Du er ikke alene
Årets førsteårsstudenter står i fare for å tilbringe halve studietiden på hybelen. Vi har alle et ansvar for at de ikke blir sittende alene.
En vissen plante, halvspiste brødskiver og en bunke med aviser. Arbeidsplassen på rommet mitt kunne knapt sett mer stusselig ut da jeg en sen novemberkveld setter meg ned for å skrive den vanskeligste kommen taren jeg noensinne har tatt fatt på.
Gjennom et langt studentliv kan jeg fint mimre tilbake til lignende kvelder: Motivasjonen er laber, sengen kaller, men oppgaven må gjøres. Skjønt denne høsten har hver tanke og setning, ethvert tiltak og initiativ, sittet så mye lenger inne. Og jeg er ikke alene.
Les også: «Kunsten å samtale»
Siden pandemien snudde opp ned på vår hverdag i mars, har studentenes psykiske helse fått stadig mer oppmerksomhet fra politikere og media. Særlig førsteåringene har måttet bære byrden av sosial isolasjon og en ny digital hverdag. Uten fadderuke, kaffepauser og fysiske kollokviegrupper er det vanskelig å finne seg tilrette i en ny by og på et nytt studium. «Har jeg valgt feil studium?
«Er jeg for ung eller umoden til å være student?» spør 19 år gamle Caroline Clausen i Aftenposten 4. november. På én hånd kan hun telle hvor mange ganger hun har besøkt campus dette semesteret. De er tøffe, de som står frem.
Ferske tall fra en undersøkelse gjennomført av Universitas i samarbeid med NSO og Sentio viser at hele 59 prosent av landets studenter har kjent seg ensomme siden koronautbruddet. Dette er på mange måter som forventet, men statistikken må behandles med en viss varsomhet.
Psykolog Peder Kjøs skiller i boken Alene mellom ensomhet og det å være alene. For ham ligger forskjellen i om det er en frivillig tilstand. Om du ønsker å være alene, er det ikke sikkert du føler deg ensom. På den andre siden kan vi føle oss en- somme også i sosiale situasjoner, hvis vi opplever at samtalen eller felleskapet ikke gir noe meningsfullt tilbake. Å være mer alene enn det vi ønsker, er derimot utenfor vår kontroll. Men vi kan strekke oss langt for å gjøre noe med det.
Hvor mange av de 59 prosentene som opplever å være ufrivillig alene, tør jeg ikke spekulere på. Men blant Caroline og de andre førsteårsstudentene er jeg overbevist om at flertallet savner en venn, kjæreste eller kollokviegruppe å tilbringe studiehverdagen sammen med.
Å være mer alene enn det vi ønsker, er derimot utenfor vår kontroll. Men vi kan strekke oss langt for å gjøre noe med det.
For å fungere på skolebenken, i hjemmet og ikke minst ha det godt med oss selv er vi avhengige av trygge sosiale felleskap. Dette tar tid å bygge opp, men er også gjørlig innenfor det mulighetsrommet en pandemi kan tillate.
Denne uken la en ekspertgruppe ledet av Kunnskapsdepartementet, med medlemmer fra Universitets- og høgskolerådet, Fagskolerådet, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, frem en rapport om hva man kan gjøre for å bedre situasjonen for landets studenter. Her ble det anbefalt å opprette en egen nettside med oversikt over sosiale tilbud på studiestedene, legge til rette for mer undervisning og sosial aktivitet på campus samt øke samskipnadenes psykiske helsetilbud.
Dette er nyttige tiltak, men med skarve ti millioner til rådighet, som er summen satt av til arbeidet, kan jeg vanskelig skjønne hvordan de skal skape de nødvendige sosiale arenaene studentene trenger. Til sammenligning bevilget samme regjering nylig 400 millioner kroner til å bekjempe ensomhet blant landets eldre.
Les også: «Amerikanske tilstander i Norge»
I et samfunnsøkonomisk perspektiv nyter regjeringen godt av sosiale og motiverte studenter, mer enn de for øyeblikket ser ut til å innrømme. Går enda et år før vi er tilbake i en normalsituasjon, har mange som startet høsten 2020, allerede lagt bak seg halvparten av sitt studieløp. Innen den tid er det ikke gitt at førsteåringene har truffet sine studievenner – eller i beste fall en klemmevenn.
Derfor står samskipnadene, universitetene, studentforeningene og ikke minst vi erfarne studenter overfor en massiv dugnad for å hindre at våre nye medstudenter ser tilbake på en ensom studietid, med alle de helsemessige utfordringene dette bringer med seg.
For min del tok det et drøyt år før jeg fant min gjeng på universitetet. Overgangen fra å sitte ufrivillig alene i kantina til felles kaffepauser og fredagspils var ikke enkel. Som så mye annet i livet handler sosialisering om å prøve og feile. Men i en tid da hverdagen for de fleste av oss kretser innenfor husets fire vegger, må vi legge til rette for at nye ansikter kan møtes så langt det lar seg gjøre.
Å engasjere seg i studentforeninger og fagutvalg ble min vei ut av en ensom studiestart. Det funker kanskje ikke for alle, men det er et sted å begynne. I alle fall er dere hjertelig velkomne. Å bli en del av et nytt miljø er tross alt den viktigste erfaringen vi gjør i løpet av studietiden.
Les også: «Noen har det kun i kjeften»