Ingen arbeidsnarkoman
Jarle Roheim Håkonsen (32) angret på at han ble valgt inn i Studentparlamentet, men klarte raskt å snike seg unna.
– Vi var så dumme at vi leide oss leilighet halvveis til Sverige, og måtte ta tog til jævla Oppegård fra Oslo S hver eneste dag. Noen hadde fortalt oss at det tok 18 minutter, men det tok en hel time til Blindern, forteller Nrks kommende debattleder Jarle Roheim Håkonsen (32).
Han begynte sin karriere som Blindern-student med statsvitenskap grunnfag i 1990, fant fort ut at Oppegård ikke var noe blivende sted, og flyttet til hovedstaden.
Mange år og flere fag senere fikk Roheim Håkonsen beskjed av en kursleder på hovedfag i statsvitenskap om at han aldri ville klare å fullføre hovedfagsoppgaven ved siden av jobben i Nrk.
– Da gikk det en faen i meg, det ga meg et spark i rumpa, så jeg gjorde ferdig oppgaven, sier han.
Etter at grunnfagene i statsvitenskap og spansk var overstått ble det mye lesing og mindre kos for Nrk-journalisten.
– Jeg satt lite på Frederikke og skuslet bort tiden, som de kule gutta gjorde. Men så ble jeg valgt inn i Studentparlamentet. Det angret jeg vanvittig på, innrømmer han.
Og etter bare et par-tre møter klarte Roheim Håkonsen å vri seg unna studentparlamentstilværelsen.
Han søkte helt tilfeldig på en sommerjobb i Nrk, fikk den, og har blitt der siden.
– Men da jeg var liten drømte jeg om å bli fysioterapeut, forteller han.
Siden var det diplomat og politisk ekspert som sto høyest på ønskelista.
– Jeg hadde lyst til å bygge opp demokrati der det ikke fantes noe, men jeg skjønte fort at dette var en utenkelig jobb.
– Hva slags inntrykk av Blindern sitter du igjen med?
– Jeg er lett nostalgisk av sinnelag. Jeg synes all fortid er flott å se tilbake på. Blindern var veldig ålreit. Nå høres det ut som om jeg er 65 år, men jeg mener at det er et privilegium å få bruke så mye tid på å lese.
– Hvor befinner du deg når du blir 65 år?
– Da håper jeg at jeg administrerer arbeidet mitt fra en laptop et eller annet sted i Spania eller kanskje Italia. Nei, forresten, det håper jeg skjer om kanskje ti år. Jeg er ikke arbeidsnarkoman, men opptatt av å leve og ha det bra her og nå.
