I baret

02.20, Alle festers mor: Det er et hav av folk foran baren, gitteret holder på å gi etter. Det er ti minutter til siste servering og alle må ha noe å drikke. Nå. Sjenk, server, ikke flaske, men i plast, alt i plast, og kun fire centiliter og ikke til fulle folk. Men alle ser fulle ut. Det er varmt. Ikke skum med ølet, hold plasten på skrå. Kun 2 centiliter shots. Folk skal ikke bli fulle, men vi må selge. Selge mye.

Uten klinegaranti

21.30: Line Gundersen er ansvarlig for Amnesty-baren. Den ble kåret til den beste baren i fjorårets morsfest. De tjente 12 000 kroner. Sårt trengte penger for Amnesty.

– Vi har budsjettert med å tjene penger på dette, sier Guro Løvaas fra Jus.

Summen deles på tre Amnestygrupper. En på Blindern, en på jus og en på høgskolen. De samarbeider. Og baren deres skal være noe mer enn Alle festers mors klinegaranti.

– Nei, det er ikke vi som står for kliningen, sier baransvarlig Goran Khalaf mens han rekker meg en sort barskjorte.

«People behind bars do not always serve drinks», står det på brystet mitt etter et kort, og synlig klesskifte i trappen. Det er en halvtime til dørene åpner. Amnesty holder til i biblioteket ved siden av Bokcafeen. De skal selge sprit. Drinker er døpt om, White russian heter fredsdue, behind bars Black russian heter fredskråke. Gin tonic er frihetens regn, vodka og battery er omdøpt til Fair Trial. Sammen med de fem andre kvinnelige bartenderne får jeg fem minutters kurs av Goran.

– Tranebærjuicen står der. Den skal gi den en fin rød farge, ikke for mye. Og husk, spør om de skal ha is.

Alle nikker. Dette virker lett.

Hawaipurk og pinup-pleiere

23.30: Dørene er fortsatt stengt til andre etasje. To etasjer nedenfor er det overfylt. Betong er forvandlet til Snorre Kompaniet. Folk raver, danser, kliner. Klisne blikk, glisne blikk. Mange sultne armer. Alle tar på hverandre, mange gutter, flest gutter. På jakt.

Men oppe er det ingen. Enda. Dørene skulle vært åpnet for en halvtime siden. Folk er forundret.

– Hvorfor åpner de ikke?

– Har du hørt noe?

Nede er det sykepleiere i korte kjoler og politigutter i hawaiskjorter som håver inn folk. Og penger. På Klubbscenen i underetasjen er det også spritservering.

– Det var mest rift om å være der, forteller Line.

Å selge sprit betyr å tjene mest penger. Å selge nede betyr flest folk. Oppe har du en av fordelene, spriten, men det tar tid før folk finner veien opp. Og det er konkurranse. Hard. I naborommet til venstre har Fyllefis konsert med bandet Babylotion. Til høyre er Ringenes Herre-baren med alver som serverer sprit og mystisk keltisk musikk. Rett frem tilbyr Operaballet elskovdrikk. Så er det pornobaren. Med nakne jenter. Glattbarberte fyller de hele veggen.

Dørene er endelig åpne, men det er kun tjue stykker hos Amnesty, de andre barene er fulle.

En skål for kundene

01.15: I fjor var barens tema giljotin og verdens urettferdighet, i år er det blind gudinne og slagord med skål for friheten. I fjor var baren godt besøkt. Det er forventinger om det samme i år.

Men det klaffer ikke helt, liksom. Vi merker presset. Det er folk her inne. Det er mange drinker å lage. Shotsflasken er nesten tom, jeg skummer for mye øl.

– Selg den likevel, vi må selge, sier Goran.

Han er den eneste bak baren med erfaring. Han tygger tyggis, smiler og lager drinker der flaskene danser mellom hendene hans. Han har vært bak bar på Cafe Sør, Grease og Head on.

Men det er ikke fullt. Det er bare seks stykker som danser. Det tar ikke av.

– Det kommer flere, sier Goran, og tygger videre.

Tygger hardt. Venter på å få skjenke. Det er for mange bartendere. Anne Kathrine Moe fra Jus står og synger til «Hard days night». Hun rocker, smiler, er en ekte bartender. For det er ikke så mye mer å gjøre. Fire ivrige bartendere klarer kundene.

Anne går av vakt. Sier det var kjempegøy, sier at nå har hun lyst på en øl, sier at alle kundene var snille. Men hun tar feil, alle kundene er ikke snille. Noen spotter baren, noen river i de dekorative gitterne. Andre spør om det er kun kjipe sosiologifolk som er her. Noen blir sure fordi de får alt i plast. Goran sier at jeg må smile. En bartender må være hyggelig, se ut som om det er kult, se ut som om jeg er kul. Se ut som Anne.

Heier på Amnesty

02.00: Endelig kommer bølgen, men kun i tjue minutter. Alle bartenderne trengs. Alle må jobbe, skjenke, smile, veksle, smile, alt i plast. Men den varer kun i tjue minutter, så er det slutt. Over. De 12 000 kronene trengs, de tre gruppene har regnet med dem. Troen på at de kommer inn er fortsatt til stede.

– Det er mange på slutten. Selger en del da, sier Line.

– Det er best å være hos oss, koseligst, sier Goran.

– Best musikk her, sier fotografen.

Vi er med på laget. Vi heier på Amnestybaren.

Etter stengetid

06.00: Det har vært stengt i tre timer. To dager tok det å få opp alle kulissene, tre timer tar det å få dem ned. Det er ikke alle som er med på ryddingen, men en håndfull. Line gir fra seg pengeskrinet til daglig leder.

– Det er jo veldig gøy dette her, sier Line dagen etterpå.

Klart hun er trett, klart det var stress. Men når den opptalte kassa viser en fortjeneste på omtrent 23 000 var det verdt det. Selv om politihøgskolestudentene på klubbscenen dro inn 80 000.

– Ja, ja. sier Line.

– Kanskje vi får Klubbscenen til neste år.

Anette Moen / Arwen

Psykologi

Bartender i To tårn-baren.

– Hvorfor skal folk henge ved din bar?

– Det er mørk og flott her, vi spiller annerledes musikk også får vi gå med alveører.

Bjørn Winther

Farmasi

Bartender i pornobaren.

– Hvorfor skal folk henge ved din bar?

– Det er her menn har lov til å være menn.

Kjetil Jensen

Eks-student

Bartender i operaballets bar.

– Hvorfor skal folk henge ved din bar?

– Vi har elskovsdrikk med garantert virkning.