Kunstnerklisjéen

STUDERTE: Rytmisk utøvende vokal, Musikkonservatoriet i Kristiansand

NÅR: 2004-2008

AKTUELL MED: Slapp i høst sitt andre soloalbum «Flashback»

– Om jeg har noen gode historier? Altså, Kristiansand er en liten by, så vi kjente alle bartenderne på stambaren. Det skjedde ville ting hele tiden, det var helt normalt. Der var det aldri snakk om å gå hjem.

Hanne Kolstø har kommet slentrende inn på lange stilkeben. Hun har streng, svart pannelugg under en svart hettegenser, skjeler så du nesten ikke kan se det, og i dag er hun egentlig mest opptatt av at hun har på seg en ullgenser som nupper fælt. Hun slenger seg ned og deler villig historier fra studietida på brei Sykkylven-dialekt.

– Etter en natt på byen kunne vi løpe og hente instrumenter, stikke ned på bystranda, nakenbade og spille musikk til neste morgen, for så å avslutte nachspielet ved å gå inn på skolen som åpna klokka sju for å spille i bandrommet der. Klassisk drikking og spilling, vi var verdens mest usunne studenter.

Det skorter ikke på merkelige situasjoner hun havnet i i løpet av sine fire år i «musikerbobla» på Musikkonservatoriet i Kristiansand.

– En gang jeg hadde spilt konsert med bandet mitt «Thelma & Clyde», spøy jeg og sovna på do utpå natta. Bartenderne låste og gikk, og jeg våkna innelåst iført rosa parykk og hettegenser med diskokulemønster. Det har aldri vært så mørkt! Jeg utløste alarmen flere ganger, men ingen kom, så jeg måtte vente hutrende i mørket. Da den polske vaskehjelpen kom neste morgen og fant meg, tok det en stund før han slapp meg ut. Han trodde ikke på at jeg jobba der, nei!

Kolstø ler rått mens hun ser for seg synet hun må ha vært, før hun tar på seg en litt mer sindig maske. For selv om hun traff mange av musikerne hun har jobbet med siden på konservatoriet, synes hun formell utdanning var et tveegget sverd.

– Å studere var en splitta erfaring. Jeg er ikke fan av å vite hva jeg gjør, skrive noter og trene gehør. Du hører jo hva som er kult, det spiller ingen rolle hvilken akkord det er. På konservatoriet blir du opplært til å bli allroundmusiker, det er ikke en artistlinje hvor du lærer å finne ditt eget uttrykk. Men jeg fikk treffe andre musikere og hadde fri til å leke i fire år. Inspirasjonen jeg fikk fra andre var uvurderlig.

Kolstø omtaler seg selv som en «loner-type» som gikk rundt i sin egen verden. På Musikkonservatoriet var det et utpreget guttemiljø, hvor man snakket rett fra milten. Det passet Kolstø ypperlig.

– Vi var sju-åtte gutter og meg, og vi var ganske rå med hverandre. Det herder deg. Du blir målt og får kritikk og tilbakemelding av folk du respekterer.

– Var det derfor du ble en tøffas?

– Jeg er vel myk på innsiden og tøff utenpå. Du må være tøff for å overleve her i verden, det var det jeg lærte i hvert fall. Haha.

Kolstø må gå, men før våre veier skilles må fotografen knipse sitt bilde. Et strengt, bildevant blikk titter mystisk opp i kameraet.

– Det ble tøft! Etter disse svarene får jeg vel en haug med studenter etter meg som vil ha meg med på fest.