Går en usikker tid i møte: Fra en demonstrasjon etter fredagsbønnen i Tehran, bare timer etter at  Qasem Soleimani ble drept.
Går en usikker tid i møte: Fra en demonstrasjon etter fredagsbønnen i Tehran, bare timer etter at Qasem Soleimani ble drept.Foto: Roya Shahibzadeh

Å reise fra en syk slektning

Teheran, Iran: Mens vi sender tredje-verdenskrig-memes, vekker tanker om fremtiden vonde minner for 80 millioner iranere.

«Det var en drone, » kan jeg høre en butikkeier i Teheran si inn i telefonen. Det er bare et par timer siden iranske og internasjonale medier kunne bekrefte at Qasem Soleimani hadde blitt drept, og jeg og foreldrene mine går gatelangs i sentrum av den iranske hovedstaden.

I mylderet av bekymrede stemmer får jeg med meg fragmenter av samtaler. Forvirrede mennesker som utveksler faktaopplysninger. «Hvem var i bilen sammen med Soleimani?» «Hvor og når skjer begravelsen?» Men litt etter litt tar samtalene nye vendinger, blir til spekulasjoner om hvordan Iran vil svare og meningsutveksling om hvorvidt de bør ta hevn i det hele tatt. «Å angripe USA vil føre til krig», sier noen. «Å la være er det farlige alternativet», sier andre. Mens vi vandrer mellom samtaler, oppdaterer jeg Twitter så ofte jeg kan. Hvis det plutselig kommer en krigserklæring, vil jeg ikke være uviten.

Samme kveld tar faren min meg med til en tante jeg ikke har sett på flere år. Mellom samtaler om hvor flink jeg er til å snakke persisk og hva jeg har tenkt til å gjøre etter studiene, bryter hun ut: «Jeg er livredd for at det skal bli krig igjen.»

I Iran finnes det mange påminnelser om Iran-Irak-krigen. Filmer, malerier på bygninger og hele museer er dedikert til krigen som tok flere hundretusenvis av liv og varte i åtte år. Men kommer du fra Sørvest-Iran, som min familie, blir du minnet på krigen hver eneste gang du forlater hjemmet ditt. Ødeleggelsene var store, og flere byer ligger fortsatt delvis i ruiner. Der ble skoler, sykehus og familiehjem offer for irakiske bomber. Hele familien min og mange andre i den delen av landet ble jangzadeh – flykninger i sitt eget land – siden krigen fant sted i deres bakgård. Det er dette tanta mi og mange andre nå frykter.

Optimismen jeg opplevde sist gang jeg var i Teheran, da atomavtalen ble inngått, føles så lang unna nå. Da tok unge til gatene for å feire på kvelden, med sanger og slagord om en lysere tid i vente. Vestlige selskaper begynte etter kort tid å markere sin inngang på det iranske markedet. Men allerede tre år etter at atomavtalen ble inngått, skulle drømmene og forhåpningene bli lagt i grus. Optimismen er erstattet med uvisshet og frykt.

Man skulle tro det ville være en lettelse å dra herfra. Å se gjennom flyvinduet hvordan avstanden til den uforutsigbare og truende situasjonen øker, sakte men sikkert. Men å forlate Iran nå er som å reise fra en syk slektning. Tanta mi og millioner av andre mennesker går en usikker tid i møte. Og det er ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe dem.