Noen har det kun i kjeften

Ved forrige årsskifte la regjeringen frem forslaget om en «klimakonkurranse» mellom universitet og høyskoler. Tanken var at institusjonene skulle rapportere på ulike miljø- og klimaindikatorer, og slik konkurrere mot hverandre om å bli best. Forslaget møtte motstand; i høringsrunden var det kun BI og Norges handelshøyskole som var positive til den foreslåtte rapporteringsstrukturen.

Les også: «Privilegert fremtidsangst»

De øvrige institusjonene var skeptiske til økt rapportering. Som universitets- og høyskolerådet skriver i sitt høringssvar: «UHR er bekymret for at det legges opp til et stort målstyringsregime, stikk i strid med intensjonene om lavere rapporteringsbyrde og mindre styring.»

For to uker siden kom så nyheten om at statsråd Henrik Asheim hadde lagt forslaget i skuffen, muligens for alltid. Asheims avgjørelse var på mange måter riktig. Man bør unngå unødvendig rapportering — og i denne saken kunne utfallet blitt sterk styring i klimaarbeidet ved institusjonene. Men sakens kjerne bygger seg opp om et intrikat moment: Om ledere som ikke evner å gjøre ord til handling. Spørsmålet man må stille seg er om rapporteringen ville avslørt ubehageligheter.

Landets rektorer har talt varmt om klimaskiftet i flere år, ja såpass lenge at man snart må kunne forvente å se skikkelige resultater. Likevel er det i den tilgjengelige informasjonen vanskelig å finne noe annet enn rene selvfølgeligheter av noen tiltak og nye, store lovord om fremtiden. De tøffe beslutningene ser ut til å utebli.

UiO-rektor Svein Stølen sier det godt i et blogginnlegg januar 2019: «Bærekraftsarbeid kan ikke bare være et tema i festtaler, men må integreres i hverdagen. Jo, vi skal utvikle kunnskap. Jo, vi skal utdanne kunnskapsrike, samfunnsbevisste kandidater, men vi må også gå foran som et godt eksempel her og nå. Hvert land, hver bedrift, hver by, hver organisasjon og hver enkelt av oss må mobilisere for å dramatisk kutte klimagassutslippene.» Nesten to år senere har Stølen imidlertid få bevis på hans handlekraftighet å slå i bordet med.

UiO har ennå ikke satt seg et klimamål. Faktisk er det et av de «forventede resultater» for 2020, sammen med utarbeidelsen av en helthetlig miljø- og klimastrategi. I mangel på mål har man likevel forsøkt å sette seg noen konkrete tiltak; for eksempel å kutte flyreiser med ti prosent, innføre forbud mot engangsprodukter i plast og papp og vurdere parkeringspolicyen for studenter og ansatte. Det er fristende å sitere en av Stølens uttalelser i rektor-valgkampen tilbake i 2017: «(…) visjoner er lite verdt uten konkrete tiltak. Klimaendringene er vår tids største utfordring.» Her rir man ikke samme dag som man saler hesten.

Les også: «Bachelor i digital sosialisering»

De fleste må nå ha fått med seg at klimaendringene er samtidens viktigste politiske sak. Å mene noe annet er i beste fall ignorant. Er det en del av samfunnet som bør vise at man tar klimaendringene på alvor, er det landets universitet og høyskoler. Målet må være at UH-sektoren tar plass i førersetet og viser vei i den hurtige omstillingen. Ikke bare er det sektoren selv som legger bekymringsverdige klimarapporter på offentlighetens bord, den er bedre anlagt enn noen andre til å vise hvordan man handler.

Sektoren er så godt som offentlig finansiert og har langt færre bekymringer enn en liten konkurranseutsatt bedrift. Med 300.000 studenter, 38.000 ansatte og en enorm bygningsmasse, får man fort ordentlige dimensjoner over tiltakene. I solidaritet med næringslivet bør man ta en betydelig del av ansvaret hurtig, og ovenfor det offentlige statuere et eksempel til etterfølgelse. Det innebærer nødvendigvis også å faktisk legge om kursen, ikke bare snakke om at det må gjøres. Å gjøre festtaler til suksesshistorier krever lederskap.

Rekordstrenge krav til ansatte, studenter, prosjekter og underleverandører vil være å vise vei. Tiltak som bør ligge på bordet må være av en helt annen karakter enn i dag. Kanskje må man nekte ansatte å fly uten særskilt tillatelse, og fjerne alle parkeringsplasser for studenter og ansatte. Flere festtaler trengs i hvert fall ikke.

Motstanden mot regjeringens forslag om klimakonkurranse handlet om frykten for mer unødvendig rapportering. Samtidig kan rapporteringen brukes til å sette krav til institusjonene, og derfor bør ikke statsråden legge vekk forslaget helt. Om ikke rektorene ved landets universitet og høyskoler evner å la festtalene bli til virkelighet, må staten inn og styre. Et samfunn i rask omstilling har ikke plass til feige ledere.

Les også: «Dugnaden uten deltagere»