Universitas-Ingeborg er språkforvirret i Marokko

Salaam, bonjour!

Selv om taxisjåføren kun snakker darija, må han kunne fransk for å studere. Pourqoui? 3lach?

Publisert Sist oppdatert
KLASSEFORSKJELLER: Ingeborg Grindheim Slinde, journalist i Universitas, får kjenne på den sosiale statusen knyttet til fransk i Marokko, og møter seg selv i døra.

– Snakker du arabisk? spør taxisjåføren min mens vi åler oss mellom biler, syklister og fotgjengere i en av de travle hovedveiene som leder inn til Rabat sentrum. Det rykker i magemusklene i det vi tar en brå sving, og jeg prøver å holde balansen i setet uten bilbelte.

Litt unnskyldende forklarer jeg at jeg ikke har vært i landet så lenge, og derfor bare kan si hei og takk på arabisk. Taxisjåføren bryter ut i et stort smil da jeg forklarer at jeg skal være i Rabat i seks måneder. –Da har du jo god tid til å lære deg arabisk! Du må lære deg arabisk slik at du kan snakke med folk, sier han begeistret. I mitt stille sinn tenker jeg at språkøret mitt har mer enn nok med å lære seg fransk. I boblen min er det uansett fransk som gjelder.

Universitas-Simen jakter på den sveitsiske enhjørningen: I mini-Frankrike er det tre kyss på kinnet som gjelder

Språkselvtilliten min fikk en uventet boost etter at jeg startet som praktikant ved ambassaden i Marokko. Sammenlignet med min nye taxisjåførvenn kunne jeg plutselig smykke meg med fancy grammatiske bøyningsformer. Si ça se passe ainsi, c’est sans souci! Denne selvtillitsboosten varte imidlertid bare til jeg rotet meg bort i et av de finere strøkene i nabobyen Casablanca. I det husene blir penere og hvitere, er det fransk som gjelder. Jeg nyter en vegansk soyaburger, og innser at jeg glir flaut godt inn.

Snakker man ikke fransk, kan man glemme å få en god jobb

Her er jeg omringet av menn med stresskoffert og damer som høylytt diskuterer politikk på fransk, og det er umulig å ikke legge merke til den sosiale statusen som er knyttet til språk her. Snakker man ikke fransk, kan man glemme å få en god jobb. Man kan også glemme å studere. Selv om det er over 70 år siden Marokko var en fransk koloni, er fransk bevart som elitespråk. Dette på tross av at under tjue prosent har det som morsmål.

De rette, ryddige rues i Casablanca, står i stor kontrast til den støvete hovedveien inn til Rabat. Her kan man knapt kan høre noe annet enn berber og den arabiske dialekten darija. Det finnes ikke noen skriftlig versjon av denne dialekten. Taxien skrangler forbi en reklameplakat hvor det står «3lach», og jeg blir forklart at dette betyr «hvorfor» på dialekten darija. Her brukes det latinske bokstaver og tall der alfabetet kommer til kort.

Les om da Universitas-Regine havnet midt i terroren i Barcelona: Ingen kjenner dagen før solen har gått ned

Jeg synes det er paradoksalt at mens reklamene prøver å nå ut ved å skrive på en måte flere forstår, så tviholder offentlige institusjoner som universitetet på det gamle, elitistiske kolonispråket. For selv om ungdommen er språkmektige, og skriver standardarabisk på skolen og darija-slang på fritiden er ikke dette nok: På universitetet er det fortsatt fransk som gjelder.

Jeg blir brått dratt ut av disse tankene idet jeg innser at samtalen med taxisjåføren har tatt en noe drastisk vending. For n-te gang siden jeg kom til Rabat har manglende felles språk ført til at jeg har lovet å gifte meg og ta taxisjåføren med til Norge. Mens jeg med et skjevt smil tar imot nummeret til den ivrige taxisjåføren, blir jeg ikke kvitt en ubehagelig følelse av den sosiale forskjellen språk skaper i Marokko. Jeg blir heller ikke kvitt følelsen av at jeg med frankofili i bagasjen er en del av problemet.

Powered by Labrador CMS