Opplever ytringsbegrensninger

– I hver personalsamtale jeg har hatt, senest i år, har jeg blitt konfrontert med at jeg er for mye i mediene.

Anine Kierulf er stipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Hun har i den senere tid bidratt med innlegg om rettsstaten, demokrati og ytringsfrihet i blant annet Morgenbladet og VG. Hun har også tatt til orde for å bevare Nasjonalgalleriet og ytret seg kritisk mot sykehusreformen.

Kierulf, som etter planen skal levere sin doktoravhandling om endringer i norsk ytringsfrihetsbeskyttelse i februar, mener ledelsen ved Institutt for offentlig rett fraråder henne å delta i mediedebatter.

– Det er utsagn som at «hver gang jeg hører stemmen din på radioen blir jeg bekymret», og ulike varianter av dette, sier Kierulf, og legger til:

– Jeg opplever det som en beskjed om å sitte stille, skrive avhandlingen og holde kjeft.

Fra fag til folk

Kierulf tror kritikken fra ledelsen skyldes en nedvurdering av formidlingsarbeid fra «fag» til «folk».

– Dette er en del av universitetets samfunnsoppdrag. Men mens forskning og undervisning prioriteres – som det selvsagt skal – gjør ikke formidling det i samme grad. Med mindre det gir prestisje eller penger i form av eksponering i fancy publikasjoner, da, sier hun.

– Har du forsøkt å varsle noen som kan håndtere saker av denne typen?

– Nei, hvilke formelle kanaler går man til med slikt? sier Kierulf, som forteller at hun i stedet har forsøkt å snakke direkte med ledelsen.

Ikke alene

Maria Astrup Hjort, også stipendiat ved Institutt for offentlig rett, har i liten grad uttalt seg i pressen, men har opplevd lignende holdninger som kollega Kierulf forteller om.

– Jeg tok en pause for å skrive en vitenskapelig artikkel som handlet om noe annet enn avhandlingen, og dette ble ikke møtt med blide øyne fra min veileders side, sier hun.

Hjort er ansatt som stipendiat ved samme institutt som Kierulf, og mener økonomi kan være en av årsakene til presset fra ledelsen.

– Det handler om hvor mange som kommer seg gjennom systemet. Universitetet får en økonomisk utbetaling for hver fullførte doktorgrad, så det gagner ledelsen å få stipendiatene gjennom sier hun.

– Opplever du at dere blir oppfordret til å delta i den bredere offentlige debatten, for eksempel i media?

– Det kan jeg ikke si at vi gjør. Ledelsen er mest opptatt av at vi skal fullføre avhandlingen vår. De vil nok heller at man skal holde fokus og komme seg gjennom.

Kierulf avviser på sin side at kritikken kan ha noe å gjøre med hennes framdrift i avhandlingsarbeidet.

– De som avholder personalsamtalene har ikke innsikt i hvordan jeg ligger an med dette arbeidet, det er det mine veiledere som har, og de er ikke bekymret i det hele tatt, sier hun.

Avviser kritikken

Professor Inge Lorange Backer avholder personalsamtalene ved Institutt for offentlig rett. Han sier til Universitas at han ikke finner det riktig å uttale seg om personalsaker i media, og henviser i stedet til instituttleder Aslak Syse.

Heller ikke han vil si noe om de konkrete tilfellene som nevnes, men uttaler seg på generelt grunnlag:

– Vi ser gjerne at instituttets ansatte profilerer seg utad. I den grad aktiviteten synes stor og framdriften i avhandlingstakten noe mindre, er det en plikt for instituttledelsen å komme med tilbakemeldinger som gjør at fokus blir på avhandlingsskrivningen, sier Syse.

Ifølge Syse at det er et lite antall stipendiater som ikke får levert avhandlingen sin.

– Der et kjent problem ved mange institutter. Vi er vel alltid engstelige for omtrent tre-fire av omtrent tretti stipendiater totalt.

Han mener det er en viktig del av instituttleders oppgaver å sørge for at unge forskere får tilbakemeldinger om behovet for å balansere mellom de ulike samfunnsoppgavene med forskning, undervisning og formidling.

Syse understreker at én enkelt avhandling er av helt marginal betydning for instituttets økonomi, og sier at potensielle økonomiske effekter uansett ikke inngår i vurderingen av enkeltmedarbeideres innsats.

– Du mener altså ikke at Kierulf skal sitte stille og holde kjeft?

– Jeg vil ikke ta fra noen retten til å ha inntrykk fra medarbeidersamtaler, men vi har stort sett fått bra tilbakemeldinger på medarbeidersamtalene fra stipendiatene. Og jeg kommenterer som nevnt ikke enkeltpersoner, sier han.

Bekymret for frafall

– Burde man ikke i større grad oppmuntre vitenskapelig ansatte som vil oversette jussen til folket?

– Selvfølgelig. Vi heier på de stipendiatene som skriver i avisen og samtidig ligger bra an med arbeidet. Jeg tar fullt ansvar for at vi faktisk bryr oss om stipendiatene våre, både hvordan det går med selve avhandlingsarbeidet og hvordan den enkelte opptrer i offentlige sammenhenger. Stipendiatene bør være glade for at ledelsen bryr seg, sier Syse.

Han sier han er fornøyd med at instituttet er godt synlig i mediene.

– Vi dekker mange interessante fagfelt, og med få unntak sier vi ikke annet enn hurra når ansatte uttaler seg eller publiserer innlegg i aviser.

Kierulf mener det er mediedeltakelsen per se som er problemet.

– Det vil alltid finnes ledere både på juss og andre fakulteter som motsetter seg formidling, sier hun.

Hun mener det kan være ymse grunner til dette, men savner at verdien i «populær» formidling tydeliggjøres.

– Det er en del av vår felles plikt, sier Kierulf.

– Uheldig om man blir hindret

Markus Jerkø er leder for Stipendiatrådet ved det juridiske fakultet, som jobber for å bidra til stipendiatenes arbeidsforhold.

– På generelt grunnlag er det stipendiatenes hovedforpliktelse å skrive ferdig avhandlingen til normert tid, og gjennomføre undervisningsplikten og doktorgradsprogrammet, sier Jerkø.

Han legger til at det får være opp til den enkelte hva man gjør ved siden av disse arbeidsoppgavene.

– Men jeg synes det er positivt at stipendiater tar del i den offentlige samtalen, og det ville være veldig uheldig om de ble hindret fra dette.

– Blir formidlingsarbeid til de brede massene nedvurdert ved instituttet?

– Det er nok forskjellige oppfatninger om verdien av å drive slik forskningsformidling. Det er nok også en trend, på Universitetet generelt, at man oppfordres til å publisere i kanaler som gir forskningspoeng.

Jerkø anser ikke manglende tillit som et generelt problem, og påpeker at det finnes flere mekanismer for å fange opp eventuell dårlig progresjon.

– Blir du bekymret når du hører om denne saken?

– Nei, fordi jeg ikke kjenner til andre lignende tilfeller. Jeg tror det er en nokså enkeltstående sak, og er sikker på at det vil få en udramatisk løsning, sier Jerkø.