Verdivalget

«Creativity is the New Oil», sto det lenge over inngangen til Westerdals. Et slagord utviklet av reklamefolk med hornbriller heller enn økonomer med det mål for øyet å faktisk finne ut av hva vi skal gjøre når våre fossile reserver endelig tar slutt. Men tanken er fristende.

Mye skjer i Oslo. Den nye glassfasaden vi vil møte fjorden med står snart ferdig, nye steder åpner overalt, til og med New York Times har flørtet med tanken om at vi kan bo i «The New Scandinavian City of Cool». Slik stiger selvtilliten, og plutselig kan vi tenke at vi ikke lenger trenger realøkonomien, at vi bare kan skape. At byen virkelig er den nye økonomiske motoren.

Kanskje ser vi på et Oslo som er ved å slå gnister. Eller så skaper vi bare tiltalende illusjoner, ideer å fordrive tiden med. Ingen av delene bør hindre oss fra å konsentrere oss om hva vi kan få ut av denne byen. Hvordan vi kan tilføre noe spennende til alt det nye som skjer, utover at Kommunal Landspensjonskasse har fått nye, schmancy lokaler i Bjørvika.

Der kommer du inn. Du kan både akkurat ha kommet hit, eller ha vært her lenge. Men om du leser dette velkomstbilaget er sannsynligheten stor for at du akkurat har begitt deg ut på noe nytt du også.

I dette magasinet har vi prøvd å gi noen svar på hvordan folk finner seg til rette her. Hvor vanskelig det kan være å komme hit. Hvordan man kan føle seg vellykket. Og hva slags uante muligheter som faktisk kan åpne seg om du har flaks – eller kanskje selvinnsikt – nok til å pensle deg inn på riktig spor.

Tenk på det – vi er nesten de eneste studentene i en europeisk hovedstad som ikke trenger å bekymre oss over om vi får mat på bordet når vi er ferdige. Og det uten å ofre liv og lem, all fritid, muligheten til å kombinere karriere- og familieliv. Bare det bør gi deg overskuddet til å tilføre denne byen noe. Et prosjekt, en person, et sted å være, noe å gjøre, en viktig tanke.

Ikke minst bør det gi overskuddet til å sette pris på alt det andre tilfører. Om Wathiq Hossain – den internasjonale studenten vi har snakket med – har rett, er Oslos største kvalitet at vi ikke føler behovet for å konkurrere med hverandre. Samtidig føles det ikke som en by fri for nykker, spisse albuer og sosiale forskjeller. Du må bidra til dette verdivalget: En åpen og liberal by, eller et kjipt og snobbete kulturliv.

Ikke la deg fortvile, ikke la deg overvelde. Ikke gi opp før du føler du har gitt deg en sjanse, at vi har gitt deg en sjanse. Flere vil deg vel enn det du tror. Og det er lov å ignorere den evige åpningsreplikken på fest i Oslo: «Hva driver du med?»

For meg er Oslo et hjem. Jeg pleide å se på det som et springbrett, et godt sted å starte. Nå er Oslo det stedet i verden hvor jeg har størst tro på at jeg skal klare å forme drømmene mine. Og å sette dem ut i livet.

Velkommen hit.