Vi er visst ennå på feil klode

– Hei, snakker jeg med Leif fra Aniara? Er dere her snart?

– Ja, vi går inn på utstillingen nå.

– Ok, vi står og venter ved tidsmaskinen.

Klokka er 16.45 og Leif Thorsen og Håkon Myhre fra science fiction-studentforeningen Aniara er et kvarter for sene til framtida.

De to scifi-fantastene er kommet til Museet for samtidskunst som for dagen har forlatt samtida og entret framtida. I kveld skal vi nemlig få høre hva astrofysiker Erik Newth har å spå for de neste århundrene i samtalen «Fremtidsvisjoner – mennesket og verdensrommet». Samtalen skulle ha begynt for noen minutter siden, likevel virker Leif og Håkon mest opptatt av fortida.

– Å se, der er Giger!

– Giger?

– Han fra Alien-filmene, vel!

– Er skuespilleren fra Alien-filmene her?

Håkon rister oppgitt på hodet og peker samtidig entusiastisk på en av skulpturene i scifi-utstillingen «Take Me To Your Leader! – The Great Escape Into Space» som framtidssamtalen holdes i forbindelse med.

Men det er ikke mye menneskelig over det Håkon står og peker på, Giger er nemlig et halvannenmeterhøyt og siklende romvesen, eller rettere sagt kunstneren bak romvesenet, best kjent som «Alien».

– Vi skal ikke heller ta en reise tilbake til framtida da?

Håkon og Leif tusler tilbake til den grå metallboksen, men virker ikke videre imponert.

– Jeg tror egentlig ikke det skal være en tidsmaskin, jeg tror den bare viser hvordan det er å bli kidnappet av et romvesen, sier Leif etter å ha tatt en prøvetur.

Hvordan det nå var å bli kidnappet av et romvesen, rekker vi ikke å få svar på. Det er på tide å finne ut hva den virkelige framtida vil bringe.

Apollo-generasjonens skuffelse

– Hvor er det blitt av framtidsvisjonene?

Den febrilske hviskingen og tiskingen mellom de to svartkledde lykketrollene på raden foran oss opphører i det kveldens Yoda, Eirik Newth, reiser seg og får absolutt oppmerksomhet.

Hadde det ikke vært for at Newth var plassert sentralt i rommet, kunne man mistenkt at vi nettopp hadde blitt forflyttet i tid og rom og landet på et hvilket som helst seminar på Litteraturhuset. Tretti stoler står ryddig plassert i det nokså trange kvadratiske rommet med dempet belysning. Inn kommer en håndfull nerder med langt hår og Star Wars-gensere, og det er ingenting som tyder på at vi vil bli servert lyseffekter eller rare lyder. Her skal publikum få framsynte visjoner, på ordentlig.

– Hvordan kan vi få tilbake eventyrlysten rundt å utforske verdensrommet? Og når får vi egentlig se et romskip?

Newth er skuffet. Som barn av Apollo-generasjonen, hadde han som resten av verden store forhåpninger til tiårene som skulle komme. Fra å vokse opp i en tid da USA satset stort på utbygging av romfartøy til å eldes i 2011 når NASA kutter i budsjettene og Obama er mest opptatt av hva som skjer på Jorda, ønsker han nå å vekke liv i de gamle visjonene.

– Månen er menneskefiendtlig, den er et grått ødeland, et fælt system.

Newth er lei av å gå på månen. Han vil til Mars, som ifølge ham selv er et langt bedre sted, og utfordrer med sin appell paneldeltagerne – siviløkonom Nina Dessau og Terje Wahl fra Norsk romsenter – til å gi svar på når vi kan vente oss å få mennesket til Mars.

Verden til Mars i 2040

Dessau er derimot ikke spesielt interessert i å besvare spørsmål om Mars eller om de tapte verdensromvisjonene. Hun er opptatt av klimaendringene.

– Spørsmålet er, hvem er vi, er vi verdensbanken? Mellom mennesket og verdensrommet må vi ha en planet!

Publikum flakker med blikket. Leif har fisket opp mobilen og begynt å sende tekstmeldinger

– Kan vi få litt mer om mennesket og verdensrommet, vær så snill? Ingen av dere snakker om raketter, innvender Newth etter 20 minutter med global oppvarming, og gir ordet til Wahl.

– Vi lever i en teknologisk gullalder, og jeg tror ikke det er lenge til vi får mennesker til Mars. Først snakket man om 1981, så utgangen av 2010 og nå 2020, men jeg tror 2040. Og med det mener jeg hele verden altså, hele verden vil komme til Mars i 2040, og det sponset av Coca Cola.

Den nære og fjerne framtid

– Psst! Hvis vi skal få sett ferdig utsillingen, må vi gå nå.

Wahls flammende innlegg blir avbrutt av hvisking i øret.

– Hva, nå? Samtalen er jo ikke ferdig.

– Klokka er halv seks og vi skal ha styremøte i Aniara klokka seks.

Nå vel. Tilbake der vi var, omgitt av romvesener, grå metallbokser og en Darth Vader som spidder samtlige Harry Potter-bøker, forteller Håkon og Leif om deres egne framtidsvisjoner.

– Vi håper på flere xenihistorikere, sier Håkon idet han forsøker å klatre opp stigen som fører til et enormt luftskip, men blir stoppet av vaktene med det samme han berører installasjonen.

Med xenihistorikere sikter Håkon til de som forsker på andre sivilisasjoners historie.

– Også håper vi at Norge utvikler sitt eget romprogram.

Leif nikker enig, og så ler han. Ikke av xenihistorikere, men av det med Norge, selvfølgelig. Ifølge Leif og Håkon er et Norge med et eget romprogram en totalt virkelighetsfjern visjon.

– Nå må vi gå.

Håkon og Leif syns både samtalen og utstillingen var interessant, selv om sistnevnte kanskje var litt vel retro, litt sånn som man tenkte framtida ville bli på 60-tallet. Likevel er det først og fremst den nære framtida, og ikke den fjerne, som later til å engasjere Håkon og Leif mest der de takker for seg til både museet og de framsynte scenariene.

Klokka er 18.10, og framtida er forbi.

Hver sin planet

Samtalen som skulle avsløre de futuristiske planene er slutt og publikum subber ut. Newth blir derimot værende med resten av panelet, og er i diskusjon med Norsk romsenter-fyren om når vi skal få oppleve romturisme. Siviløkonomen står derimot noe i bakgrunn og prøver å få i gang en diskusjon om den bærekraftige utviklinga.

Vi er visst alle på ulike planeter i dag.

– Newth, et siste spørsmål: Hva er det egentlig som har skjedd med framtida?

– Den er blitt fortidsnostalgisk. Den er preget av oss gamle gutta med de samme visjonene som man hadde for 40 år siden. Jeg er spent på den framtida som den nye generasjonen kan bringe på banen. For verden slik den er i dag, den er skuffende.