Ås alle i Osjlo

Jeg skulle egentlig aldri flytte til Oslo. Tigerstadens høye brøl og raske tempo var altfor mye for en liten, treg sørlandspige som meg. For oss fra periferien virker Oslo stort, Blindern upersonlig og samfunnslivet som et evig statusjag. Byen er stor og du er liten. Ingen bryr seg om deg, gatene er alle like ståkete som Karl Johan og ingen smiler på t-banen. Så jeg flytta til Bergen i stedet. Det var en tabbe – jeg flytta hjem igjen ganske fort. Men det skulle ta tre år og en lillesøster som lovet å dele leilighet med meg før jeg turde vende blikket mot hovedstaden. Jeg var mildt sagt skeptisk.

Totalt uten grunn. «Alle» vet at minibyen Blindern har alt – de beste fagfolkene, et mangfold av studieemner, en drøss spiseplasser og så videre. Akkurat som at alle vet at Oslo er stedet å være hvis du vil få med deg det som skjer på kulurfronten, på karrierefronten eller en hvilken som helst annen front du måtte finne interessant.

Men det de ikke vet, de som ikke bor her, er at man kan traske fra Majorstuen til Grünerløkka på halvtimen, at bydelene ligger så tett oppå hverandre at de burde skamme seg, og at de har verdens beste is på en kafé bak Stortinget, samt at ingen av fordommene du har om Oslo egentlig stemmer. Oslo er ikke en stor by. Den er akkurat passe. Sånn er det med Blindern – du treffer alltid noen kjente på kaffebaren, men du greier fint å unngå den idioten som prøvde å sjekke deg opp på forrige fest – og sånn er det med byen. Du kan være anonym, samtidig som du får deg ditt eget nærmiljø og nettverk som du virkelig bryr deg om. Du lærer fort at Karl Johan – som før du flyttet hit var den eneste gaten du kjente – er byens verste gate, og at alle bydelene har sin helt spesielle sjarm, og at det beste med Oslo er følelsen av å bo i en småby som er full av store muligheter. Etter ett år i Oslo, kribler byen i magen på meg. Den sniker seg rett inn i hjertet. Det mener jeg. Glem alt du trodde – for denne byen kommer under huden på deg.

Men det er sant at ingen smiler på t-banen.