Sterilt bokbad

– Ikke noe klining på festival, folkens! Det går greit å masturbere alene på do, men hold koronareglene om avstand!

Konferansieren kommer med en uunngåelig påminnelse om at pandemien holder sin klamme hånd også over intime litteraturfestivaler i sensommervarme. Publikumstallet er halvert og utebordene står med trygg avstand. Antibacdispenseren er alltid innenfor rekkevidde. Festivalsjefene har likevel lovet en festival hvor covid-19 ikke tar for mye plass:

– Pandemien er et bakteppe. Men vi vil se fremover! For hva skjer nå? I karantenedagene skjedde det mye, men det har vi allerede erfart, så hva bruker vi de erfaringene til? spør Silje Lindberg, den ene av to sjefer for God natt, Oslo.

Lindberg, som har bakgrunn som scenekunstner, legger likevel ikke skjul på at det å debutere som litteraturfestivalsjef har vært en ilddåp.

– Særlig når korona kom på toppen av å lage en litteraturfestival for første gang. Det har vært spennende å komme fra et annet kunstfelt, utforske formatet og spørre seg: Hvordan formidler man egentlig litteratur?

Hun forteller at det har vært viktig å lage en egen vri, og trekker frem ulike programposter på inn og utpust, før hun blir avbrutt med praktiske spørsmål fra en annen ansvarshavende på festivalområdet.

Om det er blitt tomt for antibac eller kluss med koronasikre QR-koder vites ikke, men Lindberg er raskt tilbake i samtalen, og forteller med entusiasme om de ulike forfatterne på programmet.

Følger høyreregjeringen slavisk

En av disse er ingen ringere enn Dag Solstad. På festivalens første dag finner vi ham i Langhuset – et høyt rom av sort tømmer hvor dagslys ikke riktig trenger inn.

Dag Solstad og intervjueren Alf van der Hagen sitter over et telys i stille samtale. Vi spør forfatterveteranen om vi kan stille ham noen spørsmål om hans koronasituasjon og lignende...

– Nei!

– Nei?

– Det er liksom ikke så stor del av min verden, jeg har levd i korona-tilværelsen hele livet, jeg, og særlig siden røykeloven ble innført i Norge. Jeg og Therese [Solstads ektefelle journ. anm.] pleide jo å gå ut for å spise mye, det sluttet vi med, for vi ser ikke noen grunn til å betale masse penger når du ikke kan røyke en gang.

79-åringen forteller at han hadde engasjert seg mer om han var yngre.

– Jeg bruker for mange år på å sette meg inn i ting og tenke nok på det til at det kan bli noe godt og skrevet av det. Så jeg vil nok være nærmere 100 år før jeg kan oppsummere korona, og det er et spørsmål om jeg får tid til å bli så gammel, sier Solstad og humrer.

– Kjenner du på noen frykt for pandemien?

– Hvis jeg tenker meg veldig godt om, men jeg er jo som folk flest veldig flink til å fortrenge, og det skal vi være glad for, tross alt.

Solstad følger allikevel høyreregjeringens råd slavisk.

– Uten at det har gjort meg mer høyremann, poengterer han og fortsetter:

– Og den uenigheten jeg har, den holder jeg kjeft om foreløpig.

Så er det Solstad sin tur opp på scenen, hvor det av hensyn til Solstad satt opp en parasoll og servert vin etter Solstads ønske.

Det er et historisk øyeblikk: Med tiårige mellomrom har forfatteren gitt ut tre bøker om karakteren Bjørn Hansen, og ved hver utgivelse holder Alf van der Hagen et intervju om karakteren – nå for tredje, og siste, gang.

Til tross for at de designerte bordene flyter over av tomme ølglass, makter duoen å holde på publikums oppmerksomhet.

Van der Hagen er lykkelig over at det rakk til nok en bok. På scenen blir vinglass tømt og etterfylt, det snakkes om døden og om radikale erfaringer som blir til romaner – blant annet morens død og sommeren 2018, Solstad har ikke svaret på alle spørsmålene han blir stilt, men på spørsmål om hvorfor romankarakteren Bjørn Hansen frivillig setter seg i rullestol, svarer han kontant:

– Det er et opprør mot gud!

Til tross for at publikumskapasiteten er halvert, er stemningen tett: Mellom oss fyker servitører til og fra for å tilfredsstille et stadig tørstere publikum. Kveldens trekkplastere har satt seg blant publikum, så man nesten snubler i dem. Konferansieren kommer bort til oss og spør, «Hvor'an går det?», om det er noe som mangler.

– Ikke særlig bra

– For å være helt ærlig, har det til nå ikke vært særlig bra.

Det sier Joanna Pacula. Hun har en master i kulturhistorie og studerer biblioteksstudier ved Oslomet, og er ikke særlig imponert over samtalen mellom Solstad og van der Hagen.

Samtalen med Solstad virket alt for intern, og publikum ble ikke nok involvert, mener Pacula. Målet hennes for kvelden var å få litterært påfyll, høre på kloke mennesker og å bli inspirert. For Pacula, som er fra Polen og ny til norsk litteratur, skulle festivalen være en mulighet til å fordype seg litt mer i det som skjer i norsk litteraturverden.

Men hun vil tilbake neste dag, førsteinntrykk og korona til tross.

– Jeg har jo kjøpt pass, og festivalen er en god idé på et fantastisk sted. Og la oss utnytte situasjonen før det stenger ned.

Publikumsdebut

Omtrent fem måneder har også gått siden Ingrid Tørresvold debuterte med romanen Hilsen Ruth, midt under nedstengingen av Norge.

– Det var faktisk aller første gangen jeg leste høyt foran publikum i dag, sier den tidligere UiO-studenten til Universitas.

Nå har hun og de tre andre paneldeltakerne forlatt scenen, og funnet etterlengtet skygge for den stekende solen.

Så varmt ble det, at ordstyreren sammenlignet det med situasjonen som inntreffer i Tørresvolds roman: I Hilsen Ruth er Oslo rammet av en hetebølge som fører folk på flukt, mens Ruth, en noe sosialt avvikende dame, blir igjen. Mens alle hamstrer på butikken og bilene står i kø nordover, følger vi Ruth i unntakstilstandens Oslo.

Tørresvold vedgår sammentreffet i at romanen ble utgitt midt under en helt reell unntakstilstand. Fra scenen poengterer hun at unntaket åpner seg som et slags rom for hennes romankarakter – litt som når bussen blir forsinket: Da blir det lettere å snakke med andre.

– Det som kan skje når det inntreffer noe uvanlig i de ytre omstendighetene, er at noen plutselig får mer å snakke med andre om og føler seg som del av et større fellesskap.

Til Universitas forteller Tørresvold at unntakstilstanden ble utslagsgivende for lanseringen på godt og vondt:

– At flere har kjøpt boka fordi den hadde et visst preg av aktualitet, er jo bare bra. Samtidig blir denne koronasituasjonen et veldig spesifikt utgangspunkt for å lese fortellingen om Ruth, som jo også kan leses på mange andre måter.

Blir kreativ av korona

Koronasituasjonen skaper ikke bare spesifikke lesninger – den skaper også hele verk. Fredrik Høyers første programbidrag starter bak festivalplassen, hvor han leder oss til en ensom sofa som skuer utover fjorden. Her skal én og én publikummer få sitte med Høyer – og høre på lydbok.

– Det er en lydbok på tolv minutter som jeg skrev og spilte inn selv, med Jo Meier Lystne, som står for musikken. Fortellingen handler om å sitte på en parkbenk og se utover vannet. Også var tanken å lage en installasjon som var helt stille, hvor jeg fortsatt kunne møte leseren én til én med en meters avstand, slik vi sitter nå. Jeg kalte installasjonen «Mono».

– Det er veldig korona?

– Ideen om installasjonen kom da vi stengte helt ned, men selv om jeg så at mange ble kreative av restriksjonene, innenfor scenekunst og på nettet og sånn, synes jeg det var litt for mye som skjedde på en gang til å fremføre installasjonen – inntil God natt, Oslo spurte meg om jeg ville gjøre noe.

– Ble din kreativitetsprosess påvirket av korona?

– Det kjennes ambivalent å si det, for dette er jo en helt forferdelig ting med mange som dør og blir sjuke og mister jobben sin, og jeg har selv hatt det dårligere økonomisk, men rent kunstnerisk har perioden vært veldig bra. Jeg tror veldig på det at kreativitet handler om begrensninger, også har jeg jo hatt mye tid.

Ved siden av arbeidet med musiker Bendik Baksaas har Høyer også rukket å skrive to teaterstykker siden mars.

Bekymrer seg for studentene

Det er ikke bare tidens begrensninger, men også spørsmålet om hvorvidt vi går inn i en helt ny tid, som er tema for programposten med professorene Thomas Hylland Eriksen og Jan Grue.

Kontrasten fra den knallblå himmelen er stor da festivaldeltakerne toger på rekke og rad, med god avstand, inn i et oransje telt.

«Befinner vi oss i en krisefortelling blottet for håp?» spørres det på programmet. Svar er varslet fra de to pent antrukkede mennene på scenen.

Hylland Eriksen underviser i sosialantropologi på UiO. I mars var han blant dem som luftet muligheten for at denne krisen kunne få oss til å tenke nytt også om andre kriser – som global oppvarming.

– Det er utvilsomt noen mønsterlikheter, poengterer han og innleder med det en samtale om menneskets behov for å lage fortellinger i krisetidene vi befinner oss i, spekket med litterære referanser.

De to kommer inn på spørsmålet om syndebukker:

– Hvem har skylda? spør Jan Grue.

– Myndighetene som åpnet grensene, ungdommen som er ute og fester eller alle disse menneskene som samles på litteraturfestivaler på helt uforsvarlige måter … foreslår han, til mild humring fra salen.

Grue og Hylland Eriksen er skjønt enige om at faren for at sinnet rettes mot spesifikke grupper i samfunnet, er bekymringsfull.

Sosialantropologen er tydelig på at han sympatiserer med studentene, da Universitas møter ham utenfor og publikum beordres ut av teltet etter system av «konfirmasjonsgjester på vei til buffet»: «Ett bord av gangen!» kommanderes det.

– Er du bekymret for studentene?

– Ja, jeg er faktisk bekymret for studentene. Jeg mener virkelig vi må gjøre alt vi kan for å ivareta unge mennesker som i disse dager flytter til nye byer, er uten familie og skal skaffe seg nye venner, understreker han og fortsetter:

– Jeg er glad UiO-rektor Svein Stølen var ute og støttet de unge i behovet for å få en viss mulighet til å bli kjent disse ukene.

Fri fra nyhetsbildet

Vi treffer en gruppe litteraturstudenter som har valgt vekk koronatilpasset studiestart til fordel for festival. Færre internasjonale trekkplastre til tross. Felicia Rolf syns programmet har vært fint:

– Det blir jo annerledes når det bare er norske forfattere her, men for min egen del er jeg fornøyd med det.

– Samtidig ville kanskje flere internasjonale navn trukket flere studenter? spør Nora Emilie Dahl.

– Har dere tenkt mye på viruset under festivalen, bortsett fra fraværet av internasjonale gjester?

– Korona er et bakteppe, men samtidig har det vært deilig at man kan være her og høre på forfattere uten å bli kvelt av nyhetsbildet, sier Rolf.

– Vi må ut!

Innen Fredrik Høyer går på scenen for å avslutte festivalens første dag, er sollyset forsvunnet, og publikums gjennomsnittsalder er senket betraktelig.

«Elske hverandre, som om vi testet positivt på klamydia – sammen!» rapper Høyer. Festivalsjefene setter seg blant publikum, tilfreds, og sivilkledde ansatte beveger seg hjemover et sted der bak oss.

Under uteserveringens røde lys er ansiktene få nok til at man allerede kjenner dem: hver og en på sin fast tildelte plass (med klinefri avstand). En feit rotte løper over festivalplassen, bassen dunker og Høyer roper:

«Vi må ut!»

Konserten munner ut i kveldens kanskje største applaus. Høyer går et par runder til, rapper om å ringe eksen sin, om Aviici – og sier takk for seg. Så smått reiser folk seg for å gå, men mange blir sittende, litt usikre på om de skal hjem allerede? Kvelden er jo ung og de er i godt selskap.

Fikk du med deg denne? Velkommen, fadderbarn! I fire timer.