Huset med de rare i
Det var engang en student med navn Nils som skulle til Universitetet for å gjøre seg smart. På veien opp til Universitetet kom han til et murhus med inskripsjonen «Chateau Neuf, Studentersamfundet«. Hadde virkelig Oslo et studentersamfunn slik studenter fra Bergen og Trondheim skryter så mye av? Forventningsfull og overrasket, entret Nils Chateau Neuf.
Han ble møtt av en lang og tom betongkledd gang og en enslig sofa. Hvor var alle studentene, undret Nils og dumpet ned i sofaen. Han hadde ikke sunket langt ned, før han hørte en mistenkelig lyd bak seg. Vaklende i mot ham kom en ufyselig siklende rosa gris. Nils stod ansikt til tryne med grisen, og akkurat som det skulle være i et eventyr, kunne grisen snakke:
– Jeg er ikke farlig, sa den.
– Hvem er du? stotret Nils.
– Maskoten til Chateau Neuf: Grisen, svarte grisen overlegent.
Nils nikket, men grisen var ikke fornøyd.
– Vi trenger flere frivillige her på huset, sa den og målte Nils med blikket.
– La meg vise deg noen av foreningene som holder til her, så kan vi jo se om du passer inn noe sted. Nysgjerrige Nils håpet det var noe som passet for han, og fulgte etter grisen på trygg avstand.
De gikk opp en kroket trapp og stoppet ved en lang gang i andre etasje. Nederst i gangen holdt Studentteatret til. Teaterfolket var ikke vanskelig å få øye på for de fargesterke klærne skrek etter oppmerksomhet. Nils som aldri hadde stått på en scene havnet nå midt i en produksjonsøvelse. Gjengen holdt på med det de kalte en åpen produksjon. Regissøren hadde tredd en hatt godt nedover ansiktet og viftet med armene i takt med replikkene som skuespillerne øvde inn.
– Vi kunne trenge noen i rollen som et stumt tre forresten. Hvis du blir med på møtene til improgruppa vår, kan du kanskje få en replikk også, tilføyde han.
Nils var ingen skogens mann og klarte ikke helt å finne treet i seg selv. Uten det store sceniske gjennombruddet forlot han og grisen Studentteatret.
De gikk etter lyden, lyden av debatt. For nede i et stort lokale hadde studentpolitikerne samlet seg. Der var de i full gang med heftig onsdagsdebatt. En gestikulerende mann med lyseblå skjorte kom bort til Nils
– Jeg er fra DKS, Den Konservative Studenterforeningen, sa han og rettet på skjortekragen.
– Der er RF, som står for Rød Front.
Han pekte på en gruppe kledd i palestinaskjerf med illrøde, sinte, ansikter.
– Hvorfor er de så sinte, lurte Nils.
Den skjortekledde mannen dro de små leppene sine opp i et smil.
– Det skjønner ikke jeg heller sa han.
Grisen dyttet Nils i benet og hvisket hes.
– Talestolen betegnes som landets frieste, og til tider er det ganske kaotisk her nede. Grisen blunket.
– Kulturutvalget står for både onsdagsdebatt og såkalt upop-aften i kjelleren. Upop-aften er et arrangement hvor mer eller mindre selverklærte intellektuelle kan samtale om alt mulig av fascinerende emner, forklarte grisen. Nils var ikke tvil, dette var ikke stedet for han.
Heldigvis var det noen som ville vise Nils den rette veien.
– Øy, bli med her, sa gutten kort og traska av gårde.
Den hemmelighetsfulle gutten viste seg å være medlem av Clubstyret, og grisen og Nils smøg seg inn bak ham inn på et trangt og mørkt rom. De var visst backstage, og her var de som fikset og ordnet alt av konserter på huset. De virket rolige, hemmelighetsfulle og kule. Nils kikket seg fornøyd rundt, i mørket skimtet han paller med ølkasser. Endelig et sted hvor han syns han hørte til, men grisen var grisefornuftig.
– Vi skal videre, sa grisen og gikk.
Nils trasket etter.
Med ett fikk han øye på et blått lys. Nils fulgte lyset og befant seg plutselig midt i en kinosal. Han registrete rader av mysende øyne, nedsenka skuldre og gapende munner. Sikkert i redsel for at han skulle lage bråk, var det en som rakk ham en løpeseddel. På lappen sto det: Cinema Neuf, studentenes egen filmklubb, viser 50 filmer hvert semester. Kinosalen har surroundlyd og plass til 120 mennesker. Lyden av klassiske filmreplikker vugget Nils i søvn.
Det var morgen da Nils våknet. Han kikket seg rundt og så at grisen var borte. Det var ikke vanskelig å finne veien ut. Kanskje var det lettere å komme seg ut enn inn på Chateau Neuf? Nils visste ikke, men det han visste var at han ville komme tilbake klokka fire samme dag, for da ville Glassbaren i foajéen være åpen. Der hadde han hadde hørt at det enkelte ganger ble arrangert intimkonserter. Nils vurderte også om BokCafeen i andre etasje kunne være stedet for ham. Her var faktisk Norges største private boksamling, og dessuten ble det arrangert forfatteraftener. Hvis han virkelig våget kunne han jo åpne munnen selv også, i hvert fall over en toast. Nils måtte bare finne veien tilbake igjen.
