Dissekerte lik på mahogni

STUDERTE: Medisin ved Royal College of Surgeons i Dublin NÅR: 1979-1982 (I Oslo til 1985) AKTUELL MED: Norges mest populære allmennlege

– Studiet i Dublin var steinhardt. Virkelig. En vanlig studiedag var å lese til klokken elleve, og vi kunne kanskje ta oss fri én dag i uken.

Én fridag i uken til tross, det ble ikke akkurat konsumert få pinter med Guiness under pubbesøkene, og de norske legestudentene lærte seg å tilpasse seg den irske «bilkulturen».

– Det er jo forferdelig å tenke på, men vi kjørte bil hjem fra puben. Det var altså en kultur i Irland hvor det var farlig å kjøre edru fredag og lørdag, for da var alle irene ute og kjørte dritings. På søndag så du at det sto litt bilvrak her og der. De ble stående lenge, for de skulle være til advarsel. Jeg husker selv at jeg måtte titte ut av vinduet for å se om jeg hadde fått med bilen hjem, for jeg hadde glemt om jeg kjørte eller ikke kvelden før. Det er egentlig ikke noe å le av.

Men også hverdagen som medisinstudent i Dublin skilte seg fra norske forhold.

– Vi tilbrakte mye tid i den anatomiske salen fra 1700-tallet. Likene lå på mahognibenker. Det var forbudt å bruke plasthansker og munnbind, og lukten av formalin satt i fingrene når vi gikk til lunsj. Professorene gikk rundt i «three piece suits», elegante London-dresser med silkeslips og hvit frakk, og røykte sigarer. Og det var rundt disse likene at den sosiale samtalen foregikk.

Skal vi tro Skavlan, var anatomisalen det hyggeligste rommet på hele colleget, selv om studentene delte rom med tretti døde kropper og et rikelig utvalg parterte kroppsdeler på tank.

– Trengte du et hode eller en kald skulder, gikk du til sjefspreparanten Billy, som så ut som han kom ut av en Dickens-novelle. Han dro opp det du trengte fra en tank med formalin. Det er egentlig så grotesk som du kan tenke deg, men det ble jo ikke det for oss, det var jo hverdagen. Det var en utrolig flott atmosfære å lære anatomi i, denne salen.

Også økonomisk var levekårene blant de norske studentene betraktelig bedre i Dublin på 80-tallet enn hjemme:

– Irland var Europas fattigste land ved siden av Portugal. Lånekassen ante jo ikke hva et irsk pund var, og vi fikk utbetalt lånet i engelske. Disse vekslet vi om og fikk 30 – 40 prosent mer. Vi levde som grever. Noen kjøpte seg eksportbiler eller gamle MG’er – og nå snakker vi om studielån altså! sier han og banker i bordet, nokså sjokkert selv over det faktum at det var mulig å ha så god råd.

– Det er nokså sprøtt å tenke på. Vi pleide å sende kort til Lånekassen hvert år med bilder av de nye bilene våre og takke for godt samarbeid i året som hadde gått, ler Skavlan.

Overgangen studentene fikk da de kom hjem til gutterommet og Universitetet i Oslo var stor.

– Det første vi hørte var at «her stryker ingen, for nå er dere kommet inn. I Oslo blir dere alle leger». Etter å ha hatt eksamensnerver kontinuerlig i årevis, var det positivt. På den negative siden savnet vi Irland og en pint Guiness til 80 Pence.