På kant med kunsten

– Hoftene og bakendene er kvinnenes store svakheter! erklærer skuespiller Per Christian Ellefsen fra scenen, i rollen som en gretten og irritabel filosof.

Om du ennå sliter med posttraumatiske lidelser fra exphil-kapitlene om Immanuel Kant, fortvil ikke: Du er ikke alene. Odd Nerdrum er en av Norges mest eksentriske og kritikerroste billedkunstnere, uredd for å trosse rådende skikk. Og han synes nemlig også at mannen som plager deg med anskuelsesformer og kategoriske imperativ, godt kan ta seg en bolle. På TBS Gallery på Frogner nærmer det seg premieredag for Odd Nerdrums teaterstykke «Immanuel Kants siste dager».

Kunst med dunst

– Det er lett å mislike Kant. Hvis Kant er den første filosofen du leser, er det litt uheldig, for da får du et veldig komplisert forhold til filosofi, sier Aftur Nerdrum, datter av Odd Nerdrum.

Vi møter henne i toppetasjen i en gammel stall, raust innredet med malerier, kostymestativer og et stort ur som har sluttet å telle tiden.

Aftur er regissør for oppsetningen. I stykket settes den filosofiske superstjernen i et litt annet lys enn man er vant med fra forelesningssalen; grå i håret blir han hjemsøkt av et spøkelse som tvinger ham til å konfrontere sine ugjerninger, ugjerninger i form av en skandaløs tolkning av kunst og et seksuelt overgrep mot en ung mann – sistnevnte en oppdiktet scene fra Odd Nerdrums side. Verket skulle opprinnelig få sin premiere på Nationaltheatret i 2003, men den så aldri dagens lys etter protest fra fagfilosofiske kretser.

For skal vi tro dikteren, er hovedpersonen ansvarlig for et kulturelt forfall hvor alle meningsfulle retningslinjer om god kunst er kastet til side og definisjonsmakten overlatt til et kunstpoliti med lang utdanning.

– Det Kant gjør, er å komme inn i et velmøblert rom, rote til alt sammen og så dra igjen. Det er greit å gjøre hvis du rydder opp etter deg, men det gjorde ikke Kant.

Det sier Öde Nerdrum, dramatikerens sønn og innehaver av rollen som spøkelset. Til vanlig er han aktiv på malelerretet og medlem av Memorosa-gruppen, et knippe disipler i Odds lære. Öde nådde mange nerver da han i fjor kalte Norge et potetfolk. Han advarer mot en kultur hvor kunst og filosofi blir helt fjernt for vanlige mennesker, kun noe «insektsspesialister» holder på med.

Fornektelse og konfrontasjon

Aftur er ikke alene i regissørrollen. Med seg har hun jusstudenten Adara Ryum, som ønsker å ta tak i personen Immanuel.

– Det er interessant å se mennesket bak. Når du sitter og leser exphil, er det mange navn, men så må man bli minnet på at det finnes et menneske bak, sier hun.

– Hadde Kant vært en god jusstudent?

– Nei, han ville ha stilt for mange spørsmål. Kompliserer du ting, kommer du til å slite på eksamen. Jeg tror Kant ville ha fått D.

Regissørene forteller at stykket handler om fornektelse og konfrontasjon med sine mørke sider. Den utad så besinnede og rutinestyrte filosofen kjemper en psykologisk kamp der indre spenninger til slutt ender i mentalt sammenbrudd, et blodbad av skam og skyldfølelse. De håper å røre ved strenger som publikum kjenner seg igjen i.

– Blant unge mennesker er det mye fornektelse, det tror jeg ikke man kan snakke nok om. Noen drar det meg seg gjennom hele livet, sier Aftur.

Hun mener nordmenn blir utsatt for en angst om å prestere kontinuerlig, og at prestasjonskulturen hever terskelen for å åpne seg om vanskelige følelser. Utdanningssystemet spiller utvilsomt en rolle i å forsterke det, mener hun.

– Det er en distanse mellom det menneskelige og hva vi faktisk takler, og systemet og hva som er viktig å følge. Man har hele tiden så kort tid, man skal forte seg.

Hun vil se mer av det hun mener er menneskets beste kvalitet: evnen til å åpne seg for andre mennesker og gjøre medmennesker komfortabel nok til å gjøre det samme tilbake.

– Det er utrolige scener man kan sette opp med kun to stoler, en svart scene og en dialog mellom to mennesker som utdyper sin historie og sine følelser!

Provosert

Medregissør Adara synes stykket godt kunne vært en del av allment pensum. Selv har hun fra før en master i teatervitenskap i bagasjen, men:

– Jeg ser egentlig ikke helt poenget med teatervitenskap, sier hun.

Mens mastergraden ble til, brukte hun heller brorparten av tiden på å sette opp teaterforestillinger ved siden av. For nettopp noe av problemet med kunstsynet som Kant ga oss, ifølge Odd Nerdrum, består i at akademikere som aldri selv har skapt kunst, tillegges autoriteten til å bedømme den. Derimot er det utenfor lesesalen kunsten og ferdighetene blir til, mener Adara.

– Jeg tror Kant har tatt fra oss det å få lov til å nyte, den umiddelbare naiviteten. Det er nok forankret i kunstutdanningen også, det skal være så konseptuelt, det skal provosere, sier hun.

– Ja, jeg blir litt provosert av det! utbryter Aftur.

Blir det mer ensomhet som følge av reduserte fadderuker? Velkommen, fadderbarn! I fire timer

Stygge ting

For hva har egentlig skjedd med kunsten? Hva var det denne fyren som aldri forlot sin hjemby, stelte i stand? Öde Nerdrum er i hvert fall ikke spesielt imponert av samtiden:

– Lages det for mange stygge ting i dag?

– Ja, det gjør det.

De som lager stygge ting, blir beskyttet av en abstrakt idé om at kunst ikke handler om sanselige gleder, mener Öde. I stedet er det kun vakkert det som appellerer til intellektet, som igjen øker avstanden mellom folk flest og kunsten.

– Hadde du fått et bilde av Oslo med kun bygninger fra de siste femti årene, hadde det vært verdens styggeste by. Har du i en gammel by ikke skapt noe som forbedrer den, de siste femti årene, så er man ute og kjøre, sier han og legger til:

– Det blir bare verre og verre.

Og kunstpolitiet som ikke forstår seg på kunst, har inntatt akademia. Öde tviler ikke på at man blir flink på kunstens regler dersom man studerer ved Kunsthøgskolen, men det var disse reglene, da:

– Den intellektuelle leken som modernismen er, blir veldig snever, sier han. Han peker heller på verdien av å imitere verden og gjenskape det vakre vi opplever.

– Da er det beste stedet Nerdrumskolen.

Skjønnhet og pinlig stillhet

I tillegg til regi er Aftur Nerdrum ansvarlig redaktør i kulturtidsskriftet Sivilisasjonen, som slår fra seg med mottoet «Skjønnheten skal frelse verden».

– Når var verden på sitt skjønneste?

Aftur kvier seg for å ty til klisjeene, men hun må til slutt svare det antikke Hellas.

– I Grekenland var det fri eros overalt, alle var sammen med alle, alt var snudd på hodet. Det kan man også se i klærne de hadde på seg, kvinnenes kjoler var mye luftigere og mer gjennomsiktige.

Siden den gang har vi lagt lenker på oss selv, mener hun.

– Jeg tror ikke det er skjønnheten, men dialogen som skal frelse menneskene, innvender Öde.

Når vi snakker med hverandre, blottlegger vi vår egen tenkning, sier han. Samtidig gjør vi altfor lite av det i dag. Öde mener det illustreres av hvor høyt musikken spilles på kafeer og utesteder:

– Vi vet faktisk ikke hva vi skal snakke om, så det er greit med høy musikk. Vi må ha enda flere pinlige stillheter, for å få satt i gang dialogen igjen.

– Tror du Kant avskyr den pinlige stillheten?

– Ja, han var ikke så veldig sosial av seg. Han fridde til en dame en gang, hun sa selvsagt nei. Kant er ikke en mann man gifter seg med.

Ut av lesesalen

Tilbake til kunsten som forlot oss. Blant maleriene og skulpturene i galleriet snakker Aftur med sukk om hvordan kulturen har fått en snever betydning, noe kun en akademisk overklasse driver med. Det til tross for at kultur i hennes øyne er noe i utgangspunktet lett å forstå seg på, noe som belyser alles hverdag, uavhengig av klassebakgrunn.

– Det som endrer verden, er å se noe som er dypt menneskelig som man kjenner seg igjen i, sier Adara.

For å ta tilbake nytelsen Kant tok fra oss, mener hun vi bare må komme oss ut av lesesalen, skape litt og nyte det.

– Noen må gjøre det, legger hun til.

Til slutt vil Universitas’ utsendte vite hvilke tre personer fra verdenshistorien Öde ville ha invitert på middag.

– Henrik Ibsen, Apelles og Schumann, svarer Öde.

– Jeg kunne ha valgt Brahms, men han var visstnok veldig sur.

Universitas var på en av sommerens få festivaler! Sterilt bokbad