Midlertidigheten i akademia må begrenses

Nei, det er ikke megleren eller renholderen, det er ikke hjelpepleieren eller frisøren som har høyest sannsynlighet for å være midlertidig på sjette eller sjuende året blant arbeidstakere her til lands. Det er foreleseren din. Tro det eller ei: Universitets- og høyskolesektoren er den i landet med høyest andel midlertidig ansatte. Det er et problem som infiserer hele det akademiske økosystemet.

I fjor var andelen midlertidig ansatte i arbeidslivet på 8,7 prosent, mens sektoren for høyere utdanning skilte seg ut med en saftig andel på over 15 prosent på midlertidig kontrakt. Tallene kommer fra en ny offentlig utredning om lov for universiteter og høyskoler.

Les også: «Ytringsfrykt og kunnskapsgap preger transdebatten»

Forfatterne presiserer at det ikke er slik at akademia må dekke inn for et unormalt høyt antall foreldrepermisjoner eller sykmeldte. Det dreier seg snarere om at institusjonene bruker det økende behovet for ekstern finansiering som begrunnelse, tør jeg si unnskyldning (?), for å gjøre ordinære forskerstillinger midlertidige.

Forskernes fagforeninger har vært på saken lenge, og slår fast at midlertidighet ikke bare et problem for de midlertidige, men må antas «å påvirke rekrutteringen til sektoren negativt». Enklere sagt: Mangel på stabile jobber, i et land hvor fast stilling ellers er normen, gjør det mindre attraktivt for forskere å velge universitetet, høyskolen og til syvende og sist oss — studentene.

Dermed risikerer vi å gå glipp av akademiske stortalenter som foreleseren min eller veilederen din. For de som har tilgang på relevante stillinger utenfor akademia, vil muligheten for å få fast jobb kunne bli tungen på vektskåla, i valget som flytter en fremragende akademiker ut av campus, vekk fra deg og meg.

Slik som for eksempel Kristina Leganger Iversen, tidligere førstelektor ved UiO. I et avskjedsdikt, som Universitas trykket i fjor, konstaterte hun blant annet at det ville vært fint å kunne bruke mer tid på studentene, men «no har tremånadarskontrakten min gått ut. Og eg veit ikkje om eg vil bruke livet mitt på å knive om EU-midlar».

Det er dessuten grunn til å frykte at selve undervisningen blir taperen i et spill om tid, hvor de ansatte belønnes mest for å sanke publiseringspoeng og forskningsmidler. Denne dynamikken settes på spissen for midlertidige: Professorer med trygge betingelser kan, i motsetning til forskeren på sin n-te midlertidige kontrakt, prioritere undervisning uten å bekymre seg for om det stjeler tid fra å bygge publikasjonslisten som skal sikre fast jobb senere.

Midlertidigheten kan ikke vurderes løsrevet fra resten av politikk for og styringen av høyere utdanning. Finansieringssystemene og ledelseskulturen bidrar sammen til å påvirke forskernes karrierevalg, vår undervisningskvalitet og ikke minst: hvorvidt akademias kjerneverdier ivaretas.

Les også: «Bachelor i digital sosialisering»

Senest i sommer advarte Snorre Valen, redaktør i Nidaros, om at bruken av midlertidighet i større grad enn «krenkelseskulturen» kan være en trussel mot de vitenskapelige ansattes opplevde frihet til å si hva de vil. Poenget hans underbygges i utredningen: «Den høye andelen midlertidige ansettelser kan utgjøre en fare for at den akademiske friheten svekkes», står det svart på hvitt. Kampen for å sikre forskere stabile arbeidsforhold angår alle som verdsetter uhildet kunnskapsutvikling.

Både politikere og ledere i sektoren har ansvar for at midlertidighet har blitt et permanent problem. Mens skiftende regjeringer har tillatt en utvikling hvor akademia i stadig større grad styres etter alt som kan telles og måles, med de ulemper det skaper for midlertidige, har arbeidsgiverne tillatt seg å tøye regelverket langt.

I utredningen slås det også fast at det både er mulig og ønskelig at universitetene og høyskolene selv tar mer ansvar for å bygge en kultur for faste ansettelser. Det er riktignok stadig flere institusjoner som er i ferd med å gjøre nettopp det — i alle fall på papiret. For tross utmeisling av tiltaksplaner som skal minke omfanget av midlertidige kontrakter, så reduseres andelen i sneglefart.

I møte med manglende resultater er det verste som kan skje, at politikere og arbeidsgivere skylder på hverandre, i stedet for å handle sammen. Dette kan studentene bidra til å forebygge, ved å slutte oss til, og øke slagkraften bak, forskernes budskap om at midlertidigheten er og forblir problematisk.

Vi taper på at fremragende undervisere og forskere velger vekk universitetene til fordel for en karriere hvor både familieetablering og boligkjøp er innen rekkevidde før man bikker førti.

Les også: «Skru på mikrofonen!»