Høytsvevende utdanning

Arne Teilgård tar på seg mørke Raybans i det han stiger inn i flyet – de ekte pilotbrillene. Førsteinntrykket av en forsiktigsnill, middelaldrende mann knuses i tusen biter. Teilgård er pilot og fra det øyeblikket stålet fra solbrillene treffer neseryggen, er det han som er sjefen.

Flyinstruktøren er en av åtte Private Pilot License (PPL)-instruktører på Nedre Ringerike Flyklubb (NRF). I det Teilgård setter seg inn begynner han gjennomgangen av sjekklista av instrumentene. Foran i cockpiten er det et elevstyre og et instruktørstyre, akkurat som i en bil fra en kjøreskole.

– Normal static source. Setebelter på. Parking break satt.

Teilgård ramser opp. Det er mye som skal sjekkes før vi skal opp i det blå.

Det er imidlertid ikke bare å hoppe rett i flyet. Før hver flytur er det obligatorisk med en gjennomgang av målene som piloteleven skal mestre. Før vi får ta til vingene må vi inn i bula til NRF på Kjeller. På bordet ligger det en tykk perm, en «Havarirapport», som viser seg å være fotografens store skrekk.

Der står konkrete beskrivelser av x-antall havarier i Norge. Fotografen grøsser mens Teilgård bretter frem ei lang liste med 31 punkter som må krysses av før elevene kan smykke seg med tittelen pilot. Først når elevene har oppnådd toppkarakter på alle punktene, kan de få PPL-sertifikatet.

Været er det største problemet med pilotutdanningen. I mørketiden er det langt mellom de gode værdagene, og det hender elevene bare får prøvd seg i luften hver 14. gang.

– Det er mye kanselleringer av flytimer på denne tiden av året, og mange elever blir nok litt rastløse, sier Teilgård.

Etter å ha lest av værkodene på nettsiden til Internet Pilot Planning Center (IPPC), kan Teilgård betrygge oss for at den himmelblå dagen ikke lyver til oss.

Bra sikt, høye skyer, null nedbør, vindretningen bra, og lufttrykk og temperatur klar.

Vi beveger oss ut. I dag må værgudene være forelska i oss. Den lille flyplassen i Lillestrøm er et travelt og bråkete sted, fly og helikoptre tar av og lander i ett sett. I en garasje står en velkledd mann og skrur. Flyuniformer er tydeligvis ikke noe man har når man flyr PPL-fly, og man kan se på klærne at dette ikke er en allemannsgreie. Det er tydeligvis en mannsdominert utdannelse også – null antall å spotte av det motsatte kjønn.

– Det er en gutteting å fly, vi er vel 95 prosent menn her. Jeg mener likevel at jenter er flinkere til å fly, da de har større hjernebjelke. Den største utfordringen ved å fly er å beherske flere ting på en gang, og der har jentene en fordel, sier Teilgård.

Ikke noe nytt der i gården, altså. Jentene kunne vært flinkiser bak styret, men majoriteten velger fremdeles å gaule ut «kaffe eller te» i stedet for å sitte bak rattet.

PPL-lappen er et første skritt på vei mot formell pilotutdanning, de med kapteinslue som strutter rundt på landets flyplasser.

– Mange unge starter i en flyklubb og tar PPL, og velger en karriere som krever høyere sertifikat senere. Lønningene har ikke gått i takt med andre yrkesgrupper, så man skal tenke seg godt om før man begynner på en dyr pilotutdannelse.

Elev ved NRF, Aleksander Hellem, jobber i forsvaret ved siden av pilotutdanninga. Han startet her for to år siden, og er etter planen ferdig i februar. Han er også fullt klar over dagens vanskelige yrkessituasjon.

– Jeg skulle gjerne ha dratt videre og utdannet meg mer, men det står på kostnadene. Se bare på SAS. Det er litt kjipt å bruke en mill. på et så usikkert yrke.

Skal man bli pilot for et av de større flyselskapene, er det Commercial Pilot License (CPL) man skal ta. Det koster mellom fem og ti ganger så mye som PPL-sertifikatet, men Hellem er godt i gang med først skritt.

Når det kommer til populariteten man får av å være flyver, tilbakeviser han påstanden om at det gir en fordel på sjekker’n. Han kan derimot bekrefte at de fleste piloter har et par pilotbriller, og at det er en tøff vei å gå før du blir pilot. I hvert fall i teorien.

– Teorien er et helvete, og var det første jeg fikk unnagjort. Flyinga er bare moro.

– Er du noen gang nervøs når du skal fly?

– Det er litt nervøs stemning de første gangene i lufta, spesielt når man opplever å få mye sidevind. Tåka er det skumleste, og det hender vi må lande på Rygge, og ikke kan fly tilbake. Heldigvis har det ikke skjedd noe alvorlig med meg i løpet av utdanninga, sier Hellem, og banker (bokstavelig talt) i flyet.

Flyet vi skal sette vår lit til heter «Piper Warrior 3 Cherokee», og er oppkalt etter en vaskeekte indianer. Flyet ligner på en forvokst hund: en fireseters kjæledegge med snute og propell. Flyinstruktør Teilgård går på «daginspeksjonen», som han kaller det. Han sjekker flyets materielle deler på utsiden, og at vi har bensin. Han stryker kjærlig over propellen og klapper på vingene med en seriøs mine.

– Hvorfor klapper du på vingene?

– Klappet jeg på vingene? He he, det fikk jeg ikke med meg.

Han skifter raskt emne.

– Ser dere her? Jo flere luftmolekyler som kommer inn her, jo større hastighet får flyet.

Ingen flyvertinne, og ingen vennlige sikkerhetsvideoer. Bortsett fra det er det som å sitte i et Ryanair-fly, like trangt, men med headset.

– Her har dere poser, man vet aldri. Bare si ifra om dere føler dere uvel og vil lande, det er ikke noe problem.

Det verste denne flyinstruktøren vet, er nemlig spysyke elever.

– Jeg opplevde et uhell en gang. Vi hadde en time igjen å fly da han kastet opp utover cockpiten, og han kastet opp tre ganger totalt på den turen, humrer Teilgård.

Delta, alfa, lima. Stadig vekk kommer andre piloters flyoppdateringer inn. En skjelven stemme snakker gebrokken engelsk. Vi er vitne til en fremmed manns himmelferd gjennom headsetet.

– Tu tauson kilåmiters saut, lyder det.

Så har vi en aldri så liten «takeoff-briefing», som kan tolkes som å ruse flymotoren. Ingen fly fra høyre eller venstre, nei. Check!

– Er dere klare? spør Teilgård.

Plutselig svever vi i Oslos blå himmel. Ikke en sky i sikte, og sola får vi rett i fleisen. Flyinstruktør åpner en liten luke, og den friske lufta setter seg i veggene i det lille flyet. Vi flyr over Hellerudsletta, og får pekt ut hvor A-hus ligger. Oslo gløder. Verden står stille når vi svinger i lufta.

– One thousand two hundred feet, kan Arne fortelle sine medpiloter i mikrofonen på headsetet.

Det er ikke så høyt, tenker jeg. Felix Baumgartner har vært høyere oppe.

– Vi kommer til å sirkle over Skedsmokorset, hører vi i headsetet.

Vi er som tre gribber som sirkler over Oslo. Flyet begynner å humpe. Teilgård beholder steinansiktet bak pilotbrillene, og kan forsikre oss om at det bare var litt vind. Det er en trygghet at piloten sitter synlig og i umiddelbar nærhet. Han har én hånd på styret og peker ned på nok en ugjenkjennelig bygning.

– Der er Høgskolen!

Fotografen tar en bråsjangs og knipser et bilde. På vei tilbake til Kjeller svever vi over Åråsen stadion. Frie som fuglen, og mette på høyden. Posene forble ubrukte, og Pilot-Arne får oss trygt ned.

Når vi ramler ut av farkosten er det flyelev Aleksander Hellem som skal til pers i lufta for å krysse av atter noen punkter på sjekklista til Teilgård. Han mener pilotutdannelsen skiller seg klart fra andre utdanningsveier.

– Det beste med pilotutdanninga er den spesielle mestringsfølelsen man får. Mitt beste minne hittil er den første gangen jeg følte at jeg fikset alt selv, og ikke trengte hjelp av instruktøren. Jeg gleder meg virkelig til den dagen jeg kan si at jeg er pilot, sier Hellem, som gjør seg klar til å kapre elevstyret og smette på seg pilotbrillene.