Hannah Johansen gikk til rettssak for å få lønn

Student-Oslo flommer over av historier om ubehagelige opplevelser i servicebransjen. Vi har samlet femten av dem. Les de andre her:

• [Arash fikk truende e-poster fra sjefene](2)
• [Miriams sjef prøvde å kysse henne](1)
• [Thea turte ikke ta pauser](3)

– Nå vil jeg ta dem

Nå er Johansen en helt vanlig student, med en deltidsjobb hun trives med. Men for bare et halvt år siden satt Johansen i Shanghai, Kina og forberedte seg til en rettssak.

Johansen spoler tilbake. Det er en vårdag i mars 2017, og hun drar på jobbintervju på et serveringssted i Oslo. Hun har nettopp kommet hjem fra utveksling i Beijing og trenger penger. Intervjuet med sjefen er kort – ti minutter før Johansen blir bedt om å lage kaffe. Så er hun ansatt.

– Jeg tror jeg jobba åtte, ni timer der den dagen, uten pause. Det var kjempestressende. Det virka som de hadde ansatt folk fordi de var underbemanna, sånn helt på tampen, forteller hun nå.

– Men jeg trengte jo jobb, så selvfølgelig sier man ja.

Johansen jobbet på serveringsstedet i fire måneder. Uten kontrakt, for sjefen utsatte hele tiden å signere den, forteller hun og trekker på skuldrene.

– Jeg tenkte at det fine med at jeg ikke har den kontrakten er at jeg bare kan si opp og gå, sier hun.

– Helt jævlig

For arbeidsdagene var stressende, forteller hun. To daglige ledere kom og gikk i løpet av Johansens tid i jobben, før stillingen til slutt sto tom. Eierne, fire menn som «ikke hadde peiling på hva de drev med» holdt Johansen og de andre ansatte på jobb ofte i ni til ti timer, og pauser var sporadiske eller ikke-eksisterende, ifølge den tidligere servitøren.

– Jeg var veldig stressa hele tiden. Jeg sa til dem flere ganger at det er helt jævlig, jeg har omsatt for titusen kroner på en time. Jeg må ha noen som hjelper meg, jeg begynner nesten å grine foran kundene, sier hun.

– Da fikk jeg høre at jeg ikke hadde omsatt for så mye.

Mange av Johansens kollegaer var arbeidsinnvandrere eller videregående-elever. Johansen hadde arbeidet på kafé i flere år, og endret på pausetider og forhandlet seg til høyere lønn. Hun tror få visste hvilke rettigheter de hadde, og det var lite rom for å si nei til vakter.

En sommerdag klagde Johansen på varmen på kjøkkenet, forteller hun. En av kokkene sier: «Ja, men du kan jo bare kle av deg?». En annen gang fikk hun beskjed om at hun «kunne jo bare kneppe ned skjorta litt og ta på rød leppestift» for å få mer tips av kundene.

Johansen forteller at flere av de andre kvinnelige ansatte hadde opplevd lignende hendelser.

Venninner og familie sa hun måtte si fra til sjefene.

– Men jeg regnet med at det kommer ikke til å skje på arbeidsplassen min. Det er virkelig ikke noen sak å vinne. Da tror jeg du bare får det kjipere neste gang du jobber. Det var det jeg regna med, da, sier hun, og legger til:

– Det var veldig sånn kultur: «Ja, men sånn er det noen ganger».

Manglende penger

I juni var Johansen utslitt av jobben. Ifølge Johansen fortalte sjefene at hun kunne jobbe ut juli. Så sendte hun oppsigelse og ba samtidig om feriepenger. Da lønnsslippen kom manglet siste måneds lønning og feriepengene. Datoen for avreise til Shanghai nærmet seg. Johansen sendte flere av sjefene meldinger, men fikk aldri svar.

– Jeg ringte ikke fordi jeg syntes de var ubehagelige folk, sier hun.

Johansen sendte påkrav til den ene sjefen med rekommandert post, og så at sjefen hentet det. Pengene kom ikke. Johansen forteller at hun dro til kafeen, hvor en annen eier fortalte at han hadde fått beskjed om at hun ikke skulle få pengene.

– Han kunne ikke svare på hvorfor, men han trodde åpenbart at eier nummer én hadde ryddet opp, forteller hun.

Vel framme i Kina rant påkravsfristen ut, og pengene var fortsatt ikke på konto. Neste steg var konkursbegjæring, som innebar rettssak.

På vei mot retten

– Var det fristende å bare ikke gjøre det, bare droppe det og glemme det?

– For meg er det veldig sånn «rett skal være rett» og den greia der, så det var aldri et alternativ for meg, forteller hun, og legger til:

– Men dette har jo skjedd med veldig mange, de skylder også folk mer penger enn det de skyldte meg. Da blir man jo mer sikker i sin sak. Disse menneskene skal ikke få holde på sånn her.

Johansen prøvde å samle inn dokumentasjon fra de andre kollegaene som manglet penger, men det var vanskelig – de manglet timelister og lønnsslipper. Samtidig nærmet datoen for rettssaken seg. Kusina som gikk siste året på jussen hadde tatt saken hennes, og posten var i noen uker full av dokumenter sendt fram og tilbake mellom Kina og Norge.

En fredag i november skulle saken opp i retten. Torsdag ettermiddag fikk Johansen en Facebook-melding fra en av sjefene.

– Jeg kan faktisk vise deg, sier hun. Hun tar opp mobilen fra bordet, scroller, leser:

– «Hei, da har du fått pengene på konto. Moren din har levert en god oversikt, og det viser seg at du har fått for lite. Fint om du trekker saken.»

Johansen svarte ikke på meldingen. Hun trakk saken.

– Jeg var egentlig veldig lei meg, for jeg hadde brukt veldig mye tid på det. «Kjempeherlig at jeg får pengene», tenkte jeg, «men nå er det ikke det jeg vil lenger, nå vil jeg ta dem».

Johansen forteller at hun har varslet Skatteetaten om at kafeen fusker med skatt. Hun håper de andre som aldri fikk lønnen de skulle klarer å samle nok beviser til å felle kafeen i en rettssak, slik at de må erklære seg konkurs.

– Jeg synes egentlig det er helt forkastelig at de holder på, at den kafeen fortsatt går rundt og at det er så mange mennesker de skylder penger. Som aldri har fått noe og som heller ikke kan gjøre noe.

Hannahs historie er bare en av flere. Her er tre andre opplevelser. Fornavnene deres er ekte, men etternavnene er anonymisert.

Michael

Da jeg jobbet på en matbutikk i ett år, husker jeg at jeg alltid følte at jeg var ikke verdt noe særlig siden jeg var deltidsansatt (jeg hadde likevel skift seks dager i uken) og ung. Mange av de faste ansatte hadde ikke respekt overfor fritid eller sykdom. Vi hadde også en utrolig nedlatende og kontrollerende nestsjef, som kom i krangel med en deltidsarbeider og skrek til han i fem minutter foran kunder. Da den deltidsansatte skulle ha et slags meglermøte med butikksjef og nestsjef, møtte ikke nestsjefen opp engang, og butikksjefen ga klar beskjed om at enten så er de ferdige med konflikten eller så får den deltidsansatte sparken.

Maren

Jeg var på opplæring på en kafé i Bergen, et populært sted på studentområdet. Da jeg spurte om hva lønnen ville bli på, sa sjefen at de ikke hadde råd til å betale mer enn 70 kroner, men at tips og gratis mat skulle veie opp. Jeg tenkte at det ble for lite, så jeg sa at det her går ikke. Men det er jo bare fordi jeg har god peiling, jeg har hatt jobb før og vet hva man bør bli betalt. Det er veldig kaotisk på den jobben, med bitchy arbeidsmiljø. Og de har null kontroll på budsjettet sitt. Det er folk der som har blitt betalt for lite eller for mye, helgevaktene får underbetalt. Og det er jo studentene, som trenger pengene. Betalingen for opplæringen kom forøvrig fra en privatkonto, så det var nok svart.

Felicia

I 2014 prøvejobbet jeg på en stor kafékjede i Oslo i to dager uten å få betalt (jeg skulle fått ca. 1000 kroner før skatt). Jeg skrev under en kontrakt for prøvejobbing. Etterpå sa de de at de ikke kunne betale meg, siden jeg verken hadde norsk ID eller norsk bank (jeg er svensk). Det kunne vært lurt av dem å spørre om det før de «ansatte» meg. Jeg fikk ikke jobben fordi jeg var flink, men ikke hadde «det lille ekstra». Under prøvejobbingen fortalte de meg ironisk nok at mange kjeder tar inn prøvearbeidere uten å betale dem – så gjorde de det samme. Forresten skjedde det samme med kompisen min (også svensk), på det samme stedet.