Ny rapport fra Framtiden i våre hender viser nordmenns «usynlige» klimagassutslipp
Framtiden i våre hender har fått utarbeidet et forbruksbasert klimaregnskap for Norge. Husholdningenes utslipp utgjør nesten to tredjedeler av klimafotavtrykket, ifølge denne modellen.
Hvorfor tar ikke klimaregnskapet med en stor del av vårt forbruk? Slik lyder spørsmålet som var utgangspunktet for arrangementet «Vårt skjulte klimaavtrykk» i slutten av januar, der Framtiden i våre hender lanserte et forbruksbasert klimaregnskap for Norge.
– Ser vi på klimautslipp fra et forbrukerperspektiv, påvirker vi utslipp over hele verden. Vi bidrar til at utslipp oppstår i land vi forbruker varer fra, sier Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender.
[Rapporten anslår at Norges samlede utslipp i 2017 var 58,1 millioner tonn CO2-ekvivalenter (CO2e).](dd) Det blir 11,1 tonn CO2e på hver av oss. Over 60 prosent av dette kommer fra forbruket vårt i hverdagen og tilsvarer 7,1 tonn CO2e per person. 42 prosent av det samlede utslippet oppsto i andre land, der det vi forbruker, produseres.
– Dette er noe vi må snakke åpent om og grunnen til at vi trenger et forbruksbasert regnskap, sier Riise.
Artikkelen fortsetter under bildet
Disse utslippene regnes ikke med i Norges offisielle klimaregnskap, som tar utgangspunkt i en geografisk modell. Modellen inneholder bare utslipp som fysisk skjer innenfor Norges grenser, og ifølge den slapp vi ut 52,5 millioner tonn CO2e i 2017. Framtiden i våre hender mener det er på høy tid å forandre dette, og ser mot Sverige, der et forbruksbasert klimaregnskap er blitt en del av den offisielle statistikken.
Les også: «Fellesskap: Nøkkelen til bærekraftig samfunnsutvikling?»
Det skjulte avtrykket
– Tingene vi som forbrukere gjør eller har muligheten til å gjøre noe med, vises ikke eller vises bare delvis i det norske klimaregnskapet. Derfor har vi utarbeidet et budsjett selv, sier Riise i sin innledning.
I det offisielle regnskapet er ikke norske bidrag til utslipp i andre land synlige. Et forbruksbasert klimaregnskap kan også være et nyttig styringsverktøy for å få med seg folk i klimakampen, mener hun.
I sin presentasjon understreker rapport-forfatteren, Kjartan Steen-Olsen fra Asplan Viak, hvordan den er en god måte å synliggjøre mulighetene vi har til å påvirke, på.
– Effekten av tiltakene du og jeg gjør, blir konkrete, sier han.
Riise trekker paralleller til regjeringens håndtering av koronapandemien og noen prinsipper derfra som er overførbare til klimapolitikken: nemlig å anerkjenne at vi står i krise, være åpne underveis, informere om status og informere om hva som må gjøres. For å gjøre dette kommer den geografiske modellen til kort, og vi trenger derfor et regnskap som også anskueliggjør de skjulte utslippene, mener hun.
Tingene vi som forbrukere gjør eller har muligheten til å gjøre noe med, vises ikke, eller vises bare delvis i det norske klimaregnskapet
Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender.
En umiddelbar innvending fra mange kan være at denne modellen vil skyve ansvaret over på forbrukerne. Statssekretær Mathias Fischer i Klima- og miljødepartementet er invitert for å diskutere det nye regnskapet, og han er ikke overbevist om at det er her nøkkelen ligger.
Han erkjenner at rapporten er et nyttig verktøy for klimapolitikken og for folk som vil opplyses, men innrømmer at denne modellen mest sannsynlig ikke vil bli en del av den norske klimapolitikken med det første.
– Mest av alt er det interessant lesning fordi det viser kompleksiteten i klimadebatten. Den gjør at vi må ta inn over oss hvordan det globale markedet og vareflyten påvirker klimaet, sier han.
– For å være helt ærlig mener jeg at en av de viktigste konklusjonene er at dette viser hvorfor det er viktig med det nasjonale ansvaret. For vi kan ikke påvirke alle disse utslippene. Vi har stor innvirkning på hva vi velger å kjøpe, men det viktigste er å holde de ansvarlige landene ansvarlige for sine utslipp.
– Miljøbevegelsens lille paradoks
Fischer erkjenner at vi må føle på et personlig moralsk ansvar som individer, og oppfordrer til at vi som forbrukere burde velge selskaper og varer vi kan identifisere oss med på et verdigrunnlag. Men han legger til at å skyve rundt på hvem som har ansvaret for utslippene, vitner om et paradoks.
– Dette er på en måte det lille paradokset i miljøbevegelsen: når du på den ene siden sier at hver og en tar ansvar for sitt forbruk, det forbruket du også importerer, og samtidig sier at Norge har et stort ansvar for oljen som eksporteres.
Hvis forbrukerne blir stilt til ansvar, kan de store aktørene som forurenser mest, beskyttes av argumenter om at de produserer det markedet etterspør, poengterer Fischer. Derfor mener han at ansvaret bør ligge hos politikerne. De har størst påvirkning på de store sammenhengene.
– De som har vanskeligst for å påvirke dette, er forbrukerne. Vi må holde på det. Staten Norge har ansvar for utslippene på norsk territorium. Det er det som til slutt reduserer fotavtrykket til forbrukerne som kjøper varer i Norge.
Les også: «Et rystet demokrati»
Å kjenne på ansvaret
Steen-Olsen mener på sin side at man bør frikoble seg litt fra «tanken om at vi skal velge den ene eller andre siden i ansvarsfordelingen».
— Vi må klare å ha begge tankene i hodet på én gang. Vi må komme til en internasjonal forståelse, selv om det er vanskelig å se for seg hvordan det skal gjøres akkurat nå, sier Steen-Olsen.
Han mener at rapporten er et viktig supplement til den tradisjonelle geografiske modellen som vanligvis blir benyttet. Han forsikrer om at vi blir stadig bedre rustet til å løse de sammensatte regnestykkene den forbruksbaserte modellen krever.
Det positive med den tradisjonelle, mener Steen-Olsen, er at den viser de utslippene vi kan påvirke direkte, men den skjuler utslipp vi kan påvirke indirekte.
Den komplekse produksjonskjeden en forbruksvare inngår i, forblir uutforsket.
– Det er i alles interesse at hvis vi skal klare å få til de reduksjonene vi har satt oss som mål, må vi rett og slett jobbe fra begge ender samtidig, sier han forsonende.
Utslippene må ned, og hver og én av oss må bidra; den leksa kjenner vi. Med regnskapet håper Framtiden i våre hender å kunne bidra til at alle tallene skal komme på bordet for å bevisstgjøre og utfylle tomrommene i ansvarsfølelsen vår, både politisk og privat.
– Mest av alt er det interessant lesning fordi det viser kompleksiteten i klimadebatten. Den gjør at vi må ta inn over oss hvordan det globale markedet og vareflyten påvirker klimaet
Mathias Fischer, statssekretær i Klima- og miljødepartementet
Variasjon
Dette er ikke første gang det regnes på norske forbrukeres utslipp og våre bidrag til klimagassutslipp i utlandet. Asplan Viaks rapport dokumenterer at 36 prosent av norske utslipp stammer fra offentlig sektor og som følge av investeringer.
Ifølge klimaforsker Carlo Aall ved Vestlandsforskning er det en noe høyere andel enn i tidligere studier, men Aall mener forskjellen ikke er så stor, og påpeker at det alltid vil være noen variasjoner, fordi det er «umulig å standardisere systemgrensene i fotavtrykkskalkulatorer».
Siden 2017, som er året Framtiden-rapporten baserer seg på, har pandemien hatt innflytelse på forbrukstallene.
– Nordmenns mobilitet i utlandet har gått ned. Såvidt jeg har sett, har importen av varer gått opp. Så det nuller hverandre ut, omtrent, sier Aall, som peker på at selv om utslippene stupte etter nedstengingen i fjor vår, ser de ut til gradvis å ha krøpet oppover igjen.
Les også: «Akademias digitale frontlinje: Slik løste de Zoom-koden»