Gravlund: Øya Lesvos huser langt flere flyktninger enn det er kapasitet til. «Life jacket graveyard», hvor flyktningenes redningsvester er samlet, har nå blitt et slags monument.
Gravlund: Øya Lesvos huser langt flere flyktninger enn det er kapasitet til. «Life jacket graveyard», hvor flyktningenes redningsvester er samlet, har nå blitt et slags monument.FOTO: INGER ASHEIM

–⁠ Moria-leiren er en skamplett på europeisk samvit­tighet

UiO-studenter på Lesvos beskriver umenneskelige forhold for flyktningene og en frustrert lokalbefolkning som føler seg forlatt av verdenssamfunnet.

Blant bittesmå, ustabile telt som huser hele familier og hauger av søppel som vokser daglig, bor 20.000 mennesker i en leir som er beregnet på 2200. Fasilitetene i Moria-leiren på Lesvos rekker bare til en liten brøkdel av menneskene. I 2015 var verdens øyne og ører rettet mot ofrene for den omfattende flyktningkrisen. Mange grenser ble åpnet, og flyktningene fikk flere steder en varm velkomst. Fem år senere er fokuset stilnet og grensene stengt, til tross for at situasjonen på mange måter er forverret.

–⁠ Situasjonen oppleves som helt umenneskelig for de som lever her. Forholdene folk bor under, og mangelen på helsehjelp gjør at flere sliter med store psykiske og fysiske lidelser de ikke får behandlet, forteller Inger Asheim.

Hun studerer utviklingsstudier på Universitetet i Oslo (UiO) og driver for tiden feltarbeid på Lesvos og i flyktningleiren Moria sammen med medstudent Sara Marie Pane. Det er imidlertid ikke jentenes første møte med flyktningsituasjonen på øya. I 2018 jobbet de begge inne i leiren og forteller at de da var tettere på situasjonen.

–⁠ I 2018 opplevde vi uakseptable og ulevelige forhold. Siden den gang har det kommet langt flere, og de uformelle leirene har vokst ut av proporsjoner.

Glemt: Lokalbefolkningen på Lesvos føler seg alene i flyktningssituasjonen. De siste ukene har studentene vært vitne til store demonstrasjoner på øya.
Glemt: Lokalbefolkningen på Lesvos føler seg alene i flyktningssituasjonen. De siste ukene har studentene vært vitne til store demonstrasjoner på øya.FOTO: INGER ASHEIM

Frustrert lokalbefolkning

I tillegg til umenneskelige forhold for flyktningene i Moria-leiren forteller Asheim og Pane om en lokalbefolkning som lenge har støttet humanitære tiltak på øya, men som nå begynner å miste tålmodigheten. Inntektene fra turismen synker, og landområder går tapt når leirene ekspanderer ut på privat eiendom. Dette har ført til flere demonstrasjoner på øya, og stemningen er spent.

–⁠ Lokalbefolkningen ønsker bedre levekår for flyktningene og føler at de sitter alene i situasjonen, forteller studentene.

At situasjonen nå er langt verre enn den var i 2018, bør sende et tydelig signal til norske og europeiske myndigheter om at det ikke vil løses av å sende penger for å «hjelpe dem der de er», mener Asheim. Den siste tiden har hele øya vært ute i streik, og lokale innbyggere har samlet seg i gatene for å markere motstand mot myndighetenes plan om å bygge nye, lukkede asylmottak. Studentene forteller om veibarrikader laget av steiner og nedhuggede trær, brennende bildekk, store folkemengder og opprørspoliti med hjelmer og skjold.

Norge skryter av at vi tar imot 3000 kvoteflyktninger, og så sitter Hellas igjen med 96.500

Frøydis Skaug-Andersen, medlem av Foreningen av tolvte januar

Ber Europa om hjelp

Å la Hellas takle en slik humanitær krise alene er usolidarisk, mener UiO-studentene. De viser til flyktningkonvensjonen fra 1951, som Norge har forpliktet seg til å følge. Konvensjonen vektlegger at når byrden av masseflukt blir for tung å bære for ett land, har verdenssamfunnet en plikt til å fordele byrden mellom flere. I oktober i fjor ba den greske regjeringen de andre EU-landene om å ta imot 3000 barn uten omsorgspersoner. Så langt har kun Finland, Tyskland og Frankrike åpnet for å ta imot noen av barna.

Før jul samlet en rekke nordmenn seg om et opprop som ba den norske regjeringen ta ansvar og evakuere barna fra Moria-leiren. Frøydis Skaug Andersen fra Foreningen av tolvte januar, som hun omtaler som slags lillesøster til Norsk organisasjon for asylsøkere, mener Norge bør gå foran som et godt eksempel. Hun har selv vært i Hellas og skrevet en rapport om levekårene til folk med ulik asylstatus.

–⁠ Norge skryter av at vi tar imot 3000 kvoteflyktninger, og så sitter Hellas igjen med 96.500, sier Skaug-Andersen.

–⁠ Statsministeren i Hellas sa det ganske godt i en gresk avis i høst: «Europa ser ankomstlandet Hellas som en bekvem parkeringsplass for flyktninger og migranter. Er det europeisk solidaritet?».

Skaug Andersen mener Europa på denne måten betaler en høy parkeringsavgift for å unngå å overta flyktningene fra Hellas.

Fikk du med deg denne?: møt medisinstudentene i koronaberedskap

Stiller opp for flyktninger

Til tross for et desperat rop om hjelp fra Hellas og et stort engasjement fra nordmenn som ber den norske regjeringen om å ta ansvar, står utenriksministeren og justisministeren fast ved at Norge stiller opp for flyktninger. I et svar på oppropet om å evakuere barna fra Moria-leiren skriver Ine Eriksen Søreide og Monica Mæland at Norge gir betydelig støtte til Hellas gjennom EØS-midlene for å bedre situasjonen. I den samme uttalelsen utelukker de muligheten for å overføre et mindre antall omsorgsløse barn til Norge.

Statssekretær i Utenriksdepartementet Jens Frølich Holte forteller at Norge først og fremst fokuserer på langsiktige løsninger.

–⁠ Det å respondere på enkelthenvendelser vil ikke fungere på lang sikt. Derfor mener vi det er bedre å hjelpe til både i Hellas og i nærområdene først, og så jobbe for å få en felles europeisk løsning hvor vi har en omfordeling som vil lette byrden til greske myndigheter, sier Holte.

Han påpeker også at Hellas er et europeisk land med en rettsstat, et sosialt sikkerhetsnett og et asylsystem. I tillegg har de fått mye støtte fra EU til å håndtere flyktningsituasjonen. Dette stiller Frøydis Skaug-Andersen seg kritisk til. Hun mener den økonomiske støtten ikke strekker til.

–⁠ Hellas har den største arbeidsledigheten i Europa, på 16 prosent. Det finnes ikke noe sosialhjelpskontor eller velferdssystem slik vi har i Norge. I tillegg er administrasjonen i Hellas veldig svak; det er få statsansatte som kan ta seg av bistandspengene og dokumentere hvor de kommer til bruk, sier Skaug Andersen.

Utsatt: Høyreekstreme grupper har gjort situasjonen utrygg for frivillige journalister, og studentene fra UiO har sett seg nødt til å reise hjem.
Utsatt: Høyreekstreme grupper har gjort situasjonen utrygg for frivillige journalister, og studentene fra UiO har sett seg nødt til å reise hjem.FOTO: INGER ASHEIM

Ansvarsfraskrivelse

UiO-studentene Inger Asheim og Sara Marie Pane mener midlene norske myndigheter har sendt til Hellas, ikke har ført til noen langvarig løsning på problemet – snarere tvert i mot.

–⁠ Svaret fra regjeringen vitner om ansvarsfraskrivelse. Det kommer flere og flere mennesker til Lesvos, og levekårene har bare blitt verre og verre. Greske myndigheter trenger ikke mer penger, de trenger avlastning og hjelp til relokalisering av flyktninger.

Asheim har vært i kontakt med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som er tydelige på at det som trengs, er å flytte mennesker fra leiren til anstendige boforhold, for å så jobbe videre med integrering i samfunnet. Dette er også grunnen til at lederen for organisasjonen, Filippo Grandi, i november i fjor gikk ut og ba europeiske land åpne opp for enslige mindreårige asylsøkere.

–⁠ Det bør være et minstekrav at Norge følger oppfordringene fra UNHCR. Norske myndigheter lar storpolitikk gå på bekostning av barn, sier Asheim.

På denne kritikken svarer statssekretær Holte at Norge tar inn 3000 kvoteflyktninger, og at dette er et historisk høyt tall i norsk sammenheng. I tillegg bistår regjeringen greske myndigheter i å forbedre asylsystemet i Hellas og forholdene i mottakene gjennom EØS-midlene.

–⁠ Dette er en kombinasjon av tiltak vi mener svarer best på situasjonen, sier Holte.

Sekretariatet i UD viser også til en pressemelding fra 4. mars, som forteller at Norge har tilbudt å sende penger, madrasser og telt til greske myndigheter for å bistå sårbare migranter og avhjelpe situasjonen på grensen til Tyrkia

Språk har makt. Å forlate sitt hjemland på grunn av krig og konflikt gjør at man er flyktning, ikke migrant

Frøydis Skaug-Andersen, medlem av Foreningen av tolvte januar

Språk har makt

Regjeringens respons på oppfordringen om å ta imot enslige mindreårige fra flyktningleirene i Hellas har vakt stor debatt og frustrasjon hos flere som stilte seg bak oppropet. Blant annet bruken av begrepet «migrant» om menneskene som befinner seg i flyktningleirene, har vakt reaksjoner. Ordet «barn» nevnes kun én gang. Frøydis Skaug-Andersen mener en slik begrepsbruk nedverdiger dem det gjelder, og gjør det lettere for folk å fortsette med skylappene på.

–⁠ En migrant er et menneske som reiser fra sitt land og velger å reise til et nytt land og bosette seg der. En flyktning flykter fra sitt land inn i et nytt land – det er ikke noe man ønsker seg, det er noe man ser seg nødt til å gjøre. Det er en veldig stor forskjell, sier Skaug-Andersen.

–⁠ Når man bruker migrant, så høres det ut som om man snakker om noen lykkejegere, noen som er på jakt etter noe som er rimeligere og bedre.

Studentene Asheim og Pane er enige i at begrepsbruk kan ha stor betydning for folks oppfatning av en situasjon.

–⁠ Språk har makt. Å forlate sitt hjemland på grunn av krig og konflikt gjør at man er flyktning, ikke migrant. Som det sies her nede: «No one puts their child in the water unless the water is safer than the land.»

Statssekretær Holte forklarer at de bruker både begrepet flyktning og migrant fordi beskyttelsesbehovet er usikkert.

–⁠ Noen har jo grunn til beskyttelse og kan få asyl, men dette må avdekkes gjennom asylprosessen. Så vi pleier å omtale dem som flyktninger og migranter.

Til tross for all elendigheten finnes det enormt mye vilje, engasjement, innovasjon og motstandsdyktighet fra menneskene her

Inger Asheim, student

Mer enn håpløshet og krise

Å være på Lesvos i en så usikker og spent situasjon oppleves spesielt og nært for de to UiO-studentene. Asheim og Pane bor i sentrum av en by som tidvis føles som hvilken som helst annen gresk småby.

–⁠ Samtidig vet vi at et par mil unna ligger en leir som er en av de største skamplettene på europeisk samvittighet. Det føles rart å legge seg i en god seng i et fint hus når man vet at tusenvis av mennesker ikke langt unna legger seg i små, kalde og overfylte telt, sier Asheim.

De synes likevel det er viktig å få frem at Lesvos og Moria er mer enn håpløshet og folk i krise.

–⁠ Til tross for all elendigheten finnes det enormt mye vilje, engasjement, innovasjon og motstandsdyktighet fra menneskene her. Det er viktig å huske på, da beskrivelsene av Moria fort kan bli veldig ensidige.

I ettertid av intervjuet med Universitas har Asheim og Pane sett seg nødt til å reise hjem fra Lesvos. Angrep fra fascistiske grupper på hjelpearbeidere og journalister som befinner seg på øya, har gjort situasjonen utrygg og usikker, og jentene ble anbefalt å reise hjem av sikkerhetshensyn. De vil likevel understreke at selv om store deler av lokalbefolkningen er lei og frustrert, er det kun en liten gruppe som har reagert med vold og rasisme.

Videre lesning: Nå utvides søknadsfristen for lån og stipend