Hawaii, Oslo

– Spell! sier de. Og så spiller vi.

En gjeng iherdige ukulelespillere, inkludert undertegnede denne kvelden, setter i gang med gospellåta «I’ll Fly Away» – fire akkorder og flerstemt hvis du føler for det. En er forsanger og jodler med utilslørt southern accent, mens vi andre slenger oss på så godt vi kan i refrenget. Vi sitter rundt et bord med en mac midt på, som nettopp har vist oss en innspilling av bandets tidligere bragder.

– Hm. Jeg synes ikke det funka så bra, sier initiativtager og masterstudent på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO), Christina Christensen, når vi runder av. Christina fikk ukulele til jul og fant ut at det var kjipt å spille alene. Hun tok derfor kontakt med folk på nettsamfunnet Underskog for sjekke ut stemningen for å opprette et band. Responsen var overveldende. Resultatet er Oslo Ukuleleband, med øvelse hver tirsdag, og mål om å spille konserter. Det er sjette gang i dag, og flere ferske entusiaster. Bandet er åpent for alle, både nybegynnere og viderekomne, og Christina satser på at de etter hvert vil bli så etablerte at de kan spille konserter ute blant folk.

– Skal vi ta det litt raskere, kanskje? Foreslår hun.

Vi prøver igjen, og jeg blir superstressa av de raske grepskiftene. G-dur er vanskeligere enn man skulle tro.

Bedre enn gitar

For det er ikke bare lek og moro.

– Når vi spiller ukulele, så snakker vi ikke, og når vi snakker spiller vi ikke ukulele, sier Christina.

Det er ikke rom for dilling. Heltene er The Ukulele Orchestra of Great Britain, som nytolker hits, alt fra Tsjaikovskij til Nirvana. Christina minner oss på at det er viktig at vi også øver til hver øvelse. Vi nikker alvorlig.

Og vi er en brokete forsamling. Blant de frammøtte finnes blant annet fire studenter, to venninner i trettiårene, hvorav den ene er knallgod, og den andre kjøpte seg sin første ukulele i tre-tiden i ettermiddag, en barnebokforfatter, en ung konsertukulelistinne og Odd, en ukulelevirtuos på tolv.

Mens vi tar en kjapp stemmejustering, klimprer han diskret på strengene sine, og det går ikke mange sekundene før konsertspilleren Siri ser opp og utbryter.

– Herregud, kan du den?!

Hun er tydelig imponert. Odd spiller Beatles-låta «While My Guitar Gently Weeps», med feilfritt, flytende fingerspill. Vi lytter i andektig stillhet. Han har spilt ukulele i to år, og har nettopp oppdaget klubben.

– Jeg har sett folk spille på TV, og så er den mindre enn en gitar og lett å ta med seg, sier han om det noe utradisjonelle instrumentvalget.

Christina utdyper:

– Ja, det er så lett å frakte, et tøft nachspielinstrument, og så har man muligheten til å bli flink raskt.

Bekymringsløst

Etter noen runder med «I’ll Fly Away», spiller vi «Bei mir ist du schön» (en glad-jazz-låt med trioen The Andrews Sisters fra trettitallet), og «Somewhere Over The Rainbow». Nå er vi langt inni akkorder mye vanskeligere enn G-dur, så jeg gir opp å spille, og inntar lytterrollen.

Instrumentets noe useriøse rykte er ikke helt ufortjent. Uti andre verset på The Village Peoples «YMCA», med ukulelens evige «dum dum pa-dum dum»-komp, minner det voldsomt om midi-trallingen i de gamle Nintendo-spillene. Tempoet er raskere, stemmene lysere og uttrykket bare koselig. Uten at «YMCA» noen gang har vært en spesielt seriøs låt, er det rart hvordan alt som omarrangeres til ukuleleorkester blir så deilig muntert.

– Hvorfor jeg driver med dette? Ser du ikke det?

Christina besvarer spørsmålet mitt med to motspørsmål og peker på bandet som er flokket rundt macen mens de raller igjennom en bekymringsløs tolkning av a-has «Take On Me».

– Det er ren musikkglede, smiler hun, mens jeg pakker sammen for å forlate den lille hawaiiske oasen til fordel for Oslos vinterstorm.

– Spell! hører jeg bak meg, i det jeg går ut i kulda. Og så spiller de.