Bæsj og skudd på sytten kvadrat
NAVN: Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid
STUDERTE: Bachelor i Afrikanske og Asiatiske studier, fordypning i filosofi, UiO
ÅR: 2003 til 2007
NAVN: Chirag Rashmikant Patel
STUDERTE: Bachelor i Medier og Kommunikasjon, HiO
ÅR: 2003 til 2007
AKTUELLE MED: Ny plate: «Kors på halsen, ti kniver i hjertet, mor og far i døden»
– Jeg tror du må være singel. Altså, du kan ikke studere fulltid, drive med musikk fulltid, og ha kjæreste i tillegg. Jeg tror ikke det går opp.
Magdi tapper fingeren i bordet. De mørkebrune øynene er fokusert.
– Du kan godt prøve det, men det kommer til å gå utover én av dem.
Barndomskompisene som for nesten ti år siden opptådte på demonstrasjoner i hovedstaden iført buffalo-sko, badass attitude og frekke rim, er i dag landets største rapduo. Nå sitter Chirag med en cortado, mens Magdi faster, noe Chirag mener gjør ham litt rar i hodet. To-tre kvartaler unna sofaen gutta sitter i, har fadderuka så vidt begynt på Høgskolen i Oslo og Akerhus. Der studerte Chirag også en gang.
– Det å kunne studere og samtidig spille inn skiver og skrive låter – å gjøre to så forskjellige ting – det har vært skikkelig bra for oss fordi vi har fått et litt annet perspektiv, enn om vi bare hadde vært på lanseringene og hengt med alle som jobber med plateselskapet, sier han og folder hendene i beste rapper-stil. Rundt halsen dingler et lite gullsmykke av typen pent, ikke typen boler-chain.
Selv om gutta beskriver studiene som noe de bare snublet inn i, har studieårene hatt stor verdi. Det å være på Samfunnet hver torsdag med «Ola student», var en viktig input.
– Det gjør at du forholder deg til den ekte verden, og det er veldig sunt. I forelesninger blir du jo ikke behandla som noe annet enn det nummeret du har på eksamenen din. Det er veldig lærerikt og bra, mener Chirag. Magdi er enig:
– Jeg husker dagen etter vi hadde hatt en stor konsert på Rådhusplassen og jeg skulle stille spørsmål i en forelesningssal. Jeg var dritnervøs, for jeg ville ikke være han som stilte det nørde spørsmålet som enten er helt opplagt, eller som er kverulerende, når alle andre tenker «vær stille». Jeg var mer nervøs for å stille det spørsmålet, enn å ha konsert foran hundre tusen mennesker. Man får beina på bakken igjen med et smell.
Beina på bakken hadde de definitivt også utenfor forelesningssalene. Gutta levde ikke akkurat under luksuriøse boforhold. De hadde heller ingen Toyota. Mens Chirag holdt hus hjemme hos mamma og pappa på Hovseter, levde Magdi det stereotypiske studentlivet på hybel.
– Bjølsen studentby for life! Sytten kvadratmeter, aldri vært så lykkelig, sier Magdi og lener seg tilbake i sofaen med århundrets bredeste glis tegnet i trynet.
– Jeg var veldig lykkelig, helt til «Per», naboen min, begynte å bæsje i poser som han la ut i gangen. Da jeg busta ham, var forklaringen «Jeg skriver masteroppgave». En annen gang trodde jeg han skjøt seg selv. Men da hadde han lagt en glassflaske med Farris i fryseren.
– Bæsj og skudd, på sytten kvadrat. Chirag rister på hodet.
– Det var ganske mange gærninger på Bjølsen studentby. Folk som skrek og brøt seg inn og sånn før eksamen. Men det var gøy da. Det skjedde ting. Men du vet, når man skriver masteroppgave, så blir man av og til litt rar, sier Magdi og gliser igjen.
I dag studerer de ikke lenger, men gutta vet å opprettholde balansen mellom stjerner i øya og realitet:
– Når jeg kjenner meg kvalm over hvor full av selvtillitt jeg er, stikker jeg hjem til mamma og pappa igjen og får kjeft, sier Chirag.
– Man må sørge for å henge rundt de som drar deg ned, tråkker deg i trynet. Men de gjør det med kjærlighet.
