Kom skeivt ut

– Legitimasjon, takk!

Dørvakten venter mens Luca Espseth romsterer rundt i sæggelommene sine. Vi er fremst i køen på utestedet Blå, og bassen fra kveldens band dunker ut i bakgården. Vakten holder opp Lucas bankkort, og flytter blikket rutinemessig fra kort til eier og tilbake igjen. Det kritiske blikket glir med ett over i forbauselse. Hæh?

Luca ser opp, avventende. Et øyeblikk passerer, før vakten bryter ut i et flir. Han trekker på skuldrene, og skufler Luca videre inn mot billettutsalget og oss. Luca ler.

– Jeg er jente på legget mitt, skjønner dere.

Blindern, 2008. Luca begynner på kjønnsstudier ved Universitetet i Oslo, og har allerede lang erfaring med å skille seg ut.

Helt siden en dårlig skjult forelskelse i trettenårsalderen, har Luca vært kjent for omverdenen som lesbisk. Jenta Luca var glad i hettegensere, dreads og gjorde sitt ytterste for å fremstå som beinhard. Tilværelsen som homofil tenåringsjente var ikke nevneverdig problematisk, forteller han. Men det kom et tidspunkt der han innså at han ikke følte og reagerte som andre jenter. At alt ikke var som det skulle.

– Det var på Blindern jeg innså det. Jeg hadde lenge følt at den jeg var hovedsaklig samsvarte med det samfunnet ser på som en mann, men hadde bestemt meg for ikke å gjøre noe med det. Jeg trodde rett og slett ikke at det var mulig.

Luca forteller fra lenestolen i studentkollektivet sitt, vorspielet raser rundt ham. Sammen skal vi snart dra videre til Indieseksuell på Blå, et arrangement med følgende konsept: Jepp! Det går faktisk an å være homo sammen uten å høre på helt for jævlig musikk!.

Majoriteten av gjestene er studenter, de fleste skeive får vi vite. Luca gestikulerer med ølflasken i hånden.

– Oslo er en stor by, og det ble endelig mulig for meg å finne de alternative miljøene jeg søkte. Samtidig traff jeg folk på Universitetet som hadde nok intellektuell kapasitet til å forstå hvilke tanker jeg hadde rundt min egen identitet.

Motstanden Luca møtte på Blindern, fant stort sett sted i diskusjonsgruppene på kjønnsstudier. En del av de mest hardbarka feministene verdsatte kvinnelige verdier høyt, og kunne ikke skjønne hvorfor noen ville helle mot det maskuline.

– For noe piss, sier Luca og ler.

Etter å ha fullført sitt andre år på Blindern, var Luca så blakk at han måtte flytte hjem til Trondheim i noen måneder. Men i løpet av den sommeren var det ikke bare økonomien som falt på plass.

Luca ble også kjent med en transkjønnet person, og fikk endelig svarene han lette etter. I løpet av kort tid bestemte han seg. Han ville leve et liv som transmann.

Eirik Rise, student ved Musikkhøgskolen (NMH), gjorde også en relativt sen uttreden fra det berømte skapet.

– Tidligere var jeg nok litt mer homofob enn andre. På den ene siden var det en slags forsvarsmekanisme, på den andre en metode for å finne ut hva folk tenkte om det å være homo, sier han.

Allerede på et svært tidlig tidspunkt i livet ble Eirik klar over at han likte gutter. I årene som fulgte forsøkte han med all sin kraft å fortrenge og utsette hele problemstillingen.

Også da han begynte på musikklinja ved Foss videregående skole, midt på Grünerløkka i Oslo, fortsatte han å holde hemmeligheten sin for seg selv.

– På en måte var det litt rart at jeg ikke kom ut, for det var et veldig godt miljø på Foss. Folk gikk liksom rundt i raggsokker og brøt ut i allsang rett som det var. Det var et skikkelig ræddismiljø der.

– Det at jeg ikke sto frem skyldtes nok mest at jeg ikke ville være homofil. Jeg hadde visse forventninger til meg selv, blant annet ønsket om å ha familie og barn. I dag vet jeg at det er mulig, men dette er jo nærmere ti år siden. Jeg jobbet jeg veldig mye imot meg selv på den tiden.

Først på tredjeåret som student ved Norges musikkhøgskole (NMH) i Oslo, følte Eirik at tiden var inne for å komme seg videre.

Han kontaktet den første og beste organisasjonen han fant, og endte opp i Skeiv ungdom. I dag er han nestleder der.

– Det finnes mange måter å komme ut på. Selv syntes jeg det var fint å begynne innad i Skeiv ungdom.

Når turen kom til medstudentene på NMH, var det viktig for Eirik å ikke gjøre noe stort nummer ut av det å stå frem.

– Ingen heterofile trenger jo å komme ut, eller å spørre andre om det er «greit» at de er heterofile, sier han.

For Luca handler det å komme ut som transmann ikke bare om formidling, men også et viktig medisinsk aspekt. Denne våren kom bekreftelsen han har ventet på – han får tillatelse til å gjennomgå kjønnsbekreftende behandling. Behandlingen vil gi Luca det han kaller en biologisk mannlig framtreden, og vil gjøre det lettere for omgivelsene å skjønne at Luca er en mann.

Prosessen er omfattende, og vil sannsynligvis følge ham resten av livet. I takt med at testosteronnivået i kroppen øker, vil stemmen hans gradvis bli mørkere. Veksten av kroppshår vil tilta, og muskelmassen økes. Luca gleder seg, og rapporterer jevnlig på bloggen bestmedbart.wordspress.com.

Men å komme dit har ikke vært en enkel prosess. For å få tillatelse til å foreta behandlingen, kreves minimum ett års utredning hos et psykologteam.

Der skal søkerens egnethet under nitid vurdering. Det norske systemet sies å være ekstra strengt, og så mye som 80 prosent av søkerne får avslag. Luca var en av de få heldige.

Etter den avgjørende sommeren i Trondheim, begynner Luca på biologistudiet ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås.

Fra første studiedag presenterer han seg med navnet Luca, og gjør det klart for alle at han ønsker å bli omtalt med pronomenet «han».

Samtidig sender han ut en epost til gamle venner, fra både Blindern og andre steder, og gir dem omtrent samme beskjed.

– Folk på Blindern tok det kjempebra. De er ikke alltid like flinke på bruken av ordet han, men har uansett en veldig positiv innstilling, sier Luca.

Mottakelsen på Ås gikk ikke like knirkefritt.

– Jeg har fått en del dritt fra folk der. Mye av årsaken tror jeg ligger i at en større andel av studentene på Ås kommer fra små steder, og at mange av dem studerer naturvitenskap. Det virker som om de er mer opphengt i biologiske forklaringer, og mindre interessert i menneskelige aspekter.

Også Eirik har opplevd at gammeldagse holdninger henger igjen blant dagens studenter.

– Vi var på studietur til Tyskland, og havnet ved en tilfeldighet i en homsebar. Ingen i følget hadde for øvrig noe problem med at jeg var homo, men da de selv fant ut at de var i en homobar, løp de for livet.

Eirik presiserer at medstudentene tok det veldig fint da han kom ut med legningen sin, og at han ikke tok det som skjedde så alvorlig.

– Men det viser vel at det fortsatt er noe smågrums å ta tak i, selv her.