Toast!

Now, there's no secret to toasting perfection / There's a dial on the side, then make your selection Bob and Tom fra låta YEAH TOAST.

Det er viden kjent at det største komplementet man kan gi et nytt produkt er at det er det beste siden ferdigoppskåret brød. Det har i hvert fall vært målestokken siden 30-tallet, da Wonder Bread, datidens største brødskiveprodusent, markedsførte sine blingser som et vesentlig fremskritt for den vestlige sivilisasjon.

Imaget til ferdigoppskåret brød kan neppe ha blitt noe særlig dårligere av at det i USA ble innført et kortvarig forbud mot produktet under andre verdenskrig, som følge av rasjoneringen. Massive protester fulgte («Brød er viktig for moralen», skrev en anonym husmor til The New York Times), og de fant etter kort tid ut at man ikke sparte noe særlig på å få folk til å skjære brødet sitt selv. Ferdigoppskåret brød er, og vil alltid være, det beste siden ferdigoppskåret brød. Det er selvinnlysende.

Vannskillet

Et mer interessant spørsmål blir da hva som er det beste før ferdigoppskåret brød.

Ethvert opplyst menneske bør innrømme at Charles V. Champions patent fra 1925, Tostwich, er en knakende god kandidat. Champion hadde eksperimentert med patentet, en blanding av en brødrister og en sandwichmaskin, siden tidlig på 1900-tallet, men det fikk ikke ordentlig bein å gå på før på slutten av 20-tallet, hvor Champion og partneren J. W. Mcintyre så seg nødt til å skaffe seg større fabrikklokaler enn de kummerlige forholdene de hadde nytt i Catlin og starte storproduksjon av Tostwichen. Resten er, som de sier, historie. I dag er toasten, som den heter på norsk, allemannseie – en portabel og praktisk matform som den mest enfoldige kjøkkennepe burde være i stand til å smelle sammen.

Ferdigoppskåret kanon

Som sitatet på starten av saken antyder; det er ingen store hemmeligheter i tilberedelsen av en brukendes toast. Alle kjenner basisingrediensene – brød, ost og skinke, hvis du er fin på det. Det som er verdt å legge merke til er at toasten antagelig er verdens mest ferdigoppskårne produkt. Det er også verdt å merke seg at den eldste ferdigoppskårne ingrediensen i denne sammenhengen er osteskivene, som møtte kniven allerede i 1911, da sveitseren Walter Gerber var lei av å vente på ostehøvelen, som Thor Bjørklund først oppfant i Lillehammer i 1925.

Det utvidete toastbegrepet

Men toasten har gjennom årene gjenoppfunnet seg selv en rekke ganger, og mange nye ingredienser har kommet til, delvis i et forsøk på å oppgradere kostholdet til studenter og annet pakk. De siste årene har vi kunnet se oppskrifter som toast med smørstekte kantareller, toast med pære og stiltonost, eller toast med skinke, pesto og ost, som Nitimen foreslår at man mekker i vaffeljernet. Vaffeljernet er for øvrig bestefaren innen jernfamilien. Historikere regner med at menneskeheten eksperimenterte med rudimentære former for vaffeljern helt tilbake på 1300-tallet. Ordet «vaffel» i sin tidligste form dukker opp på engelsk i 1377 (wafre).

En venn i nøden

Men alt dette er distraksjoner, og sånn sett i strid med toastens grunntanke – kokkelering totalt blottet for innsats. I disse eksamenstider er det verdt å bruke ett minutt på å hylle pionerene som gjorde en ærlig dags jobb, slik at vi andre fortest mulig kan returnere til notatene. Ha Charles V. Champion, Walter Gerber og middelalderens engelske vaffelselgere i minne når du, nærmest uten å tenke over det, setter til livs måltid etter måltid med glohett, klissent fyll. Og husk at toasten er der når vi trenger den mest – den slo igjennom i depresjonen, sikret seg en plass i folks hjerter under andre verdenskrig. Nå er krisene her igjen, og over hele verden kan vi kjenne jernene gå varme – Toast, baby, toast.