Pengelens i storbyen
Like sikkert som at sommer følger vår, er det at studielånet før eller siden kommer til å bli brukt opp. Universitas tester hvordan man overlever trange tider.
Den fornuftige metoden
Samfunnsvitere er uenige om hva rasjonell oppførsel egentlig betyr. Når man er nærmest blakk, er det imidlertid enkelt: Man bruker minst mulig penger. Universitas' utsendte tar derfor beina fatt mot KIWI, denne vidunderlige butikk som ingen pengelense forlater uten å se etter varer som er utgått på dato. KIWIs garantier sier nemlig at man får varen gratis hvis så er tilfellet. Men det ser heller dårlig ut, det nærmeste jeg kommer er noen mazariner som går ut på dato dagen etter. Jeg står og vurderer å gjemme dem vekk for avhenting senere, da den plutselig åpenbarer seg: Fjordland-pakningen med fiskeboller, kokte poteter og gulrøtter – og en best før-dato fra i går.
Det hele blir imidlertid noe pinlig, for butikksjefen må tilkalles og papirer undertegnes. Det blir heller ikke bedre når man spør om pakken kan byttes i en annen rett dersom man ikke er så glad i fiskeboller. Den slags fleksibilitet er tydeligvis ikke en del av garantien, men undertegnede er uansett fornøyd med en gratis middag, foruten betalt havregryn og First Price-makaroni som skal vare hele uka. Om ikke fiskeboller er noen favoritt, smaker ingenting så godt som mat man har fanga selv.
Resten av dagen tilbringer jeg hjemme foran dagtid-tv. På den måten forhindrer jeg meg selv i å stikke innom et sted og for eksempel svi av unødige penger på kaffe; her har jeg alt jeg trenger (det vil si vann i springen, basisvarer, Dr. Phil og noe gammel pulverkaffe jeg fant i skapet). Etter noen timer går jeg imidlertid lei. Neste trekk blir dermed å ringe bestefar og foreslå å komme på besøk dersom han setter over kaffen. Han blir oppriktig glad og foreslår å diske opp med karbonadesmørbrød. Selv om jeg strengt tatt har spist for ikke lenge siden, takker jeg ja til et gratis måltid.
Jeg sniker på trikken og holder frenetisk utkikk etter kontrollører i sivil, men det går bra, og jeg ankommer bestefar uten å ha brukt en krone. Jeg holder ham med selskap i et par timer, og får til gjengjeld både karbonadesmørbrød med egg, kaffe og iskrem innkjøpt for anledningen. Jeg nevner at jeg har lite penger, men han tar ikke hintet. Jeg er uansett fornøyd, og han tilbyr i det minste å kjøre meg hjem så jeg slipper å snike en gang til.
Konklusjon:
Dette funket overraskende bra. Jeg hadde fremdeles masse makaroni og havregryn – det eneste jeg hadde brukt penger på – igjen etter endt dag, og følte meg mett og særlig glad for å ha skaffet meg gratis mat. En viss fare for pinlige situasjoner må derimot påregnes, i tillegg til at det er lett å bli kynisk i møte med familie. Det er også en ulempe at dagens spenningsmessige høydepunkt er å håpe at man ikke blir tatt på trikken.
Stole på velferdsstaten
Man ringer NAV: Er det mulig å få en form for trygd, eller i det minste stønad, når man er blakk student? Etter noen minutter forteller en saksbehandler, etter å ha slitt litt med å forstå spørsmålet, at «man nok ikke er berettiget til å få arbeidsledighetstrygd dersom det er slik at man bare har brukt opp studielånet for tidlig. Men du kan jo prøve «dagsen» da.»
Klokken halv åtte påfølgende morgen møter jeg opp på NAV Jobbservice dagjobbformidling i Øvre Slottsgate, der hvem som helst kan møte opp for å jobbe en dag. Rundt 30 mann – de færreste hvite i huden – og én kvinne har møtt opp, og bak skranken venter en matrone på at oppdragsgivere skal ringe inn dagens oppgaver. Når det skjer, melder de arbeidssøkende sin interesse for jobben ved håndsopprekning, og damen bak skranken plukker ut de hun trenger. Man merker seg kjapt at det lønner seg å være mann, under 30 og beherske norsk. Etter en times tid har nemlig alle som passer disse kriteriene fått seg jobb, mye takket være en bulgarer ved navn Zihor som driver en slags uoffisiell rekruttering av sjauere til et flyttebyrå.
Zihor kjører meg ut til Alnabru, der West flyttebyrå holder hus, og forteller at jeg skal hjelpe til med et flyttelass på Nesodden. På Alnabru møter jeg Bjarne, som har jobbet i byrået i 30 år, og som gir meg en grundig innføring i firmaets bilpark. Ettersom jeg ikke har peiling på biler, og langt mindre semitrailere, flyter ikke samtalen spesielt godt. Bjarne går for å se etter Geir, som er sjåfør og tredjemann på laget. Etter en halvtimes tid innfinner Bjarne og Geir seg endelig. Da traileren kun har to sitteplasser, blir jeg stuet inn bakerst i førerhuset – det første i en serie trafikkulovligheter dagen skal bringe.
Geir ser for øvrig ut til å ha større problemer enn en ekstra passasjer. Med en bekymret mine mumler han noe om at han slett ikke har overholdt hviletidsbestemmelsene i det siste. Etter 200 meters kjøring tar han sjefsavgjørelsen:
– Men faen, Bjarne, detta går jo ikke, gjør´e vel? Jeg mister jo lappen hvis jeg blir stoppa i kontroll nå!
Flyttinga må utsettes til neste dag, så jeg blir gående rundt på Alnabru en stund til, før Zihor henter meg igjen. Ferden går til Trosterud for flytting av et kommunalt foretak. Arbeidslaget består av all slags mannfolk, faktisk en del studenter også, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at jeg føler meg passe fremmed her. Her er det arbeidskarer, og praten går stort sett om biler (igjen) eller kvinnfolk, gjerne av den forbipasserende typen. Jeg krymper meg litt hver gang noen av gutta plystrer på disse, men slik oppførsel følger vel med rollen som kroppsarbeider.
Etter endt arbeidsdag gir Zihor oss fra dagsen en tusenlapp som vi ærlig har fortjent. Alle fra dagsen får tilbud om å jobbe i byrået i morgen også, med mulighet for tolv timers betalt arbeid. Jeg tar min tusenlapp og takker høflig nei, for i morgen skal jeg prøve lykken. Det blir i det minste mindre slitsomt.
Konklusjon:
Om man ikke kan få trygd, kan NAV i hvert fall tilby muligheten for en ålreit betalt dags arbeid. Dersom du er hvit mann i tjueåra og overbærende når det gjelder mannssjåvinistiske holdninger, er dette absolutt å anbefale når du har dårlig råd. Hvis du orker, da.
Prøve lykken på travbanen
Etter gårsdagens økonomiske suksess oppstår muligheten for å realisere den hasardiøse taktikken: Å satse alt på ett kort, eller snarere én kupong. Uten spesielle forutsetninger for å lykkes med hestetipping, kan man satse på at lykken står den kjekke bi.
Det er lunsjtrav og V5 på Bjerke, hvilket vil si at man må tippe riktig vinner i fem løp på rad. Så vidt jeg vet, finnes det to fremgangsmåter for å spille på hest dersom man ikke har oversikt: Enten å spille på favorittene eller å spille på hestene med morsomst navn. Det siste er det definitivt gode muligheter for en helt vanlig torsdag. Her er sterke navn som «Drivknekten» og «Sukat Sensation», i tillegg til noe mer uortodokse «Dragostea Din Tei» og «Panini». Jeg velger fornuften, og setter et par-tre kryss på de mest spilte hestene i hvert løp. Det blir 216 kroner, kan damen bak skranken fortelle, og jeg krysser fingrene for at dette skal være min dag.
Ute på banen har vi mulighet til å se hestene varme opp, og jeg kommer i prat med Bjørn, som mener jeg er sjanseløs på seier dersom jeg ikke har lest de siste fem utgavene av Trav og Galopp-nytt. Kompisen Finn er mer positiv, selv om han mener det er unødvendig «å dekka opp femmern i trealøpet». Det vil si å sette kryss på mer enn bare hest nummer fem «Angelica Goal» i det tredje løpet. Han synes dog det er en spennende bong jeg har levert inn, og tror godt jeg kan håve inn premien. Vi ønsker hverandre lykke til, for nå er det like før det braker løs.
Startskuddet går, og favoritt 4 Glitter Star tar kommandoen umiddelbart. Over høyttaleranlegget blir vi behørig informert om det som foregår, akkurat som på TV. Jeg har spilt på Glitter Star, og fryder meg over at ting ser ut til å gli så vel for meg. Men på oppløpssiden kommer 12 Corrado Karan fra andre utvendig og spurter forbi hele feltet. Bjerkefolket fortviler, men mirakuløst nok har jeg spilt på denne overraskelsen.
I andreløpet inntreffer katastrofen. På oppvarmingsrunden galopperer mitt førstevalg, 4 Beck Påline, og stevneveterinæren tar han ut av feltet. Jeg er overbevist om at han ble forstyrret av fotografens blitz, og jeg må dermed sette min lit til 2 Snertar. Akkurat i dag har imidlertid 9 Møjmix bestemt seg for å slå til med et kjempeløp, og distanserer hele resten av feltet.
Gråtkvalt av skuffelse registrerer jeg at jeg i det minste tar et stikk på Finn, da ikke femmeren, men en av de andre jeg har spilt på, vinner trealøpet. Noe sier meg at det ikke er så lett å vinne på hest selv om en har spilt i førti år og leser Trav- og Galopp-nytt regelmessig.
På vei ut møter jeg Bjørn, som sympatisk nok trekker fram det positive i nederlaget:
– Hvis du hadde vinni, hadde du kommet tilbake, sant, og trudd at du skulle vinne igjen. Nå slipper du å bli gående her fast, serru, sier Bjørn.
Det kan han ha rett i. Jeg lunter i retning 31-bussen, vel vitende om at 216 av mine surt opptjente kroner nå skal bidra til å styrke hestesport, hestehold og norsk hesteavl, i stedet for å hjelpe meg gjennom hverdagen fram til neste studielånsutbetaling.
Konklusjon:
Det finnes gode måter å investere 216 kroner. Det finnes dårlige. Og det finnes katastrofale. Å spille på hest viste seg å være det siste. Det var ikke ordentlig spennende engang, så det eneste jeg fikk ut av dagen, var en ålreit samtale med to spillegale menn over sin beste alder. Ellers var jeg både sulten, bitter og gretten etterpå. En slik sinnstilstand burde være gratis.
