke nok ressurser til å gjennomføre forskningsoppdragene. I stedet jobber vi med å automatisere og sende roboter der hvor mennesker har vanskelig for å gå selv – der hvor det veldig dypt, for eksempel.

Saksvik, som er masterstudent i robotikk og kybernetikk og har vært tilknyttet prosjektet fra begynnelsen, svarer: – Det er utrolig høye operative kostnader ved å gjøre målinger og samle data – det er jo det som koster penger i havteknologien. Selv om robotene selv er dyre, er det enda dyrere å sende et forskningsskip ut på havet.

Saksvik peker på at mange små roboter kan samle mer informasjon enn én stor, bemannet båt. – Ett av prosjektene er å lage veldig små roboter som ikke trenger hjelp fra skipene, slik at kostnadene blir lavere.

– Hva har alt dette med klima og bærekraft å gjøre?

Alcocer svarer raskt: – Vi tar hensyn til bærekraft og miljø i alt vi gjør.

– Vi utvikler teknologi som gir oss en bedre forståelse for prosessene som skjer under vannoverflaten. En av grunnsetningene for forskningsprosjektet vårt er at alt må ha en viss kobling til bærekraft, utdyper han.

Les også: Klima­stra­tegi skaper uro i akademia

Havbruk til folket

Havteknologi er ikke nytt. Men ifølge professor Hassani er det flere ting som gjør at prosjektene ved Havlaboratoriet skiller seg fra tidligere forskning.

– Til nå har havteknologien i hovedsak vært drevet av stor industri – militær anvendelse og olje og gass, sier han. – Hovedmålet deres var aldri bærekraft, men å ta ut naturressurser. Bare de siste 10–20 årene har man funnet andre bruksområder for havteknologi.

Havlaboratoriet er en liten forskergruppe ved et universitet som lager små roboter for å måle ting – ikke et stort, profittmaksimerende selskap. – Gevinsten går ikke til industrien, men rett tilbake til samfunnet. Det vi prøver på, er å knytte bånd mellom folket og havet, sier Hassani.

Han viser til at dette gjelder alle slags typer folk, men særlig fagfolk. – En biolog i Bergen som ikke har en robot, men interesserer seg for noe som skjer på 1200 meters dyp i havet, klarer ikke nødvendigvis samle inn en million euro for å få gjennomført den ene dagen med eksperimenter i havet.

Ved å tilby teknologi kan altså Havlaboratoriet bistå med en helt konkret løsning.

Les også: Miljø­fi­losof: –⁠ Bygningen står i brann

Halvdød fjord

Drømmen er å måle hva som skjer i sanntid under vannet, og gjøre informasjonen tilgjengelig for så mange som mulig, forteller Alcocer.

Han presiserer at gruppa bak Havlaboratoriet ikke er havforskere, men ingeniører, og deres mål er å utvikle teknologi for å hjelpe havforskningen, ikke nødvendigvis å forske på havet selv. Likevel er de levende opptatt av å redde livet i fjorden.

Hassani skyter inn: – Folk som ikke er spesielt opptatt av havet, som drar på båttur, ser bare skjønnheten ved det. Men hvis man dykker i den, ser man at Oslofjorden ikke er så vakker som den ser ut. Den er veldig nær å være helt død.

Det som foregår på Havlaboratoriet er dessuten skalerbart, og kan brukes til å studere en hvilken som helst vannmasse.

– Tror dere det er ny teknologi som kommer til å redde verden?

– Ikke alene. Jeg tror teknologien er nøkkelen til å løse mange utfordringer, men uten politisk vilje og uten grunnleggende samfunnsendringer, vil det ikke skje noe. Men teknologien er en veldig viktig del av løsningen, sier Hassani.

La torsken leve

Første steg er å redde fjorden fra døden, deretter må den gjøres bærekraftig, forteller Hassani.

– Den må først opp til et stabilt nivå, slik at vi igjen kan ha…

Hassani har snakket engelsk hele veien, men her sier han et norsk ord med markant og godt øvet uttale: – … TORSK.

En liten latter brer seg i møterommet.

På spørsmål om oslofolk igjen vil kunne bade side om side med frisk torsk i Oslofjorden, svarer Alcocer optimistisk:

– Vi håper det! Vi har snakket med havforskere som tror det samme. Men det krever grundig arbeid, og arbeid som er kunnskaps- og forskningsbasert.