Elvelangs

Oppmøte tidlig en søndag morgen for å fryse ræva av seg, sier du? Ingen sak når det er snakk om elvepadling. Dette er en sport det er verdt å gå i kulda for.

I Randselva utenfor Hønefoss finnes et stryk på 200 meter, en «liten lekeplass» for padlere, får vi høre. Her holdes det nybegynnerkurs i regi av elvepadlergruppa i Oslo studentidrettslag (OSI). 13 gutter og fem jenter har karret seg ut til stryket med kajakker spent fast på biltaket og søppelposer fylt med ull og våtdrakter i bagasjerommet. Elvepadling er både tidkrevende og dyrt, men som med mye annen ekstremsport, er det lett å bli hekta.

– De som ikke har vært i bassenget, må en tur ut og svømme i dag. Jeg håper dere har med skift. Dere har ikke lært noe, hvis dere ikke går rundt i dag, sier instruktør Geir Kristian Hansen.

Det går et iskaldt gufs i et par av oss, vi som ikke har snurra rundt med kajakken ennå. Været er grått, lufta fuktig og elva ser iskald ut. Vi har på oss flere lag ullundertøy under våtdrakt, regnjakke, flytevest og skjørt til å feste rundt kajakkåpningen slik at ikke vannet lekker inn. Alle disse plaggene skal snart bli blytunge av aprilfrossent elvevann.

På hodet har vi hjelmer, en av oss med gitter som en hockeyspiller. På land skal alltid spenna være igjen, formaner instruktør Geir Kristian. Padler vi ut i vannet med løs hjelm, kan vi tippe rundt med hodet og smækk! i en stein under vann. Det må unngås for alt i verden.

Vi padler ut i elva i bakevja der strømmen ikke tar tak i oss. 1-2-3, så bikker nybegynner Kine Marie Buskenes kajakken med vilje. Ørsmå sekunder etter har hun ålet seg ut av kajakken og svømmer opp mot land med et godt grep om årer og kajakk. Universitas’ utsendte blir pent nødt til å følge etter, og tilter på hodet ned i det grufullt kalde vannet. Kroppen kommer seg ut av båten mer eller mindre automatisk, som et overlevelsesinstinkt, mens den kjemper mot ikke å la seg paralysere av kulda. Den ene joggeskoen har revet seg løs, og plopper opp over vannskorpa. Så var det gjort. Ikke så skummelt som det ser ut til, men kaldere enn forventet. Skjelven, søkk våt og med tenner som klaprer, er det bare å finne veien opp i kajakken igjen. The (water) show must go on.

Vi øver oss på å krysse strømskillet i eva.

– Proffe velter i strømskillet etter å ha padlet i store fossefall uten å gå rundt. Strømskillet er det mest utfordrende, mener instruktørene.

Strømmen tar tak i kajakken, mens vi manøvrerer båten med hofter og årer for å få den på riktig kurs. Etter tur padler vi rett mot det hvite skummet der elva danner et bitte lite fossefall. Idet vi treffer den sterke strømmen, padler vi som gale for å komme ut av den. Flere blir dratt under vann, og fanges opp av instruktørene som danner et sikkerhetsnett noen meter nede i stryket.

Høydepunktet på kurset er å få padle nedover stryket. En liten utflukt på noen hundre meter forbi steiner, valser og sklier.

Nybegynner Sigurd Sande Schmidt leder an og finner sin egen vei nedover stryket. Han havner i en miniatyrmalstrøm, og går på hodet. Kajakken kjører med strømmen nedover elva, mens han selv blir stående med vann til haka. Og det er her han gjør en stor blemme: han har føttene i bunnen.

– Du skal aldri gå i elva. Sett deg ned, svøm eller flyt, men ikke gå. Fotfeller er skummelt, i beste fall setter du deg fast i noe og brekker foten, i verste fall dør du, sier Geir Kristian i oppsummeringsrunden etter uhellet – som heldigvis gikk helt fint denne gangen.

– Og for guds skyld: ikke hold deg fast i trær! Padle alltid vekk fra trær, legger han til.

Tar du alle forhåndsregler, pakker et lass med ekstra klær og fyller termosen til randen, så har du oppskriften på en spenningsfylt dag i vakker natur. God trening er det også: du kan forvente å bli støl i ryggen dagen derpå! Padleropplevelsen er til for å deles, eller som instruktør Geir Kristian sier:

– Det finnes folk som padler alene. De er ofte tyskere av en eller annen grunn. Du skal være småsuicidal for å gjøre det.