Alvorlig vinglete

NÅR: 1983-1990

AKTUELL MED: Radioprofil i NRK, leder «Kveldsmat» på P1

– Oj, der var en veldig god venn av meg. Jeg må bare hilse på. Hei Ingrid (Bjørnov, journ.anm), jeg har med meg Universitas. Vi skal snakke om studietiden min, og det er jo en brokete historie.

• STUDERTE: Kunsthistorie, nordisk og historie (tilsammen en drøy cand mag), Journalisthøgskolen i Oslo

Å gå rundt i gangene på «Krinken» med Kari Slaatsveen, er som å være på slektstreff. «Hei på deg» og «Hvordan går det med deg?» rundt hver sving. At hun skulle ende opp som fast inventar i NRK-familien og selvsikker pratmaker på radio’n, var imidlertid aldri gitt.

– Du må ta hensyn til intuisjonen din, ikke høre for mye på hva familien din sier. Hvis du tar sjanser blir det slitsomt – det er veldig deilig å være usynlig. Drit i det trygge likevel, ta konfliktene.

Etterpåklokskapen kommer nettopp etterpå. Slaatsveen selv, en formbar plastelinaklump av en nittenåring, begynte logisk nok i den andre enden.

– Jeg begynte på universitetet i Trondheim, fordi jeg hadde kjæreste der. Ikke lurt å velge studiested etter hvor kjæresten befinner seg, nei. Det regnet hele tiden og jeg satt stort sett på legevakta med bløende blærekatarr den første høsten.

Tjo og hei, over til Dragvoll og Nordiske studier. Et trygt valg. Mamma ble fornøyd og alt var kos, mens Slaatsveen hata livet.

– Moren min sa «Nå kan du bli LÆRER, Kari.» Det kjentes som en grå, klam klut over ryggen, så jeg byttet til historie. Det var rett ut gøy. Jeg vinglet veldig likevel, tvilte på hvem jeg var og hadde ikke mye selvtillit.

Rett før avsluttende eksamen i historie pakket hun ut av hybelen og tok første tog til Oslo. Begynte på nytt og tok jobb i barnehage samtidig som hun gikk en avisrute.

– Jeg tør å si det som det er, fordi jeg tror det er mange som føler det sånn. For jeg hadde det skikkelig, skikkelig dårlig – brøt sammen og brøt av.

Noen må fortelle historien om alt som gikk i dass, om ubesluttsomhet. Slaatsveen måtte innom historie på nytt på UiO, jobbe et halvår i psykiatrien på Gaustad sykehus, to uker innom sosiologi og vips over på kunsthistorie.

På Blindern likte Slaatsveen godt at det var så svært. En sårbar pike som var allergisk mot tette klasserom og klassehierarkier. Hun måtte kvinne seg opp for å gå bort til Radio Novas stand på Frederikkeplassen.

– Jeg gikk jo bort, litt nervøs og veldig redd. Jeg husker at det første jeg skulle gjøre var en filmanmeldelse for Nova Kultur. Jeg satt med skriveblokken i kinosalens mørke og noterte alt. Tilbake i studio leste jeg det inn med skjelvstemme. Det var så dårlig.

Bra folk, obskure programmer, og en redaktør som tok med seg teiper opp på NRK. Plutselig var veien via Journalisthøgskolen og opp til Marienlyst, ikke så lang. Nå er Slaatsveen kjent som morokvinne gjennom politisk satire i Løvebakken og riksdekkende hyggeradio. På privaten er hun derimot en alvorlig, men underfundig karakter.

I retrospekt er hun gira på realfag, på samfunnets vegne. Hun skjønner ikke hvorfor alle vil bli journalister.

– Nå skal alle jobbe i media, det er et mas om å være synlig. Kanskje på tide å tenke på hva samfunnet trenger i årene som kommer? Jeg tråkker i glasshus med piggsko og slegge her, altså, men jeg skulle ønske jeg hadde forstått hvor morsomt matte egentlig er.