Øl und Ompa direkt aus Bayern

Vi har invitert en tysk førsteamanuensis og sju tyske studenter til å teste den norske tolkningen av Bayerns store folkefest. Målet for kvelden er å hive nedpå et anstendig antall liter bayersk sterkøl, synge norske og tyske drikkeviser, ta en svingom på bordet og teste hvorvidt den norske tolkningen kan måle seg med det sagnomsuste drikkegildet i München.

Førsteamanuensis Albrecht Hofheinz ankommer først, og er for anledningen antrukket i skinnvest, tyrolerhatt, rutete skjorte og lisseslips. Men hvor har han gjort av sin Lederhosen, det tradisjonsrike plagget som alle bayerske menn bærer med stolthet under Oktoberfest?

– Jeg vet ikke hvor den er, sier han med et snev av fortvilelse i stemmen. Hofheinz fikk sin første Lederhosen som treåring. Den brukte han til han ble tretten da langbuksa var blitt en snerten liten Ledershorts.

Vi benker oss ned ved et langbord sammen med utvekslingsstudentene Bianca Achenbach, Eva Glück og Susanne Mohs. De tre er alle oktoberfestveteraner fra Sør-Tyskland, hvor ølfestivalen er en utbredt og høyt elsket tradisjon.

Øl, øl og mere … bratwurst!

Det som trekker folk til Oktoberfest, har alltid vært, er, og vil alltid være øl. På Chateau Neuf blir det servert mer enn 120 typer fra hele verden. Utvalget slår godt an hos vårt testpanel. Med unntak av professor Hofheinz som foretrekker Hansa-øl, velger alle bayersk.

– Det er fantastisk å smake Hefeweiβen igjen, sier Eva. Jentene synes imidlertid at Chateau Neufs halvlitersbegere i plast er alt for små og puslete for anledningen.

– I München drikker vi øl i størrelsesordenen Maβ (én liter), forteller de. De savner kraftige ølkrus i glass, av den type og størrelse man bygger muskler av å løfte, og som gir et solid «klink» når man skåler.

Allikevel er det liten tvil om at arrangementskomiteen har lagt stor vekt på å ligne på storebror: Autentiske tyskere har deltatt i planleggingsarbeidet, de drar hvert år til München for å «hente inspirasjon», og har også fløyet inn servitriser fra Bayern. Ikledd smekre Dirndlkeid serverer de sørtyske spesialiteter som Bretzl (saltkringle), Bratwurst (pølse) og Sauerkraut (surkål). Bratwursten er like fet og velsmakende som i München.

– Men hva er dét? spør studentene og peker på lompa som Bratwursten er rullet inn i. En ekte bayersk pølse skal visstnok spises i et rundstykke.

Sprintere og maratonløpere

Mens festivalen i München åpner dørene til ølteltet klokka ni om morgenen, må oslostudentene vente til klokka to før de kan benke seg med dagens første Hoiwe (halvliter).

– Tyskere er som maratonløpere når det gjelder drikking. Vi bøtter kanskje ikke nedpå så fort, men kan holde det gående hele dagen. Du starter med en Maβ Hefeweiβen til frokost og drikker jevnt og trutt til klokka elleve på kvelden, forteller Aziz Messai, en av de fire andre tyske studentene som etter hvert har slått seg ned ved bordet vårt.

– Nordmenn er mer som sprintere. Dere drikker fort og mye, men holder ikke ut så lenge, legger han til.

Utover kvelden blir det stadig tettere i rekkene. Promille og stemningskurve stiger bratt. Også lyden av Ronald Schnipfelgrüber Tyrolerkapelle når nye høyder. Det mannsterke ompa-ensemblet blåser i tuba, trompet og baryton så selv det tyngste, bayerske sterkøl rister i begeret. Setninger og ølbonger utveksles med hese skrik. Oktoberfest handler ikke om å snakke lenge og stille om eksistensielle spørsmål, men om øl og pølse, vennskap, sang, og hygge.

– Kaster heller ut bord enn gjester

Dog er den norske versjonen av Oktoberfest litt strengere enn der hjemme, skal vi tro våre tyske venner. Mens man i Tyskland danser på bord og benker, kommer vakter springende straks vi prøver oss på noe tilsvarende.

– Av hensyn til din sikkerhet, forklarer en vakt. Kanskje av hensyn til bordets sikkerhet også, spekulerer vi.

– I München er det vanlig at både bord og benker går i stykker når tunge, bayerske kropper tar seg en svingom. Men i stedet for å hive ut gjesten, hiver man ut bordet når det er kaputt, forteller Aziz.

Ølteltet på parkeringsplassen er dekorert med girlandere og bayerske flagg. En eim av alkohol, nøtt og humle siver opp fra de ølmarinerte trebordene. Vi vagger fra side til side, skulder ved skulder, til takten av tyske skåleviser.

– Stemningen er veldig autentisk, mener Bianca, Eva og Susanne. Bortsett fra et par uregelmessigheter (lompe, altfor små plastbeger og forbud mot borddans) mener testpanelet at ølteltet på Chateau Neuf til forveksling likner drikkegildet i Bayern.

– Men får dere ikke hjemlengsel av all denne Bayern-sentimentaliteten?

– Nei! er det enstemmige svaret fra utvekslingsstudentene.

– Hvorfor skulle vi det, når vi har det så bra her?