«Mari» ble stalket på campus

Den første varsellampen lyste en vinterdag i januar. «Mari» leste på biblioteket da hun oppdaget at mannen som satt overfor henne begynte å hyperventilere.

– Hele situasjonen var intens og ubehagelig. Noen spurte om det gikk bra med meg, fordi reaksjonen hans tydelig var rettet mot meg.

Hun tenkte imidlertid at oppførselen ikke hadde noe med henne å gjøre, likevel pakket hun sakene og gikk til et annet bibliotek.

Senere ble det tydelig at mannen hadde en spesiell interesse for Mari. Det neste halvåret oppsøkte han henne flere ganger på biblioteket.

Samtidig tikker det inn meldinger fra anonyme Instagram-kontoer. Flere av meldingene hadde seksualisert innhold.

Mari er ikke hennes virkelige navn. Hun ønsker å være anonym av hensyn til egen sikkerhet. Likevel vil hun fortelle historien sin for å belyse det hun mener var utilstrekkelig oppfølging fra Universitetet i Oslo (UiO).

Instagram-følger

Noen uker etter den første hendelsen kommer mannen bort til Mari og venninnen hennes på campus. Han forteller at han vet hvem hun er, og at han har flyttet til Oslo fordi han har fulgt henne og vennene hennes på Instagram i flere år.

– Han gjentok i det uendelige at det var absurd at jeg var et ekte menneske. Det var veldig ubehagelig, sier Mari.

Mari bestemmer seg for å varsle UiO gjennom Si fra-systemet.

– Det krysser en grense når noen forteller at de har flyttet til et fremmed land for å møte deg.

Fra første stund understreker UiO at de oppfatter situasjonen som alvorlig. De inviterer Mari til et møte for å snakke om opplevelsene hennes. Hun får nummeret til vaktsentralen, og beskjed om at saken skal ligge lett tilgjengelig i deres datasystem.

– Jeg forventet ikke å føle meg så godt ivaretatt av en så stor institusjon som UiO er, sier Mari og forteller at hun reagerte med lettelse.

Det skulle imidlertid snart snu.

Avsender: Anonym

Våren 2021 tikker det jevnlig inn meldinger til Mari fra anonyme kontoer. Noen av meldingene var av grov seksuell karakter. Universitas har sett meldingene.

Mari synes ordlyden i meldingene ligner måten mannen formulerte seg på når han snakket til henne. I en melding refererer avsenderen også til en situasjon der mannen kontaktet Mari mens hun var sammen med en venninne på campus. I meldingen er også venninnen nevnt med navn.

– Han skriver at han vil ha sex med meg og refererer til da jeg tok på hodet til venninnen min på en måte som han likte, sier Mari og legger til:

– Meldingen er formulert litt som en jobbsøknad for å få lov til å ligge med meg.

Hun blokkerer Instagram-profilen som har sendt meldingene, men de tar ikke slutt. Mari tror at de kommer fra samme person som har oppsøkt henne på campus. Hverken Mari eller Universitas kjenner mannens identitet.

Hun sender en e-post til universitetet med skjermdumper av meldingene, og får ros for å ha blokkert profilen. I tillegg får hun et tilbud om en ny samtale, men takker nei. Hun savner handling fra universitetet.

– Jeg blir satt ut av responsen. Det er fint med tilbud om en samtale, men det jeg vil er at universitetet, som de sa på første møte, skal foreta en sikkerhetsvurdering av min situasjon.

Les også: Larin er på utveksling i egen stue

– Ofrene blir ikke tatt seriøst

Mari er ikke alene om å ha opplevd stalking. Ifølge psykologspesialist Svein Øverland har hver åttende kvinne opplevd stalking i en eller annen form, mens det er mer sjeldent at menn opplever det. Øverland har jobbet med stalking over flere år og skrevet bok om fenomenet.

Han sier at det har skjedd et skifte i samfunnets forståelse av stalking. Tidligere opplevde mange ofre å ikke bli trodd, men nå har fenomenet blitt bedre kjent.

– Før kunne folk le litt av deg, og si «Er det ikke stas å ha en som er interessert?»

Øverland sier ofre kan føle mye på frykt, som fører til svekket konsentrasjonsevne, og at de også kan få søvnforstyrrelser. Noen tar drastiske valg og velger å flytte, alt for å komme vekk fra stalkeren.

– De blir deprimerte fordi de tenker: «Skal det være sånn resten av livet?».

Ifølge Øverland gjør internett det enklere for potensielle stalkere å ta kontakt, for eksempel gjennom falske profiler.

– Internett har vært en guds gave for stalkere. Det er lettere å finne folk der. Internett for en stalker er en måte å finne tak i folk, og på en måte stjele identiteten til folk. Mange lager falsk Facebook-profil.

Øverland sier stalkere med falske profiler utgir seg for å være ofre slik at de kan komme i kontakt med venner til offeret, eller får hemmeligheter om offeret fra disse vennene, som de igjen presser offeret med.

Ingen handling

Stalkingen gikk betraktelig utover Maris evne til å studere og konsentrere seg.

– Jeg turte ikke å være på biblioteket en periode, og derfor har jeg også lest mindre enn jeg pleier å gjøre.

Det som opprører Mari mest sier hun er måten UiO håndterte varslingen hennes på.

– Det var veldig viktig for UiO å si at de tok det alvorlig, men det fulgte ingen handling.

Hun ble skuffet og var lite motivert til å følge opp saken. Mangelen på konkret hjelp fra UiO gjorde at Mari opplevde det som nytteløst å melde inn videre hendelser.

Utrygg på campus

Utover våren blir Mari avhengig av å ta med seg venner eller kjæresten for å føle seg trygg på biblioteket. En dag kommer mannen, som nå har forfulgt henne snart et helt semester, opp til henne og kjæresten på lesesalen.

Han sier at han akkurat har vært innom instagramprofilen til en barndomsvenninne av Mari og spør om hun vet hvem dette er. Mari får panikk.

– Jeg blir helt stiv og klarer ikke si noen ting. Det eneste jeg gjør er å pakke sammen sakene mine og forlate biblioteket.

Mari ringer vakt- og alarmsentralen og ber dem snakke med mannen. Da blir hun møtt med beskjeden om at de ikke finner saken hennes i systemet, enda hun tidligere ble fortalt at den skulle være tilgjengelig.

På telefonen spør Mari om de kan gjøre en sikkerhetsvurdering. Hun vil vite om hun kan føle seg trygg på campus etter alt som har skjedd.

I etterkant hører hun ikke noe mer fra UiO. Hun sender en e-post, men får ikke svar. Likevel tror hun at noen har snakket med stalkeren, og kort tid etterpå mottar Mari enda en anonym melding. Der står det at avsenderen ikke lenger vil ha sex med henne, og at dette vil bli det siste hun hører. Etter dette blir det stille i innboksen.

– Tok du kontakt med UiO i ettertid?

– På det tidspunktet var jeg så lei og sliten. Jeg tenkte at det ikke var noe poeng når UiO verken svarte på mailene mine, eller hadde saken tilgjengelig i datasystemet.

– Når vi vet at dette er et ganske vanlig fenomen, så er det helt sjokkerende at en institusjon ikke har bedre rutiner for å deale med det. Det holder rett og slett ikke, sier Mari.

Ifølge Mari sluttet mannen å kontakte henne, men oppførte seg fortsatt rart når hun så ham på universitetet.

Les også: Går dei inn i ein døyende bransje?

UiO: Beklagelig om noen er misfornøyd

Studiedirektør ved UiO, Hanna Ekeli påpeker at hun ikke kan kommentere enkeltsaker og at hun ikke har kjennskap til detaljene i denne aktuelle saken.

– Vi har et etablert system og gode rutiner, men dette er ofte krevende saker som må behandles enkeltvis.

– Det er beklagelig om noen er misfornøyd med oppfølgingen. Da må vi ta lærdom av det.

– Hvor høyt prioriterer dere Si fra-saker?

– Si fra-sakene er høyt prioritert og følges opp. Når det kommer Si fra-saker gjør vi først en rask vurdering av saken for å få et overblikk over alvorlighetsgrad.

Ekeli sier de alvorligste sakene prioriteres og følges opp etter egne varslingsrutiner. Ekeli mener at de har kommet et godt stykke på vei, etter at UiO har jobbet mye med Si fra-systemet over mange år.

– Vi utvikler og tilpasser dette fortløpende, men det vil alltid være rom for forbedringer, dette kan være krevende saker.

– Det er viktig at studenter både kjenner til Si fra-systemet, og benytter seg av det hvis de vil varsle om alvorlige eller kritikkverdige forhold.

Hun legger til at UiO har en døgnbemannet vakt- og alarmsentral ved akutte hendelser. Hvordan UiO arbeider med varslingssaker er avhengig av den enkelte situasjonen. I enkelte tilfeller sier Ekeli at det kan være aktuelt å gå til politianmeldelse.

– Dette er vurderinger vi må ta fortløpende, og fra sak til sak og alvorlighetsgrad. De fleste saker følges opp lokalt.

Les også: Studenter sitter fast på zoom

Meldte ikke fra til politiet

Mari tenkte flere ganger på å politianmelde stalkeren.

– Problemet her er at han har ikke gjort noe som strengt tatt er ulovlig. Det er ikke ulovlig å følge etter noen, å oppføre seg rart mot noen, eller å snakke med fremmede, sier hun.

I 2016 ble det innført en stalkingparagraf i Norge. I henhold til den kan man bli dømt til fengsel i opptil to år for hensynsløse atferd og opp til fire år for alvorlig personlighetsforfølgelse. Psykologspesialist Øverland sier imidlertid at slike saker ofte ikke blir ført for retten.

– Beskytter stalkingparagrafen ofrene?

– For det første har den ikke har ført til noen særlige domfellelser. Det er et problem i seg selv. Når loven er laget må den bli prøvet i retten, på grunn av rettspraksis. Etter fem til ti dommer, ser man hva som må til for å bli dømt. Men vi har ikke nok rettspraksis.

– Hva tror du et årsaken til at stalking-saker ikke blir anmeldt?

– De tror ikke at det vil ha noen effekt, og er redde for hevn eller at det kan bli verre.

Mari er mindre på universitetet enn hun pleide å være. Når hun er på lesesalen kikker hun seg fremdeles en ekstra gang over skulderen.

– Jeg prøver å overbevise meg selv om at han var en utvekslingsstudent, og at jeg kan være på campus uten å være redd, sier hun.

Universitas er kjent med at UiO har beklaget til Mari i etterkant av vår henvendelse.