Et halvt århundre på Blindern

I første etasje i Frederikke-bygningen ligger Blinderns egen frisørsalong. Mange av oss haster nok forbi for å skaffe forsyninger på Bunnpris uten å ense at det ligger en frisørsalong like ved. Eller kanskje går du med en mistanke om at det er et sted der studenter selv kan klippe og stelle hverandre med livet som innsats?

Sånn er det ikke. Salongen drives av en som har hatt et langt liv på Blindern, og svingt saksen siden 60-tallet. Universitas møter Kåre Arnold Nilsen i salongen, mannen bak akronymet KAN. Han er imøtekommende på den måten som bare frisører kan være, pent kledd i mørk dress med den hvite manken gredd elegant bakover. Han hilser med albuen og smiler med rette tenner under en velstelt bart, før han leder oss inn i salongen.

— Det er ikke så mye aktivitet som det var her før. Før spiste jo alle studentene her på Frederikke spiseri. Nå er de spredt på forskjellige steder. Det er nok mange som ikke vet at vi ligger her, sier Nilsen.

Les også: Ti studenter gikk opp i karakter

Med hodet i de rette hender

I dag er det meste nytt i KAN Frisører sin salong. Det er glitrende blanke overflater, skarpt lys og en umiskjennelig eim av hårprodukter. Et par kunder sitter spredt i nye skinnstoler og småprater med frisørene mens våte hårtuster faller til gulvet. Stemningen er lystig. Her og der står det stoler som er eldre, de originale fra 60-tallet. De er tunge, og vi samarbeider om å slepe den ene på plass før vi setter oss. Det er fortsatt kraft i frisøren, som nå nærmer seg åtti år.

Han mimrer tilbake til tiden da studentene strømmet til. På den tiden drev de ikke med timebestilling, noe han synes det brukes for mye tid på nå. Da stod langraggene i kø utenfor, og salongen hadde flere frisører enn stoler, så tiden ikke skulle gå til spille.

— Jeg må si at det var et eventyr å få komme her på Blindern. På 60 og 70-tallet var dette salongen med mest aktivitet, sier Nilsen.

Han viser bilder fra sist Universitas var innom, i 1967. Da var veggen prydet med salongens premiesamling, med flere gull fra NM i frisering. Et tydelig signal om at det skulle være trygt å legge hodet i hendene til Nilsen og fagfellene hans. Særlig i en tid da knivskjæringsmetoden var mye brukt, og tempoet høyt:

— Det var ingen vasking av hår og styling på den tiden. Så det gikk mye fortere. Kurt Sørensen hadde rekorden: 34 kunder på én dag. Og da slo han meg med én, sier Nilsen med glimt i øyet. Konkurranseinstinktet er der fortsatt.

Tok sats i en hoppbakke

Kåre A. Nilsen hadde egentlig ikke tenkt å bli frisør. Han vokste opp i Brumunddal, der han var en ivrig skihopper. En sommerdag mens han sto og gjorde klar bakken til neste sesong, spurte treneren ham om planen videre. Og som med unge mennesker flest var Nilsens planer uklare, og de rakk ikke stort lenger enn til hoppkanten. Da foreslo treneren, som var frisør, at Nilsen skulle komme og jobbe hos ham. Så skulle han få så mye fri han ville til å hoppe på ski.

— Det begynte altså med treneren min. Hvis han hadde vært slakter, så hadde jeg blitt slakter, forteller Nilsen.

Da hoppskiene til slutt ble lagt på hylla, tok han med seg saksen og konkurranseinstinktet til salongen. Han forteller at mye ble bygget rundt konkurransefriseringen, noe han tidlig kom inn i. På kveldstid, hvis man gikk forbi Nilsens første salong i Fayes gate, kunne man høre det suse i kniver og sakser. Der var det framtidige norgesmestere som trente etter arbeidstid. Mye av suksessen kom fra det, mener Nilsen.

Nå driver ikke salongens ansatte lenger med konkurranseklipping, men den gamle norgesmesteren tror likevel ikke det er derfor salongen har gått dårligere de siste årene. Han tror det kan ha med kommunikasjon og synlighet å gjøre. Det var litt stille i salongen i tiden før koronapandemien, men redningen kom fra lokalt hold. Han forteller om to Blindern-studenter som skulle skrive en oppgave om frisørsalonger. Studentenes alternative blikk gjorde at driften og kommunikasjonen fløt bedre.

— De kom som sendt fra himmelen, sier han. Jeg har vært litt sånn at hvis det er noe man tenker litt ekstra godt på, så skjer det.

Les også: Helse­til­budet studentene ikke vet finnes

Oppfinneren

Nå klipper ikke Nilsen hår lenger, men han er fortsatt driftig. Universitas er nysgjerrige på hva en mann med lang fartstid på Blindern kan si om akademias frisyrehistoriske utvikling. Men frisørveteranen virker mer opptatt av å snakke om nyvinninger enn gamle hårmoter. Siden han la ned saksen på 80-tallet har han jobbet med hårtap og hårerstatning.

Han er opptatt av hvordan de kan få fart på salongen. Det er lenge siden studentene ventet i kø på utsiden. Heldigvis har det å være gammel norgesmester i kappklipping sine fordeler. Nilsen vet godt hva en god frisør trenger å ha i hendene. Med den kunnskapen har han klekket ut et nytt produkt med patent i både Europa, Amerika og Kina.

— Problemet er at når du skal lage volum, grer du håret oppover med børsten, og så blåser du det nedover med hårføneren, det blir kollisjon, sier han. Da skulle man tro at den eneste måten å få blåst på håret nedenfra, var å stikke hull i hodebunnen og blåse gjennom munnen, fortsetter han og smiler.

Så viser han stolt fram sin nye kreasjon: en slags hybrid mellom hårføner og børste. Han har slått sammen frisørens to verktøy for å skape volum og spenst på en måte som får luften til å blåse nedenfra og opp. Han plukker opp oppfinnelsen sin og demonstrerer med noen erfarne drag gjennom manken.

Studietiden

Da Universitas graver etter gamle historier om professorer, er det særlig én Nilsen husker spesielt godt. Han har aldri vært student, men etter et frisørmesterskap i Budapest ble han pinlig berørt av sine manglende engelskkunnskaper og ville gjøre noe med saken. Etter oppfordring fra sin venn Hans Svelland, Universitas’ gamle redaktør og mannen bak artikkelen fra ’67, banket han på døren til engelskprofessor Jessye Bjølvin. Men han kom ikke lenger enn til dørkarmen. Bjølvin ville ikke ta imot nybegynnere. Han kom bare til å gi seg etter fjorten dager, mente hun.

— Etterpå kjørte jeg hjemover. Men da jeg kom til Majorstua, stoppet jeg bilen og tenkte: «pokker, jeg kan ikke gi meg nå».

Så den bestemte frisøren snudde bilen, banket på igjen og fortalte fast at han ikke kom til å gi seg, men bli så lenge han fikk lov. Jessye Bjølvin likte pågangsmotet og slapp ham inn. Der ble han i fire år. Han forteller at det ble mer enn språkopplæring, det oppstod et vennskap der også.

— Hun lærte meg å være menneske. Jeg gikk på en måte på universitetet hos henne. Så jeg angrer aldri på at jeg snudde den bilen på Majorstua.

Les også: Vil droppe under­vis­ning for å aksjonere i Reppar­fjorden