Student til solnedgang

Ingen jobb ved siden av. Lesesal fra ni til fire (evt. ti til fem). Og romslig økonomi. Denne drømmen ligger i bakhodet til de som ønsker en snarlig gjenopplivning av heltidsstudenten. Overraskende nok stammer uttrykket heltidsstudent fra en statsråd. Gudmund Hernes var riktignok ikke minister da han i 1988 lanserte begrepet som leder av et universitets- og høgskoleutvalg. Men sosiologiprofessoren brukte også slagordet som utdanningsminister vel to år senere. I takt med at budsjettene på begynnelsen av nittitallet ikke akkurat tilgodeså studentene, var uttrykket mindre og mindre å finne i statsrådens munn. I de store studentdemonstrasjonene mot statsbudsjettet i 1993 hadde parolen byttet eier og var hovedbudskapet på aksjonistenes bannere.

På telefon fra Paris konstaterer Hernes at all politikk har islett av opportunisme.

– Derfor var det bare å vente seg at opposisjonen ville bruke uttrykket mot meg, sier Hernes.

Under en tv-debatt da striden mellom statsråd Hernes og studentene var som sterkest i 1993, viste det seg likevel at ikke alle hadde tilegnet seg uttrykket like godt.

– Det stokket seg for en daværende studenpolitiker da han stolt kunne melde at han gikk inn for å gi heltidsstudenten reisning, humrer Hernes.

Siden har uttrykket vært populært blant alle motstandere av studiestøtten, og parolen har fått en renessanse gjennom diskusjonen rundt Mjøs-utvalget.

Opphavsmannen selv tror ikke lenger på at en stadig høyere økning av stipendandelen vil kalle frem heltidsstudenten. For ham er løsningen større krav til studentene og bedre organisering av studiene.

– En student vil uansett størrelse på stipendiet ønske seg større kjøpekraft, og dermed ta seg en jobb ved siden av, tror Hernes.

Et moralsk spørsmål

Ideen om en sammenheng mellom studentenes levekår og studieinnsats har lange historiske røtter, i følge historikerne.

– Særlig da de mindre bemidlede bondestudentene økte i antall på slutten av 1800-tallet, steg interessen for å gi støtte til studentene. Dette hadde først og fremst en moralsk begrunnelse. Man ønsket ikke at studentene skulle leve i kummerlige kår og dermed forderve tenkesettet sitt, forklarer førsteamanuensis i universitetshistorie John Peter Collett.

Han kan avsløre at studentene helt siden det norske universitetets barndom, ikke har hatt særlig god råd. De har blant annet måttet livnære seg på legater og stipender, ofte gitt av privatpersoner.

Collett mener at ønsket om å gjenreise heltidsstudenten også i dag har en moralsk side.

– Man vil ha arbeidssomme studenter som har fullt fokus på det de studerer. Det er tydeligvis ikke bra at man tilsynelatende bløffer seg gjennom studiene ved at man har fokus andre steder enn på pensum. Bak ønsket om mer studiestøtte ligger det derfor et syn på hvordan en student skal være: arbeidssom, flittig og fokusert på studiene, sier Collett.

Han mener også å se en sammenheng mellom ønsket om å være heltidsstudent og et stramt arbeidsmarked hvor det er vanskelig å få ekstrajobb.

– Det er jo ikke fordi det er dårligere studiestøtte i dag enn for ti år siden at flere og flere jobber ved siden av studiene. Det er fordi arbeidsmarkedet skriker etter hjelp, hevder historikeren.

Studenter er en reservearmé

– Vi må tilbake til 60- og 70-tallet for å finne tilbake til den svært ønskede og populære heltidsstudenten, konstaterer Per Olaf Aamodt ved Norsk institutt for studier av forskning og utdanning.

–

Hvorfor?

– Studentene på den tiden hadde det nok romsligere økonomisk enn studentene i dag, men økonomi er et relativt begrep. Vi sammenligner vår økonomi med andre rundt oss, og i den konsumkulturen vi lever i dag tar ikke studenter til takke med kneip og vann på hybelen. Den norske livsstilen er stadig mer kostnadskrevende og studiestøtten har ikke klart å henge med, analyserer Aamodt.

Aamodt mener det ikke nødvendigvis er det generelle arbeidsmarkedet som bestemmer hvorvidt studentene tar opp jobb ved siden av studiene, men at det har skjedd en generell utvikling de siste 20-30 årene mot at det blir flere og flere løsarbeidere.

– Før var det i stor grad kvinner, men nå er det stort sett studenter som utgjør denne reservearmeen på arbeidsmarkedet, sier Aamodt.

– Men hva trengs for at vi skal droppe deltidsjobben på Esso\'n og sitte mer på lesesalen?

– Jeg har tidligere foreslått å øke stipendandelen til 40 prosent, men jeg tror det er vel så viktig at det stilles sterkere krav til studentene. Undervisningsformen må endres slik at man føler et press til å være flittig og jobbe hardt. På en måte er det viktigere å gjenreise den helhjertede studenten enn heltidsstudenten, avslutter Per Olaf Aamodt.

skal/vil gjenreise heltidsstudenten

Siden høsten 1996 er imperativformen blitt brukt i 15 artikler i Universitas, kun en gang i futurumsform. Var det noen som sa talerør for studentpolitikerne?