Et arkitektonisk kinderegg

Temaord: Arkitektur

I entreen til det nye signalbygget ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) er noe i gjære. Statuen av den sovende mannen har fått et skilt over seg hvor det står «jøst married». En pakke med ris, en bøtte med jord og en beholder med vaskevann er satt fram. Var det ikke sykepleierne som holdt til her, likevel?

Pilestredets nye blikkfang kalles nemlig bare «sykepleierbygget» på folkemunne. Bygget er et friskt pust sammenlignet med teglbebyggelsen som området ellers er preget av, og de fargede persiennene trekker assosiasjonene til det tyske flagget. Eller McDonalds. Arkitektene Lund & Slaatto vant konkurransen om å utforme bygget i 1997.

– En forutsetning for å delta i konkurransen var at den gamle blokka som stod her tidligere, måtte stå igjen. Derfor har vi strippet den ned og renovert den innvendig. Så har vi bygget en ny del utenpå, med en lysgård i mellom, forklarer sjefsarkitekt Pål Biørnstad ivrig, mens han viser oss utsiden av bygget.

Han er partner i firmaet, og har vært sjefsarkitekt for prosjektet siden starten. I tillegg til å ha skolefasiliteter, huser bygget administrasjonen på Høgskolen. Dette gjorde at arkitektene hadde mange kryssende hensyn å forholde seg til, og resultatet er et atypisk skolebygg.

– Dette er fordi vi har puttet skolefunksjoner inn i et bygg som egentlig startet ut som et administrasjonsbygg. Derfor har det vært som en «skohornoperasjon» – vi fikk akkurat passet foten ned i skoen, og tatt vekk skohornet, sier Biørnstad.

I Morgenbladet den 2. mai anmeldte Gaute Brochmann det nye bygget. Han tegner et bilde av et bygg som først og fremst er arkitektonisk gjennomført – og ikke så godt lagt opp til brukerne. Han etterspør mer lekenhet hos arkitektene, og omtaler blant annet vrimleområdet foran hovedauditoriet som et «bomberom».

– Jeg snakket selv med noen av studentene, som beskrev bygget som litt tungt. Hvis du tar kantina som eksempel, skulle det være et åpent rom med mye liv. I stedet har det blitt lukket og kaldt. Samtidig skriver jeg også at det er et fint hus, så anmeldelsen er ganske snill, sier Brochmann til Universitas.

Farger har vært et av hovedtemaene i prosjektet – i en palett av gul, oransje og rød. Denne går igjen både inne og ute. Det mest iøynefallende med bygget er persiennene i nettopp disse fargene, som flytter seg automatisk etter sollyset.

I Brochmanns øyne er fargebruken både inne og ute for mye. Sjefsarkitekten på sin side synes kritikken treffer dårlig.

– Jeg mener at vi faktisk er lekne fordi bygget er bueformet både innvendig og utvendig, og at det spiller på farger, forklarer Biørnstad.

Bomberomsassosiasjonen er heller ikke noe han kjenner seg igjen i.

– Ned til dette rommet strømmer det lys gjennom et hull i taket, og i tillegg vil Norges største LED-skjerm vise digitale kunstverk på veggen. Kanskje burde Brochmann ha kommet og anmeldt da denne var oppe og gikk, spør han.

– Er det slik at man skal godta at et bygg blir kjipt, når en har kjempet for estetiske løsninger? Eller burde det snus på hodet: At en ikke burde være så veldig nøye med all finsligheten i utformingen, og heller fått til et bygg som svarer til sosiale standarder, skyter Brochmann tilbake, per telefon.

Arkitektkritikeren forstår at bomberomkommentaren ikke falt i god jord hos arkitektene, men står på sitt. Til tross for at det skal henge digital kunst på veggene.

– Det hjelper ikke å ha en LED-skjerm på veggen når du er nede i et hull. Og selv om du gjør det fint med buede vegger, har en egentlig bare lyst å komme seg opp derifra. De burde heller tatt et sted tilbake, og tenkt at her skal ikke et myldreområde ligge, forklarer Brochmann.

Et av kravene til det nye bygget var at det skulle romme et stort auditorium. Inne i denne storstua lukter det splitter nytt, det gule golvet lyser opp mot oss, og veggene er kledd i aluminium. Her skal underviserens stemme bære utover hele rommet. Auditoriet er stort sett alltid i bruk, av forskjellige fagretninger, men nå er det tomt og stille som i graven. En fyldig gjenlyd høres i hele rommet når vi går ned trappa.

Vibeke Stenstadvold går førsteåret på bachelor i sykepleie på HiOA. Vanligvis leser hun i kantina, men i dag har hun valgt auditoriet. I juni i fjor ble hun utdannet interiørarkitekt, og hun har derfor mange meninger om byggets utforming.

– Her i auditoriet syns jeg de har vært veldig flinke med fargene, og man får positiv energi av det. Samtidig er det ikke for mye av det gode – atmosfæren er fortsatt rolig. Jeg liker også at de har brukt organiske former som ikke gjør bygget så hardt, sier sykepleierstudenten.

– Hvordan syns du bygget er lagt opp for studentene?

– Her har jeg valgmuligheter, alt etter hvordan jeg vil jobbe. Vi har alltid en plass å sitte i kollokvie, og det er alltid lesesalplasser ledige. I det gamle bygget vårt hadde vi ikke den tilhørigheten vi har nå, og samholdet er blitt bedre, sier Stenstadvold.

Hun kjenner seg igjen i karakteristikken av bygget som klinisk, men tror det er forskjell fra person til person om de liker det. Personlig er det noe som passer henne fint.

– Jeg liker å ha det ryddig og ordentlig rundt meg, og det innbyr til jobbing. Konsentrasjonen blir bedre av det. De kunne kanskje brukt noen skillevegger i kantina for å gjøre den mer intim, men samtidig liker jeg at den er oversiktlig, sier hun.

Fra auditoriet i kjelleren, går trappene opp til katedralen mellom den gamle og den nye blokka – lysgården. På bakkeplan er det et yrende folkeliv med folk som leser, spiser og har pause, og som kollokvierer i grupper.

– Nå burde studentene trykket på knappene for å få kjørt vekk persiennene, kommenterer sjefsarkitekt Biørnstad. Han sikter til at sola ikke lenger lyser rett på vinduet.

Han er tydelig stolt over nettopp disse spesialdesignede persiennene, som han stadig vender tilbake til.

Ett trykk på en knapp innenifra, og persiennene skyves elegant vekk. Biørnstad viser hvordan de er vendt nedover, slik at en alltid kan se ut mot gaten selv om de står foran vinduet. I tillegg har hver persienne riller, slik at det ikke kommer indirekte lys inn.

Fasadene i lysgården er glasskledte. Her oser det av administrasjon, og området er blitt beskrevet som klinisk. Biørnstad ser poenget, men viser til at det er nødt til å være som følge av brannforskrifter.

For å sprite opp litt, har arkitektene fargelagt med lister mellom vinduene, med den samme gul-oransje-røde paletten som er brukt på persiennene ute.

– Vi har tegnet skoler med mer åpenhet og kontakt mellom planene, men det er uaktuelt i dette bygget, fortsetter sjefsarkitekten.

Kritikeren Brochmann anerkjenner at bygget helt sikkert hadde mange krav, men han tror samtidig at arkitektene kunne kjempet hardere.

– Et godt kompromiss gjør alle sure, som det sies. Selv om bygget skulle ha kontorer, hadde det ikke behøvd å være lukket. Hvis arkitektene hadde villet nok, kunne de fått til noen åpninger i lysgården – og slik fått litt puls inn i bygget, forklarer han.

Tilbake ved inngangspartiet har folk flokket seg rundt den nakne, sovende mannestatuen. En hvit brud kommer straks gående ned trappa mot publikum. Bak brudesløret lurer en maske, et eldgammelt fjes. Plutselig river hun av seg kjolen, skitner seg til med jord, og begynner å vaske statuen. Det vi er vitne til, er eksamen i maskespill. Estetiske fag hører også til i dette bygget, tydeligvis. Kombinert med sykepleierprogrammet og administrasjonslokalene blir bygget til et slags kinderegg.

– Hele bygget virker å være tilegnet sykepleierne. For første gang på 30 år har det blitt bygget noe spesielt for oss, og at dette ikke kan løftes opp syns vi er trist. Det kalles bare «sykepleierbygget», men vi er jo her, vi også, forklarer Beate Dessington.

Hun avslutter bacheloren i drama- og teaterkommunikasjon denne våren, og kan fortelle at estetiske fag har fått færre rom etter at de ble flyttet inn i det nye bygget. Fra å ha ni rom tidligere, har de nå fått tre store rom – i form av såkalte blackboxer. Disse rommene er kullsvarte fra gulv til tak, og her kan studentene øve på fremføringer og sette opp skuespill.

– Vi trenger ikke store auditorier og lesesalplasser, vi trenger gode lydanlegg og lysutstyr. Helst masse svart gulv til å bevege oss på, og et lager til å ha tingene våre i. Dette får vi ikke, fordi skolen ikke vil være «lagringsplass for vårt søppel», sier hun.

– Syns du bygget er brukervennlig?

– Det er fryktelig mye trekking av kort, inntasting av koder og trykking på knapper for å få opp dørene. Glemmer du kortet ditt en dag, kommer du ingen steder. Temperatur og luftkvalitet er veldig bra, men bygget kunnet vært mer hyggelig, sier Dessington.

– Hva ville du gjort annerledes?

– Det burde vært mer hjemmekoselig. Kantina har topp takhøyde, men hvor er hyggen i lunsjen? Det hele står i stil, men vi er studenter som liker å slenge føttene på bordet og drikke øl i helgene. Slik bør stilen være her også. Bare uten øl da, avslutter Dessington.

Oddvar Skjæveland er arkitektpsykolog og daglig leder i Mellomrom Arkitekturpsykologi. Hans fagfelt tar for seg hvordan arkitekturen påvirker oss mennesker, og hvordan vi kan påvirke arkitekturen til å passe oss best. Han mener det er gjort kloke og fornuftige vurderinger i utformingen av høgskolebygget.

Det er først og fremst fargebruken som har fanget hans interesse.

– Fargen er gjennomført og frisk. I auditoriet la jeg spesielt merke til den, med gult gulv, og tilfeldig fordeling av fargepaletten på stolene. Arkitekten har eksperimentert, noe studenter kanskje aksepterer lettere, sier Skjæveland.

– Jeg kan tenke meg at brukerne føler seg påtenkt av den grunn – at de føler at bygget er laget for dem, fortsetter han.

Han mener at arkitekter som anmelder arkitektur, ikke skal være dommere over byggets funksjonalitet. Det er det brukerne som skal være.

– Er du enig i beskrivelsen av bygget som lite brukervennlig, og for mye sentrert rundt det å være stilig?

– Arkitektur og brukervennlighet trenger ikke være kryssende hensyn, siden god arkitektur betyr at brukerne er tatt hensyn til. Jeg tror det er en sammenheng mellom hodearbeid og estetisk opplevelse – at disse faller sammen, sier Skjæveland.

c.s.gundersen@universitas.no >