Rastløs rocker
Berlin trumfet Blindern for Ando Woltmann, vokalist i King Midas. Han sovnet av Jane Austen, men fikk det heldigvis ikke på eksamen.
Publisert
Sist oppdatert
Hvem: Ando Woltmann
Studert: Litteraturvitenskap, idéhistorie og kunsthistorie (grunnfag) ved Universitetet i Oslo.
Når: 1996 – 2001
Aktuell med: Vokalist i King Midas som slipper ny plate i november
Mens andre studenter spiste svett gulost på brødskiva, levde Ando Woltmann, vokalist i King Midas, livets glade dager i Berlin – på studielån. Musikeren var så visst ingen typisk ni til fire-student. Da King Midas ga ut sitt første album i 1997, prioriterte litteraturvitenskapstudenten musikken over Jane Austen.
– Savna du Blindern da du var på turné i Berlin?
– Tankene var hele tiden i Berlin. Jeg hadde vel med noen bøker, men jeg tror de forble ganske uåpnet. Turneene var noe helt annet enn studenttilværelsen på Blindern kan du si, humrer Woltmann.
Bandet bodde i Europas rave-hovedstad i lengre perioder for å jobbe med musikken, og tok flyet hjem da det velkjente «skippertaket» stod for tur.
Vi kunne cashe ut studielånet og dra rett til flyplassen.
– Noe av det som var så fint med studietiden i Norge den gang, var at man hadde så mye frihet. Vi kunne cashe ut studielånet og dra rett til flyplassen, sier Woltmann og smiler bredt.
Woltmann engasjerte seg, naturlig nok, ikke noe særlig i studentlivet, utover en alternativ filmklubb godt gjemt på humanistisk fakultet.
– Jeg var medlem i Satan’s Sadist Society, en kul filmklubb hvor vi så film og drakk øl.
– Hva slags filmer så dere der?
– Blaxploitation-filmer fra 70-tallet.
– Hva er det?
– Filmer med dritkule damer med afro ... Og karer med slengbukser. Detektivfilmer. Veldig corny, men også veldig morsomt. På 90-tallet var det veldig in med retro-greier, og vi digga det.
Studiene kom ikke like høyt på lista som «corny» filmer, øl og musikken. Woltmann beskriver seg selv som en rastløs student.
– Jeg var nok ikke den mest fokuserte eller ambisiøse student, men jeg var til tider interessert. Å begynne på litteraturvitenskap var en drøm, men det gikk fort opp for meg at det var tyngre enn jeg trodde.
Tungt var det også med damene. Man skulle tro en sjarmerende musiker var en real damemagnet i lille Norge, men den gang ei. Woltmann hang mye med det han omtaler som en «litt nerdete guttegruppe».
– Det var dårlig med ladies, men vi var en god guttegjeng som prøvde å holde hverandre i øra mens vi studerte. Alle de ordentlige jentene gikk på SV, og den steinplassen imellom var som en ørken. Det var helt umulig å komme over fra de litt slappere folka på HF.
– Var det en drøm å komme gjennom ørkenen til SV-damene?
– Ja, vi prøvde noen ganger. Det var ikke noen særlig suksess. Jentene på SV var liksom så mye flinkere – mye mer alvorlige enn jentene på HF.
Han trekker fram en dame på pensum som ikke var like interessant.
– Nå vil jeg ikke framstå som en kvinnehater eller anti-feminist, for det er jeg ikke, men Jane Austen fiksa jeg ikke. Jeg husker vi leste Fornuft og følelser. Eller vi prøvde i hvert fall. En kompis og jeg hadde høytlesning og sovna etter ti minutter. Så leide vi filmen på Video Nova, men sovna etter ti minutter da òg. Den kom heldigvis ikke på eksamen.
Woltmann utelukker ikke at han blir å finne på Blindern i tiden framover.
– Jeg kunne ønske at jeg hadde fortsatt å studere, men det ble så mye spilling og reising. Det er alltid noen sånne «oldballs», et par mannfolk oppi åra på Blindern, er det ikke? Kanskje blir jeg en av dem?
