NEDARVEDE TRAUMER: Sara Mihaela Dedic (20) tilhører generasjonen av unge bosniere som har vokst opp i kjølvannet av den blodige krigen som varte fra 1992 til 1996.
NEDARVEDE TRAUMER: Sara Mihaela Dedic (20) tilhører generasjonen av unge bosniere som har vokst opp i kjølvannet av den blodige krigen som varte fra 1992 til 1996.

Universitas i Bosnia-Hercegovina:

–⁠ Lengter etter en stor og høylytt protest

Mens de eldre generasjonene bearbeider traumene fra en vanskelig fortid, prøver unge bosniere å ta grep om fremtiden.

Det første som slår en i møte med Sara Mihaela Dedic (20) er den kraftige stemmen. Med den håper hun en dag å slå gjennom som singer-songwriter, men til nå har det bare blitt med sporadiske oppvarmingskonserter på lokale barer.

–⁠ Her nede er det ingen som tar deg seriøst om du prøver å utøve noen som helst slags form for kunst, sier Sara.

Om man likevel skal prøve seg, er det ifølge Sara helt nødvendig med en universitetsutdannelse. Men utdanning kommer ikke gratis. Med manglende offentlige lån- og støtteordninger er det opp til studentene selv, og deres familie, å betale den årlige studieavgiften på 750 euro i året, og det er utenom bo- og leveutgifter. I et land hvor minstelønnen ligger på 300 euro i måneden, er dette en stor utgift for en gjennomsnittlig familie.

– Å finne seg en deltidsjobb ved siden av studiene, er heller ikke så enkelt, fortsetter Sara.

–⁠ Lønningene er knapt til å leve av, og arbeidsbetingelsene er ofte ikke de beste.

Det blir for dumt å reise nå, på grunn av den politiske situasjonen. For noe er i ferd med å forandre seg, ett steg av gangen.

Sara Mihaela Dedic (20)

For å finansiere studiene, jobber Sara hver sommer i resepsjonen på en campingplass i Kroatia, hvor lønningene er betraktelig høyere. På campingplassens utescene får hun også muligheten til å teste ut materialet sitt for utenlandske turister, i håp om å bli oppdaget av et større publikum. Men om artistdrømmen skulle gå i vasken, har Sara likevel planen klar.

–⁠ Alle har en drøm om å komme seg vekk herfra. Selv ønsker jeg selvfølgelig å reise mye, men jeg vil også ha et sted å komme tilbake til, som jeg kan kalle hjemme, sier hun.

–⁠ Derfor ønsker jeg en dag å bli musikklærer. På den måten kan jeg inspirere ungdom til å følge sine drømmer, å gjøre det de har lyst til.

Les også: Demonstrasjonene i Hongkong: –⁠ Campus har blitt et fort.

SPLITTET BY: Broen Stari Most Mostar binder byens to deler sammen, hvor de fleste kroatiske innbyggerne holder til på vestsiden, mens de muslimske bosnjakene er å finne på østsiden.
SPLITTET BY: Broen Stari Most Mostar binder byens to deler sammen, hvor de fleste kroatiske innbyggerne holder til på vestsiden, mens de muslimske bosnjakene er å finne på østsiden.

En delt by

Sara tilhører generasjonen av unge bosniere som har vokst opp i kjølvannet av krigen som varte fra 1992 til 1996. Konflikten mellom kroater, bosnjaker (bosniske muslimer) og serbere krevde i overkant av 100.000 menneskeliv, og omtales ofte som den verste i Europa siden andre verdenskrig.

Etnisk rensning, folkemord og massevoldtekter etterlot den eldre generasjonen med dype traumer, og arrene fra krigen gjennomsyrer fortsatt de fleste sidene ved det bosniske samfunnet.

Vi møter Sara i Mostar, byen med den berømte broen Stari Most, som ble ødelagt av kroatiske styrker i 1993, før den ble gjenreist med midler fra blant annet FN, Verdensbanken og Unesco i 2004.

Selv om broen i ettertid har blitt stående som selve symbolet på et forsonet og fremtidsrettet Bosnia, er Mostar fortsatt en splittet by hvor de fleste kroatiske ortodokse institusjonene og innbyggerne holder til på vestsiden, mens de muslimske bosnjakene er å finne på østsiden. Det samme er tilfellet for byens to universiteter.

Selv kommer Sara fra en kroatisk familie. Mens vi vandrer blant de mange forlatte bygningene i sentrum av Mostar, forteller hun at flere av vennene hennes aldri har tatt turen over den berømte gamlebroen som skiller dem fra den muslimske østsiden.

–⁠ I noen familier lever hatet videre, men av mine foreldre har jeg lært å behandle alle som likeverdige. Vi er jo alle mennesker av kjøtt og blod, når alt kommer til alt, sier hun.

–⁠ Vi, den yngre generasjonen, blir oppfattet som dumme og uvitende siden vi ikke har peiling på hva som foregikk den gangen. Men egentlig ønsker vi bare å legge de gamle konfliktene bak oss.

Å legge fortiden bak seg er ingen enkel sak, siden arbeidet med å identifisere dødsofrene etter krigen fortsatt pågår. I tillegg kunne bosniske myndigheter i 2016 melde om at hele 450.000 bosniere sliter med posttraumatiske stresslidelser som følge av krigserfaringene. Ved forrige folketelling i 2013 var antallet innbyggere i Bosnia 3,8 millioner.

Den yngre generasjonen blir oppfattet som dumme og uvitende, men egentlig vil vi bare legge alt bak oss

Sara Mihaela Dedic (20)

Sara forteller at foreldrene stort sett har vært tause overfor barna om det som skjedde på 90-tallet. Men én historie om farens opplevelser fra krigen har gjort sterkt inntrykk.

–⁠ Da beskjeden om våpenhvilen kom, kastet soldatene seg om halsen på fienden. En halvtime tidligere hadde de skutt mot hverandre, nå omfavnet de hverandre i gråt. I det hele tatt var krigen fullstendig meningsløs, forteller hun.

Tegn fra gatebildet i Mostar tyder på at bosnierne fortsatt jobber med å prosessere de kollektive traumene fra krigen. Blant de mange graffitiverkene som setter farge på den endeløse rekken av falleferdige betongkonstruksjoner, stopper vi opp foran en svartmalt vegg fylt med en serie av identiske hvite ansikter. «Bosniakker, kroater, serbere, kristne, jøder, romani, homofile», lyder påskriften under de enkelte ansiktene.

–⁠ Denne ble forsøkt ødelagt for noen uker siden, men nå ser det ut som de har restaurert den igjen, forklarer Sara.

–⁠ Selv om myndighetene gjør lite for oss unge her i regionen, er det fotballhooligans og andre kriminelle gjenger som ødelegger det meste av gatekunsten.

–⁠ Alltid ett skritt tilbake før vi kan ta ett skritt fremover.

Les også: Opptøyene i Chile: –⁠ Det er alltid studentene som starter revo­lu­sjonen.

FRI KUNST: Blant de mange graffitiverkene som setter farge på den endeløse rekken av falleferdige betongkonstruksjoner stopper vi opp foran en svartmalt vegg fylt med en serie av identiske hvite ansikter: «bosniakker, kroater, serbere, kristne, jøder, romani, homofile», lyder påskriften under de enkelte ansiktene.
FRI KUNST: Blant de mange graffitiverkene som setter farge på den endeløse rekken av falleferdige betongkonstruksjoner stopper vi opp foran en svartmalt vegg fylt med en serie av identiske hvite ansikter: «bosniakker, kroater, serbere, kristne, jøder, romani, homofile», lyder påskriften under de enkelte ansiktene.

–⁠ Ikke sinte nok

–⁠ Den eldre generasjonen tok alt fra oss og etterlot oss med ingenting, lyder dommen fra den unge aktivisten Amina Imamovic (20).

Med runde, gullfargede briller, kortklipt blondt hår og grå mønstrete strikkegenser, er hun lett å få øye på blant sine stivere antrukne jevnaldrende som streifer forbi oss i sentrum av Sarajevo.

Amina er student ved programmet for freds- og menneskerettighetsstudier ved Universitetet i Sarajevo. Ved siden av studiene jobber hun for LHBTI-organisasjonen som stod bak Bosnias aller første pride-parade i september i år.

LHBTI-bevegelsen på Balkan har lenge kjempet i motvind, og tidligere pride-parader i Zagreb og Beograd har blitt møtt med voldelige angrep fra motdemonstranter. Nå ser det imidlertid ut til at ting er i ferd med å snu.

–⁠ Jeg tror vi har lagt de vanskelige tidene bak oss, sier Amina optimistisk, og forteller med glød i øynene om paraden som samlet 3000 mennesker fra hele Balkan til å kjempe for homofiles rettigheter.

Selv om paraden var en stor suksess, blir Amina mer alvorlig i minen når vi spør henne om fremtidens arbeidsutsikter og hennes tanker om den eldre generasjonen.

–⁠ Du ser ikke poenget med å gi noe til systemet fordi du i prinsippet, på grunn av all korrupsjonen, ikke kan forvente å få noe tilbake.

Amina er skuffet over foreldregenerasjonens manglende evne til å lytte til de yngre stemmene i det bosniske samfunnet.

–⁠ For det første får vi knapt muligheten til å si det vi mener, og når vi først slipper til, forteller de oss at det ikke spiller noen rolle, sier hun.

–⁠ Samtidig tror jeg det er viktig å understreke at vi er et etterkrigssamfunn. Derfor har vi, den yngre generasjonen, arvet mange av foreldres problemer.

Ifølge Amina står unge bosniere igjen med to valg. De kan enten jobbe motstrøms for å gjøre forskjell, eller stikke av.

–⁠ Det er så mye enklere å bare reise sin vei og aldri komme tilbake. Selv skulle jeg gjerne gjort det. Men det er allerede altfor mange som har gått for den enkle løsningen, sier hun.

TO VALG: Ifølge Amina Imamovic står unge bosniere igjen med to valg. Enten å jobbe motstrøms for å utgjøre en forskjell, eller stikke av.
TO VALG: Ifølge Amina Imamovic står unge bosniere igjen med to valg. Enten å jobbe motstrøms for å utgjøre en forskjell, eller stikke av.

Uoffisielle målinger indikerer at i overkant av 150.000 unge bosniere har forlatt landet siden 1996, mens tall fra The World Data Bank viser at arbeidsledigheten blant bosniere i alderen mellom 15 og 24 i september lå på 47,4 prosent. Det er nest høyest i verden etter Sør-Afrika.

Jeg lengter etter en stor og høylytt protest med mange unge bosniere, men til det er vi verken sinte eller misfornøyde nok

Amina Imamovic (20)

Mange av de som søker lykken i utlandet er unge og nyutdannede, noe Amina tror henger sammen med de vanskelige arbeidsvilkårene i landet.

–⁠ Du må jobbe veldig hardt for å lykkes her, og så er du avhengig av å ha penger, og hvis du ikke har penger er det vanskelig å få jobb. Kampen om arbeidsplassene er tøff, også for de med universitetsutdannelse.

Tror du vi snart vil se et tilsvarende ungdomsopprør i Bosnia som det vi har sett i resten av verden den siste tiden?

–⁠ Gud, det håper jeg! utbryter hun.

–⁠ Jeg lengter etter en stor og høylytt protest med mange unge bosniere, men for å være helt ærlig tror jeg ikke at det kommer til å skje. Til det er vi verken sinte eller misfornøyde nok.

–⁠ Vanskelig å leve et normalt liv

Tilbake i Mostar står Miran Jsfvic Diezdetejada (25) og tripper utålmodig mens han utveksler blikk og gestikulerer med sjåføren som venter i bilen parkert rett ved torget hvor vi møter ham.

–⁠ Beklager at jeg ikke kunne komme tidligere, men jeg var opptatt med et familieselskap i hele dag, forklarer Miran.

Han har studert arkitektur i Spania, og han og en kamerat driver nå et lite firma som arrangerer turer for spanske og portugisiske turister i Mostarregionen.

–⁠ Familien min mistet alt under krigen, forteller Miran i en alvorlig tone.

–⁠ Faren min klarte å jobbe seg opp og frem i årene som fulgte, men nå begynner han å bli gammel. Derfor føler jeg meg forpliktet til å bli værende her og ta vare på ham.

Der Sara og Amina går for mer alternative løsninger i klesveien, er det ikke vanskelig å se at Miran, med sin mørkeblå Ralph Lauren-jakke og det blonde velfriserte håret, tilhører et annet samfunnslag. Forskjeller til tross, står de overfor mange av de samme problemstillingene.

–⁠ Det er vanskelig å leve et normalt liv her nede. Selv de med god utdanning, som tjener greit med penger, velger å forlate landet. De vet de kan få det bedre et annet sted, sier han.

–⁠ Myndighetene og regjeringen bryr seg bare om seg selv. Alt her nede handler om etnisitet og forbindelser. Jeg mener, hvilket normalt land er det som har tre presidenter? spør han oppgitt.

Siden Dayton-avtalen i 1995 gjorde slutt på den blodige krigen, har Bosnia hatt et tredelt presidentskap bestående av én representant fra hver av de tre største etniske gruppene. Landet er i dag delt inn i en rekke regioner med høy grad av selvstyre og mange administrative nivåer.

–⁠ Disse strukturene bidrar til å opprettholde en tilstand av status quo, fortsetter Miran.

Ifølge Alda (European Association for Local Democracy) er unge bosnieres tillit til statlige institusjoner og politiske ledere «ekstremt lav». Dette kom tydelig frem under valget i 2015, hvor bare 19 prosent av unge bosniere tok i bruk sin stemmerett.

–⁠ Den eldre generasjonen oppfordrer oss faktisk til å søke lykken et annet sted i stedet for å bli værende og engasjere oss i politikk- og samfunnsspørsmål. Er det rart at folk ønsker å reise?

Før Miran løper avgårde til den tutende bilen, vil han gjerne legge til en siste ting.

–⁠ Du vet, vi har en vits her nede: «Hvem faen kjenner en fra Mostar som ikke snakker norsk eller svensk?».

–⁠ Ett steg av gangen

På en høyde prydet av et nedslitt krigsmonument skuer Sara utover de mange moské– og kirketårnene som hviler i mørket fra skumringen. Her oppe fra er det vanskelig å se om de befinner seg på den ene eller andre siden av elven.

–⁠ Hadde du spurt meg for et år siden ville jeg nok sagt at jeg ville dra til Nederland for aldri å vende tilbake, men nå som jeg er her, vil jeg virkelig …, nøler Sara, før hun legger til:

–⁠ For meg blir det for dumt å reise nå, på grunn av den politiske situasjonen. For jeg merker at noe er i ferd med å forandre seg, ett steg av gangen.