Strøk med stil

– Første gangen jeg strøk på eksamen, hadde jeg en god unnskyldning i og med at jeg hadde fått arbeidsstipend fra Gyldendal og skulle gi ut bok. Da ga jeg blaffen. Andre gangen hadde jeg hederlige intensjoner, men... Fylla hadde skylda. Jeg hadde blitt fortalt at det ikke gikk an å stryke på muntlig og at jeg derfor var home free etter en god hjemmeeksamen.

Men Harstad ble forfatteren som strøk på litteratureksamen. Reglene hadde blitt endret like før han gikk inn til sensor.

– Samtidig manglet jeg nok respekt for en eksamensform jeg mente var forhistorisk, nemlig forhøret.

På tredje runde hadde Harstad klart å utvikle en større eksamensangst.

– For hvis du ikke klarer det tredje gangen, så er du ute. Jeg lå i fosterstilling på hybelen. Sensorene sa jeg så friskere ut enn sist. De husket meg tydeligvis. Det skulle jo bare mangle. Jeg hadde jo vært der i årevis.

Johan Harstad bodde i Moholt studentby sammen med en italiener som fikk tilsendt veldig mye olivenolje og en inder som i vaskeuken vasket hele leiligheten, inkludert komfyren med Omo Color.

– Hans argument var «Soap is soap». Det smakte jo litt rart av maten de første ukene.

Sistemann i hybelen var en mann i femtiårene – noe som var like rart på 90-tallet som i dag.

– Jeg aner ikke hva han gjorde der, jeg bare passet på å låse døra.

Selv om Harstad bodde med nokså hyggelige folk, var det å bo på hybel en grå tilværelse.

– Det var ganske utrivelig, den kalde trøndelagsvinteren, når man bodde langt pokker i vold og ikke kjente noen.

I desperasjon kastet han seg inn i Uka i ‘99.

– Jeg havnet i noe som het Vertskapet, som på papiret så helt fint ut, men som i virkeligheten var helt jævelig. I korte trekk betyr det: «Sitt pal utenfor denne døra i åtte timer i smoking og sjekk adgangskort». Å være Securitas-vakt har aldri vært min store drøm i livet, så der rømte jeg noen ganger fra post, husker jeg.

Hvis Harstad husker rett, var hans rømmedebut allerede ved første samlingsmøte.

– Jeg syntes det var så ulidelig at jeg sa jeg måtte ta en telefon og aldri kom inn igjen. Jeg var kledd i dress og det var en kald kveld i oktober. Jeg hadde ikke penger til taxi og ingen nattbusser gikk. Men jeg var da ganske ny i byen, så jeg begynte å gå i retning av det jeg trodde var hybelen min – den med italieneren, inderen og psykopaten.

Men hybelen var ikke i den retningen.

– Jeg kom hjem seks-syv om morgenen, ihjelfrossen. Jeg har aldri vært så glad for å komme hjem. Det føltes som da de folkene i flykrasjen i Andesfjellene endelig kom til Chile.

Omsider kom dagen da han skulle vinne over Schiller, psykoanalyser og kunstig studentsjargong.

– Den dagen da jeg dro opp på Dragvoll og hadde bestemt meg for at: «Jeg skal aldri dra opp hit igjen», det var en helt fantastisk dag. Det var en følelse av å bli reddet fra Titanic.

Men han dro opp en gang til.

– Jeg tror det var året etter. Jeg dro opp da de andre hadde eksamen og stilte meg utenfor og kikket inn på dem. Og de så på meg. Jeg stod der og røykte og hadde det topp. Jeg var endelig blitt han som jeg drømte om da jeg selv studerte, han som satt utenfor og hadde piknik, mens andre tok eksamen. Nå var jeg en av de. Jeg var fri.