Lesehesten Torry

Torry Pedersen møter oss, litt forkjølet, men ordentlig kledd i en mørkrutete dress, i lobbyen i det store VG-huset. Han spøker og snakker lett med de andre ansatte.

– Jeg kan spise mens du snakker med meg, ikke sant?

Han kjøper med seg en salat før vi tar heisen, opp i syvende etasje.

– Jeg vil ikke akkurat si at denne kommer på gourmettoppen, men den er grei nok på en litt grå torsdag. Jeg pleier egentlig å ha med matpakke, forteller han raskt.

Torry Pedersen påstår han er elendig på kjøkkenet, men ellers veldig glad i mat. Under studietiden bodde han på en hybel bak Frognerparken der han delte kjøkken med dem han leide av.

– Jeg holdt meg til et relativt enkelt kosthold kan du si. Jeg orka ikke å lage mat til meg selv. Jeg spiste enten brød eller på en eller annen sjappe hvor det var noe relativt usunt å spise, sier han og fortsetter:

– Brød er undervurdert.

Han humrer. Det gjør han mye.

Pedersen valgte økonomi fordi det var noe generelt, men også fordi han foretrekker tall og matematikk. Selv om det er det siste han som redaktør holder på med i dag. Da han ikke kom inn på handelshøgskolen (NHH) i Bergen startet han på BI i Oslo.

– Hvis jeg hadde kommet inn på NHH så hadde jeg sikkert begynt der. Jeg har ikke noen traumer altså, men det var fordi jeg kun fikk fire i geografi. Det var på grunn av en udugelig lærer. Sånn helt objektivt sett.

Pedersen tar seg gjerne god tid før han svarer. Med jevne mellomrom sjekker han apple-klokka.

– Jeg jobbet ganske bra med fagene og var ikke med i studentavisen og den type ting. Jeg satt mye på biblioteket og hjemme på hybelen og leste.

Hva med fester?

– Nei nei. Jeg var alltid hjemme i Fredrikstad i helgene. Jeg var lei av å bo på hybel og det var der jeg kjente folk. Jeg måtte ikke ha noe hjelp av en organisasjon for å bli kjent med folk liksom, sier 58-åringen.

Pedersen begynte på BI da han var 18. De fleste andre var eldre, noen betydelig eldre. Selv om det ikke slo han da, har han i ettertid tenkt at han kanskje var litt for ung.

– Jeg burde ha ventet og gjort noe annet i mellomtida. Jeg kunne ha reist, hvilt, løpt eller spilt fotball. Det er ikke så nøye hva. Poenget var jo at man må ha en viss modenhet for å forstå de faglige utfordringene.

Og i motsetning til nå, tok han seg i det minste fri i helgene. Han klarte å komme gjennom det han skulle i ukedagene.

VG-redaktøren husker bedre det faglige enn alt det andre i løpet av de tre og et halvt årene han studerte. Det er i hvert fall det han foretrekker å snakke om.

– Jeg har ikke noen sånn story of the year å komme med her og nå egentlig.

Da han var ferdig med BI dro han i militæret og så var planen å flytte til USA for å ta en master der.

– Det var et sløvere liv i militæret. Da jeg kom tilbake hadde jeg ikke den samme driven til å sette meg å lese igjen. Og så kom jeg tilfeldig borti journalistikk, og det syntes jeg var gøy, og så droppa jeg hele USA-planen.

Men han virker ikke som typen som kaster bort tiden på å se seg tilbake.

– Jeg har ikke tenkt på det ett sekund i mitt liv. Det har gått greit med meg i livet, sier han bastant.