Barbariets ballerinaer

Det er en lørdagskveld i oktober. Kartet på Norges Wrestlingforbunds (NWF) nettsider har geleidet oss til Grorud samfunnshus. En svær kar med mørkt langt hår og skjegg står og røyker på baksiden av bygget. Tightsen hans er svart og har sølvfargede lynnedslag nedover lårene. Han er en av de tolv wrestlerne som skal inn i ringen i kveld for å underholde med vold og intriger – en salig blanding av Battle Royale og Hotel Cæsar.

Inne gjør det to tonn tunge podiet midt på gulvet det tydelig at det ikke er gammeldans på lokalet i kveld. Inn kommer en svær mann med solbriller gjort populære av Elvis.

– Der ute deles det ut priser for at man muligens har reddet freden. Her gir vi deg en klapp på skulderen hvis du driver med håndgemeng, åpner kveldens konferansier, Rasmus «Jernteppe» Haraldsen, før han avslutter sin intro med forbundets motto.

– Tid for deng! Til rungende jubel fra publikum.

Kveldens første er en testmatch. Skoleeleven «Superhelten» Asgeir skal prøves. Står han en kamp mot Bjørn Sem får han bli med som offisiell wrestler i NWF. Asgeir veier snaue 70 kilo. Sem veier 140.

– Det er kult med sporten. Du kan veie 70 kilo og ta motstanderen før de ser deg, du kan være teknisk kjapp, eller du kan bare være stor og sterk og tåle alt, forteller Håvard «Hannibal» Ryan.

Men, hva er egentlig wrestling? En gjeng store, halvnakne karer som spiller rollespill i en innhegning på 3 kvadratmeter? Eller er det en beinhard kampsport med improviserte utfall, hvor målet faktisk er å skade sin motstander?

Etter noen minutter i ringen får i alle fall «Superhelten» Asgeir kjenne wrestlingen på kroppen. Han har akkurat truffet Sem i venstre øye med et tofots flyvespark, og den drøyt to meter høye mannen er eitrende forbanna. I alle fall virker det slik. Han løfter den halvparten så tunge nybegynneren, slenger ham i bakken, hopper og lander med hele kroppsvekten på hodet til Asgeir. Hele salen holder pusten.

Asgeir ligger livløs på gulvet. Er det seriøst?

– Publikum ser som regel at det er alvorlig når det faktisk er det. Selv har jeg brukket flere ribbein, fingre, fått revet muskler av ben og sydd en del sting, forteller «Hannibal» Ryan.

Wrestling har ikke et så hardbarka rykte på seg som mange av wrestlerne mener det fortjener. Selv definerer NWF wrestlingen de holder på med som en sammensmelting av et akrobatisk stuntshow og en teatralsk kampsport.

Likevel konfronterer mange Ryan med at wrestling bare er et spill for galleriet.

– Jeg slår alltid så hardt jeg kan. Det er jo det publikum vil ha!

– Men, hvis dere slåss på ordentlig, hvorfor har sporten fått dette liksomslåssing-ryktet?

– I USA har wrestlingen blitt veldig barnevennlig de siste årene. De fant ut at det var slik de tjente mest penger, så showene der nå er nesten to og en halv time med teater, og kanskje tjue minutter med kamp. Vi er derimot mer inspirerte av den japanske wrestlingen, hvor kampene er det viktigste.

«Hannibal» Ryan mener han aldri legger noe i mellom.

– Det er jo ingenting som er morsommere enn å skade sin beste venn.

Det er ingenting ved «Hannibal» Ryan som tyder på at han ikke mener det.

– Jeg tenker at vi har vært gjennom en evolusjon, og at vår dyriske side fortsatt er i oss, at vi fortsatt vil skade andre. Det får jeg utløp for her i ringen. På byen, i RF-kjelleren for eksempel, sitter jeg rolig i et hjørne, drikker kanskje ti halve og sier ha det bra når jeg går.

Både han og norsk wrestlings gudfar, Erik «Ikonet» Isaksen, virker begge som han rolige, beskjedne gutten i klassen når de har kommet seg ut av ringen.

– Det skjer noe når ringbjella går og inngangsmusikken min kommer på. Jeg blir en annen person. Eller… Jeg blir i hvert fall gira opp 100 hakk, forteller Ryan.

Tilbake i ringen er Asgeir hjulpet opp på beina, og flere av publikummerne ved siden av oss mener han var bevisstløs på ordentlig. Han fortsetter, men taper kampen rett etterpå.

– Det har tatt helt av i dag, forteller Adrian «Storm» Orø Nybø engasjert. Illustrasjonsstudenten ved Norges Kreative fagskole er henvist til gulvet som crew for kvelden. Litt over et halvt år siden knaste det nemlig i hånda hans under en kamp.

– Jeg kjente at noe ikke var helt bra, men jeg var så gira på adrenalin.

Han fortsatte kampen, og gikk en måned uten å gjøre noe med det. Da han så gikk til legen, viste det seg at han hadde brukket håndleddet. Nå har han skruer i hånda og går med gips i sjette måned. Noen overdrevne grimaser og smerteskrik er det, men ellers er det lite ved den første timen med wrestling som får oss til å tvile på at det er mulig å få deng på ordentlig i en wrestlingring.

– Vi legger jo ikke skjul på at det er et show vi byr på, men samtidig er wrestling minst like fysisk som for eksempel MMA, mener Nybø.

Mixed Martial Arts (MMA) er til forskjell fra wrestling mer eller mindre blottet for rollespill og teater før, under og etter kampene. En essensiell del av wrestlingen derimot, er det dramatiske, teatralske bakteppet for hver kamp, med vennskap, fiendskap, brorskap og forræderi. Med kostymer, sminke, signaturbevegelser og inngangsmusikk som alt er med på å bygge karakteren til wrestleren og hans tilhørighet i wrestlinguniverset.

På scenen kommer nå regjerende norgesmester Aron Frost mot Victor Dale. De skal møtes i en minnekamp dedikert deres felles venn og talentfulle wrestler Isak «Rain» Bjerknes, som døde i en bilulykke 2007.

– Kom igjen, Victor!

En ensom fan i trettiåra på første rad, med en flaske cola og en flaske solo mellom bena, skriker av full hals. High-fives med folket på første rad og konstant drittkasting til og fra wrestlerne er tydeligvis også innafor. Samspillet med publikum er der hele tiden. Kursing i publikumstekke fra disse gutta her hadde vært noe for professormannskapet til rektor Ottersen.

Ellers dukker det opp få assosiasjoner til øvre Blindern denne kvelden.

Minnekampen blir minneverdig. Wrestlerne bruker hverandres kropper til å ommøblere de første radene i salen med ulike kast og spark, til publikummets jublende begeistring. Etter intense en og tjue minutter og elleve sekunder sitter Victor Dale fast i Arons grep. Regjerende norgesmester Aron, som nå bor og wrestler i England, vinner kampen. Begge blir liggende utmattede i ringen, til stående applaus fra de nesten 100 fremmøtte.

– Jeg har drevet tolv år med tae kwon do og andre kampsporter, men wrestling er den klart mest slitsomme, forteller «Storm» Nybø.

For å bli akseptert som en fullblods wrestler i Norges Wrestlingforbund må man først gjennom wrestlingskolen.

– I desember skal vi ha en opptaksprøve. Består du den, kommer du inn som elev i skolen og får gå der i ett til to år. Mange av gutta som møter opp på prøven tror de er noe, men flere av dem spyr etter bare noen timer, forteller «Hannibal» Ryan.

I samfunnshuset begynner fansen å bli blodtørstige. I neste match virker mange på første rad å nyte smerten wrestleren «Knoke» uttrykker i det han blir kastet med ryggen først oppå en søppelbøtte som blir most flat av kroppen hans.

– Mere Vold! Mere Vold! Herlig Vold!

Det er den samme wrestlingtilhengeren på første rad som skriker. Riktignok skriker han mere Vold fordi mannen som banker opp «Knoke» er wrestleren «Sersjant Vold», men blodtørstigheten blant publikum kommer likevel til uttrykk i engasjementet. Dette må være diplomatiets antitese. En sann dyrisk utfoldelse, både på og utenfor scenen.

Kveldens hovedkamp er intet mindre enn en landskamp. «Killer Karlsson» har tatt turen fra Sverige til Grorud, og opptrer som alt annet enn en søt bror. Gode 1,95 på strømpelesten og en sleik som jager all sympati hjelper ikke den allerede fan-løse svensken. Et samstemt bue-kor fyller samfunnshuset. Alle er enige om at Karlsson må tape. Fanen på første rad elsker det.

Mannen som skal stjele mesterbeltet tilbake til Norge, er Grom Gravalid, en vaskekte nordmann. Akkompagnert av en metall-versjon av Aasen-diktet «Nordmannen» kommer Gravalid hoppende inn med halling-bevegelser, nikkers og telemarksdialekt. Så begynner det karakteristiske psykologiske spillet før matchen setter i gang.

– Det der er deres norske dommer! Dommeren skal være nøytral! klager Karlsson, før han trekker opp et ess av ermet. (Ikke bokstavelig talt. Mannen har ikke på seg mer enn en forvokst speedo-truse).

– Jeg har tatt med meg min egen dommer. Stavros!

Karlsson roper opp en mann fra salen som tar på seg dommerdrakten til den norske dommeren. Stavros hevder å være gresk, men snakker flytende svensk. Publikum klager, til ingen nytte.

Litt ut i kampen sliter Gravalid. Svensken holder ham nede i bakken til dommeren får telt til to flere ganger, men rekker akkurat opp før det avgjørende tretallet. Også denne kampen ender ute blant publikum, og kampen snur. Gravalid får overtaket igjen, og med sin signaturrulle, «dra av’n arma», låser han Karlsson til gulvet. Grom Gravalid tar mesterbeltet tilbake til Norge.