Gina Grieg Riisnæs

Togtur i Romania: Hudpro­blemer, spon­tan­poesi og dårlig samvit­tighet

En gammel spontanpoet og en skadefro kaklehøne beriket reisen i Romania. Det er i togkupéer man blir best kjent.

«Å reise på landsbygden i Romania er som å reise tilbake i tid», sa pappa før jeg dro. Når toget ruller gjennom Transylvania og jeg ser ut på lutfattige landsbyer, kvinner med røde bånd i flettene og menn i slitte skjorter, tenker jeg at han har helt rett.

Man reiser best med andre mennesker, og på rumenske tog finnes det fortsatt kupeer. I seks seter, fjes til fjes, blir man tvunget til å anerkjenne sine medpassasjerer på en annen måte enn hos NSB.

Les om da Universitas-Regine havnet midt i kaoset: Barcelona-terroren: –⁠ Ingen kjenner dagen før solen har gått ned

Den gamle mannen foran oss er mørk i huden og hvit i håret, kledd i blå dress og med kloke, plirende øyne. Han ser på oss og kniper seg i kinnet, sier noe, så peker han på hodet og sier «inteligenţă». «Det er ikke hudfargen, men hjernen som betyr noe», oversetter damen ved siden av. Jeg spør hva han heter. «Iohan», svarer han. «Er dere katolikker?»

Det er vi ikke, men det gjør ham ingenting. Han begynner å skrive små lapper på det lille bordet, det må være dikt, og etter litt om og men gir han brydd et par til damen ovenfor. Hun er lærer, forteller hun oss, og ser ut til å være rundt tretti år. «Spontan», sier han litt unnskyldende. Hun leser, nikker, smiler. Det er dikt. Iohan fingrer sjenert med jakkelinningen, titter opp med forventningsfullt blikk, han ser ut som en skolegutt på sju år. «Foarte frumoase», sier læreren, «veldig fine».

Foran fotograf Gina sitter en halvgammel kaklehøne i rosa boblejakke. Hun har vært ute på vift i korridoren, men titter nå inn igjen, og kan med et sadistisk glimt i øyet konstantere at alle i kupeen har hudproblemer. Dermed ser hun sitt snitt til å holde en ti minutters monolog om hudpleie, med pekefingeren faretruende nær fjeset til vår ene medpassasjer. «Oversett til nordmennene!» bjeffer hun og peker på oss. Jeg svarer med å ta på hodetelefonene.

«Oversett til nordmennene!» bjeffer hun og peker på oss. Jeg svarer med å ta på hodetelefonene.

Kaklehønens strake motsetning dukker opp i sidesynet idet jeg har tatt frem salaten og skal ta mitt første bit. Han er kanskje åtte år, med store, brune øyne, og står i døråpningen til kupeen vår. Med utstrakte hender messer han med syngende tonefall den samme, klagende setningen igjen og igjen. Idet jeg møter øynene hans vokser maten i munnen min, jeg kjenner plutselig magefettet mitt, fingrene mine ser tjukke ut, jeg svelger. «Vil han ha mat», hvisker jeg til Gina. «Jeg tror han vil ha penger», svarer hun. For en gangs skyld snakker jeg sant når jeg sier at vi ikke har noen småpenger; vi har planlagt nøye og brukt opp kontantene våre i takt med at vi forlater Romania neste morgen. Ingen av rumenerne rundt meg ofrer gutten et blikk. Han går videre til neste kupé, gjentar samme klagesang, tenner en røyk. Når toget snart stopper, høres det noe roping og rabalder, så blir det stille. Kanskje gikk han av selv, kanskje ble han kastet av.

...Og Universitas-Jonas lengtet hjem til mamma under utveksling i USA: –⁠ Helgen fra helvete

Iohan skal av på stoppet etter. Han tar på seg hatten, retter på dressjakken og bretter sammen avisen. Så kysser han oss på hånden og ønsker lykke til videre på reisen. «La revedere», hilser han. «La revedere», svarer jeg, «på gjensyn». Han ler av min litt nølende rumensk, og forsvinner ut i gangen. Bare læreren er igjen i kupéen. Vi glir ut fra perrongen, og ruller sakte videre.