Gylne tider på Blindern

Okei: Da heter det ikke EU, da heter det ikke Russland, og da heter det ikke Either you are with us or you are with the terrorists. Det heter EF, og vi er mot det, det heter Sovjetunionen, og det forandrer seg fra dag til dag, det heter perestrojka, nedrustning og glasnost. Slik oppsummeres tidsbildet på slutten av 1980-tallet i Tore Renbergs roman Mannen som elsket Yngve. En tid mange av oss husker fra barndommen, og en tid da høstens nye studenter så dagens lys. Mye har forandret seg på 20 år – ikke bare den verdenspolitiske situasjonen, men også studenthverdagen ved Universitetet i Oslo (UiO).

– På åttitallet forventet man engasjement og fagkritikk blant studentene, på en helt annen måte enn i dag. Riktignok var det ikke så mange protestmarkeringer på Blindern som på syttitallet, men politikk var likevel en naturlig del av studentenes dagligliv, forteller Marianne Lien, professor i sosialantropologi og prodekan ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiO.

– Vi eksperimenterte mer med alternative levesett på den tiden, og det hadde nok noe å gjøre med at vi var generasjonen etter 68-erne. Jeg har inntrykk av at dagens studenter sklir rett inn i den strømlinjede formen når det gjelder parforhold og økonomi, mener Lien.

Motkultur

Hun bodde selv i kollektiv en periode på 80-tallet, og var del av et miljø som reflekterte kritisk over kjernefamiliestrukturen.

– Da jeg ble samboer, måtte jeg forsvare valget ideologisk overfor venner som valgte kollektive boformer som alternativ til kjernefamiliestrukturen, husker Lien.

Et slikt motkulturelt alternativ var «Det blå huset», hvor noen var opptatt av at seksuelle forbindelser ikke trengte å være forbeholdt parforhold, mens andre flyttet ut på landet for å leve miljøvennlig.

– Jeg tror min generasjon reflekterte mer over hvordan man skulle innrette livet sitt. Det politiske engasjementet fra syttitallet ble forskjøvet fra gatene og partigruppene til privatsfæren, og var mindre synlig, men absolutt til stede. I løpet av 90-årene ble de alternative miljøene avviklet, men Blitz-huset står igjen som en dinosaur fra den gang, sier hun.

Selv om 68er-epoken var over ble det holdt kurs om marxisme ved UiO, som en siste krampetrekning.

– Marxismen ble regnet som en naturlig teoretisk ballast i de tidlige 80-årene. Mange hadde en del teori i bånn allerede før de begynte å studere. I en periode ble marxistisk teori brukt dogmatisk, og dette var uheldig, men deler av tankegodset gir viktig innsikt også i dagens politiske situasjon, og kunne med fordel trekkes fram igjen, mener Lien.

Tore Rem, professor i engelsk litteratur ved UiO, begynte å studere teatervitenskap i 1989 og ble dermed en del av et annet fargerikt miljø, som holdt til i en villa på vestkanten.

– Det var et levende og ikke helt konfliktfritt miljø, som oppmuntret til fagkritikk og engasjement. Her møtte vi Habermas i første semester. Flokken var liten og fargerik, med både unge og noe eldre studenter. Mest fargerik var antakelig Sylvia Raphael Schjødt, Mossad-agenten som hadde blitt dømt for medvirkning til Lillehammer-drapet i 1973, forteller Rem.

Han opplevde betydelige forskjeller mellom fagene.

– Fra dette lille miljøet tok jeg veien til campus, til det store skolefaget engelsk. Plutselig tok undervisningen opp mer enn halve uka. Det var hardt arbeid og stort pensum. 25 prosent av kullet strøk, og noen semestre var andelen atskillig større.

Oppbevaringsanstalt

Den opplagt største forskjellen mellom universitetet på 80-tallet og i dag, er innføringen av kvalitetsreformen i 2003. Rem husker Blindern som et uoversiktlig sted hvor mange forsvant, for så å dukke opp igjen.

– Det er ingen tvil om at mange som dukket opp der på slutten av 80-tallet, oppfattet Blindern som stort og farlig. Mange av oss ble borte etter hvert, bortimot sporløst. Litt som i en Hitchcock-film. Men mange dukket opp igjen senere, for å tilsynelatende tilfeldig bli gjenforent med gamle studievenner, sier han.

Ifølge Rem ble Blindern bevisst brukt som oppbevaringsanstalt i åttiårene.

– Norske politikere har neppe lyst til å huske det, men da vi studerte var det om å gjøre å være lengst mulig ved universitetet. Arbeidsledigheten var relativt høy, og Blindern fungerte mer eller mindre utmerket som oppbevaringsanstalt. Dette var politisk villet, og knapt nok universitetets skyld, mener Rem.

Marianne Lien ønsket opprinnelig å bli journalist, og jobbet som hospitant i Aftenposten. I 1979 begynte hun å studere sosialantropologi, og ble så begeistret at hun valgte å fullføre både grunnfag og mellomfag mellom journalistvikariatene. Fra 1983 til 1987 jobbet Lien med magisteravhandlingen sin om matvalg og endring av spisevaner i Båtsfjord.

Da Lien tok magistergraden var det nesten ingen forelesningsrekker. En gang snek hun seg inn på en doktorgradsforelesning for i det hele tatt å få et undervisningstilbud.

– Studiene krevde mer selvstendighet på den tiden, og folk brukte år og dag på å bli ferdige. Jeg brukte fire år på å fullføre magistergraden. Det ble regnet som raskt. De fleste jobber bedre under press, og for meg ble et avgjørende press at jeg ble gravid mens jeg skulle skrive ferdig avhandlingen.

I likhet med friheten til å jobbe selvstendig med studiene og legge opp eget pensum, forsvant også magistergraden for et par år siden.

– Magistergraden var et utvidet hovedfag som gikk mer i dybden, sier Lien.

Unnfanget på 80-tallet

Cecilie Kjensli, tidligere redaktør for Cupido og kvinnen bak nettmagasinet Cpunktet.no, husker studietiden på slutten av 80-tallet med delt glede.

– Jeg startet med å studere sosiologi i 1988, men det ble aldri en suksess. Jeg prøvde lenge å gjøre ferdig hovedoppgaven min, men siden jeg ikke hadde det akademiske språket inne ble det tungt å klemme ut en avhandling på 120 sider. Som jente fra Oslo øst får vi sagt det meste med færre ord. Den selvstendige lesingen sleit jeg og med, ikke fordi faget ikke var interessant nok, men fordi tekstene som regel var så utrolig langdryge og kjedelig skrevet.

Kjensli fleiper med at hun endte opp som en litt sleivkjefta gonzolog, framfor sosiolog.

– I fjor tenkte jeg faktisk at jeg skulle gjøre ferdig det jævla hovedfaget, men med en gang jeg åpnet pensumbøkene, fikk jeg tilbake den gamle feelingen. Det blir aldri noe hovedfag på meg. Likevel er jeg mer enn fornøyd. Jeg er i dag sexpirator, en representant for hverdags-sexen, og har skapt min egen arbeidsplass ved å drive nettbutikk og nettmagasin, helt på egenhånd.

– De fleste av studentene som skal begynne på Blindern i høst er født på slutten av 80-tallet. Tror du det er sannsynlig at noen av dem ble unnfanget på studenthybler i Oslo den gangen?

– Ja, det er nok sannsynlig. Men at folk var mer yre på 80-tallet enn nå, det tror jeg ikke.