Revyens bakside

Det er tirsdag 14. August. Et tjuetalls mennesker har benket seg sammen på de nederste seteradene. De diskuterer og planlegger. Har noen en ekstra svart tights? De er dansere, skuespillere, scenearbeidere, i gang med den først studentrevyen i Oslo på årevis. Om to dager er forhåpentligvis alle de tusen setene i storsalen på Chateau Neuf fulle.

Minutter senere står skuespillerne bak scenen, klare for nest siste gjennomgang før premieren.

– Herman, du må gjemme deg! Vi ser deg fra salen, beordres det fra tilskuerplass.

Bare finpussingen som gjenstår, altså.

Revyen «En himmel full av stjerner» handler om behovet menneskene i samfunnet vårt har for å vise seg frem, forteller instruktør Henrik Fladseth.

Rundt ham i garderoben sitter revyskuespillerne Eline Grødal, Even Torgan, Torjus Tveiten og Markus Ekrem Neby. Svartkledde dansere svirrer omkring. I et hjørne sitter en fyr og perfeksjonerer dirigentbevegelser ut i løse luften.

De betegner seg selv som en slags familie, og minner om en også. De småkrangler og avbryter hverandre. Ikke så rart, kanskje. De siste ukene har de tilbrakt 13 timer sammen hver dag, på og bak scenen. Noen sommerjobb har det ikke vært snakk om for noen av dem.

– Dette er fantastisk gøy å holde på med, det er det som driver oss. Det er en lek, men samtidig en stor utfordring. Da gjør det ikke noe om det går på bekostning av en eventuell jobb, mener Henrik.

– Kom igjen, avbryter Torjus.

– Vi gjør det jo også fordi vi liker å få respons fra publikum.

– Så er det ikke bare hard jobbing. Det blir mange ineffektive, koselige timer også, forsikrer Markus.

Det var en tid da Oslorevyene turnerte landet rundt. Glansdagene er blitt historie. Nå har Trondheim seilt opp som den store studentrevybyen.

– De videregående skolene i Oslo er forholdsvis små. Elevene der føler en sterk tilhørighet, noe som gjør det å samles rundt en revy til en mer naturlig ting. Oslo som studentby er altfor stor til at folk føler noen spesiell tilhørighet, sammenlignet med for eksempel Trondheim, tror produsent Mattis Goksøyr.

Han håper allikevel at gjengen bak «En himmel full av stjerner» skal sette startskuddet for en omkamp om revymonopolet.

Det var da produsentene i Teater Neuf trakk seg i vinter, at Mattis ble kontaktet fra ledelsen i teateret med spørsmål om han ville være med å lage revy i stedet.

– Som produsent er jobben min å planlegge hele shiten. Å koordinere og sørge for å få nok folk, skaffe penger og sørge for PR, forteller han på kontoret i toppen av Storsalen.

Mattis var kjent i skolerevymiljøet i Oslo fra før, etter å ha vært revysjef på Nissenrevyen.

– Vi fikk med oss to skuespillere som vi kjente fra før, og fant flere andre via dem. Ordet ble på et vis spredt via skolerevymiljøet. Audition fant sted i april. Det var ikke stor pågang, innrømmer han.

Men folka som dukket opp var flinke, og snart var et lite stjernelag bestående av sju skuespillere, 12 dansere og et knippe teknikere og scenearbeidere klart til å gjenoppta Oslos fordums stolte revytradisjon.

– Forrige gang jeg lagde revy brukte vi et år, og hadde et langt større budsjett, bemerker Mattis.

Også Eline merker den store kontrasten sammenlignet med å jobbe med skolerevy.

– Der kan det ofte være hundre personer involvert, sier hun.

Færre på laget betyr mer å gjøre for den enkelte. Men så har revyfolket heller ikke lagt noe imellom for å gjøre ting selv. Produsentene og sceneaktørene har selv måtte sørge for å skape blest om oppsetningen. Danserne fungerer som påkledere for skuespillerne under skiftene.

– -Blir det mange kleine klesskift i kulissene?

– Om det er mye nakenhet på bakrommet, mener du? Ja, men det er det jo på scenen også. Publikum kommer til å få se lemmer de aldri har sett maken til, lover Even.

– Men det hørte du ikke fra oss.

Stemningen i Storsalen er avventende, mens gjengen som har samlet seg i garderoben venter på stormen – og dommen.

– Det jeg er mest bekymret for er om vi får publikum, innrømmer Eline.

Henrik er enig. Selv om han tror revyen vil appellere like godt til voksne som til studenter, ser han vanskelighetene.

– Det er klart det er en utfordring å fylle tusen seter hver kveld, sier han.

Ingen av skuespillerne vil innrømme at de er nervøse før egne opptredener. Så er de på et vis gamle travere i bransjen, alle sammen. Alle har stått på en revyscene før.

– Jeg liker å se på oss som Nederland i fotball-EM. Vi har mange stjerner, men er ikke noe særlig tess sammen, bemerker Markus.

– Nei, nei, nei! Avbryter Even.

– Summen av det vi prøver å si er at det er vanskelig å starte en tradisjon. Det begynner å sitte for oss på scenen, men vi har hatt problemer med lyden og lyset, sier han.

Også er det annerledes å spille for publikum enn for tom sal, selvfølgelig. Det gjenstår å se om tusen seter lar seg fylle.