– Jeg er sosialisert til ikke å si ifra

– Jeg var veldig nervøs. Jeg skalv inni meg, sier Jonas Eika.

Universitas snakker med den danske 29-åringen over telefon, samme dag som han egentlig skulle vært i Oslo for å promotere den norske utgivelsen av boken «Etter solen». I fjor mottok han Nordisk Råds litteraturpris for det litterære verket, som den yngste noensinne.

– Jeg trodde ikke jeg kom til å vinne, fortsetter han.

Likevel forberedte han seg og skriblet ned noen velvalgte ord i takketalen før prisutdelingen. Videoen av unge Eika som snakker til en fullsatt sal av Danmarks kulturelle og politiske elite, gikk fort seiersrunden på sosiale medier. Det er ikke hver dag en ung forfatter sier rett ut til landets øverste leder at hun fører en politikk som tilrettelegger for rasisme.

Forvirret og fandenivoldsk

Eika sier det han mener. Dét har ikke alltid vært tilfellet.

– Jeg vokste selv opp i en hvit middelklassefamilie, og jeg tror det betyr mye for hva jeg føler for konflikt. I den kulturen, fra mitt perspektiv, blir du ikke oppmuntret til å si det som det er. Man blir sosialisert til ikke å si ifra, forteller han.

Å si det du mener og stå opp for det som er rett, mener han er en livslang øvelse. Enten det er med setninger som bryter litterære regler med mystiske stavelser og globale perspektiver, eller på scenen foran politiske styresmakter.

Det var i studietiden at Eika selv sperret øynene opp for mulighetene som ligger i å kombinere litterære skriblerier og politisk engasjement. Dét var ikke bare enkelt. 23 år gammel begynte han på Forfatterskolen i København – notorisk kjent for å føre en hard skole. Som student husker han seg selv som:

– Hovedsakelig forvirret. Jeg hadde ikke mye erfaring. Jeg leste konstant nye ting og var veldig mottakelig for påvirkning.

I dag beskriver han tiden på skolen som interessant, men intens.

– Skolen har en fortid basert idéen om at folk må brytes ned for å skape noe, forteller Eika.

Nettopp denne beinharde pedagogiske filosofien tror han er gjennomgående i flere kulturelle utdanninger. Da han gikk på skolen understreker Eika at det ikke nødvendigvis var slik:

– Mye hadde blitt gjort for å endre institusjonen og gjøre det til et fint sted å komme. Men deler av den idéen hang igjen. Du kjenner det i kulturen.

Eika syntes det var særlig utfordrende å få arbeidet sitt plukket fra hverandre av både medelever og lærere.

– Å få mine egne tekster kritisert var veldig overveldende. Jeg var alltid utmattet, minnes han.

Det viste seg dog å funke. Fire måneder etter siste eksamen i 2015, kom den første boken hans ut. I fjor kom bok nummer to – og ga med det Eika en stødig plass i nordisk litteratur.

Erotiske katolikker

At en viss verdensomfattende pandemi har lagt lokk på flere litterære promo-turnéer, er ikke helt uvelkomment for Eika. Etter at verden stengte ned har han tilbrakt all sin tid i København. Der søker den unge forfatteren arbeidsro han sårt trenger.

– Jeg skriver på en historisk roman om et katolsk kvinnelig selskap fra 1200-tallet. De var uortodokse for eksempel på den måten at de dyrket en veldig kroppslig og erotisk spiritualitet. I tillegg var det en opprørsbevegelse der de prøvde å skape andre måter å leve på utenfor kirken og patriarkatet, forklarer han.

Både mystikk og opprør er gjengangere i Eikas litteratur. Men romansjangeren er ny. Hittil er det hovedsakelig novellesjangeren han har utmerket seg i. Flyktige, globale fortellinger som «skaper ubehag», ifølge både danske og norske anmeldere. Men forfatteren er langt fra formanende i pennen. Tvert imot vil han fortelle historier som får leseren selv til å stille spørsmål. Skape en følelse – en tanke. Men aldri en løsning.

– Bare gjør det

Til tross for at Eika har funnet arbeidsro i livets pandemiske presens, svarer han fort på spørsmål om hva han savner mest fra livet før korona:

– Fester, sier han, og ler.

– Store dansefester.

At ikke alle er heldige nok til å ha samme syn på den pågående situasjonen, synes han er viktig å understreke.

– Både viruset og nedstengingen treffer skjevt. Bare å følge regler for sosial distansering er et privilegium. Det er noe usant at vi som er privilegerte nå vet hva det betyr å være stengt ned som i fengsler eller flyktningleire. For oss er lockdown er pause, hvor vi fremdeles er lovet en fremtid og et sosialt liv. Det er ikke tilfelle for alle, sier han.

Eika tviler på at krisen vil føre til radikale endringer i verden.

– Hvis jeg har noe håp om hva vi kan lære av krisen, er det at den grunnleggende kroppslige sårbarheten kan gjøres til et utgangspunkt for hvordan vi organiserer samfunnet.

For å få til det, mener Eika det er viktig å si ifra om urettferdighet. Så hva slags råd har den til tider sjenerte forfatteren til unge som vil bruke stemmen sin?

– Hvis det er i en situasjon hvor man selv er den privilegerte, tror jeg det er viktig å være villig til å gjøre feil. Det er viktig at lære å gi plass og tenke seg om, men det kan også gjøre folk veldig passive. Så det neste steget er å kjenne igjen når det er viktig å si eller gjøre noe, svarer han, og avslutter:

– Det krever kanskje øvelse. Men det er bedre å prøve, for så å erkjenne sine egne begrensninger, enn å gjøre ingenting.

Exphils store stjerne Immanuel Kant får gjennomgå i teater av Odd Nerdrum: På kant med kunsten