700 år med røre

– Vi vil helst ikke ha noe fokus på at vi selger det her, sier Cathrine Beck Kæmpe.

En mørk kjeller på Blindern, to etasjer under intetanende studenter som sitter ved lesesalpulten på Sophus Bugges hus og pugger, bedrives lyssky aktiviteter. To ganger i uka velter den velkjente lukta ut i HF-byggets korridorer. Her pushes kontrabandevarene av ulydige studenter, og deres avhengige medstudenter svelger dem rått. Eller med jordbærsyltetøy og brunost.

Tirsdager og torsdager serveres vafler på Uglebo. Undergrunnsvafler, forsøkt stanset av et regelverk ingen helt kan gjøre rede for.

– Ikke skriv at vi fremdeles selger vafler. Vi er usikre på hva Teknisk avdeling vil si, vi har tatt tilbakemeldingene deres som et «tja» hittil, sier Cathrine.

Hun er leder for Filologisk Forening, som driver kafeen. Foreningen har vært gjennom en trøblete røre etter at Teknisk avdeling ønsket å hindre salg av vafler i studentkjelleren Uglebo i 2009. Foreningen selger fremdeles vafler, men vet ikke om de har lov til å gjøre det.

25. mars, forrige fredag, var vaffelens dag. I år fyller vaffelen visstnok 700 år. Egentlig er den populære retten langt eldre enn dette, med røtter helt tilbake til de gamle grekerne. Det som feires i år er derfor de første vaffeljernene, opprinnelig utviklet i Nederland og Tyskland på 1300-tallet.

Vaffelen ser ut til å være et nøkkelverktøy for å engasjere studenter. Men hva betyr egentlig den mønstrete pannekaka for oss? Hvilken stilling har egentlig vaffelen i det norske samfunnet?

– Store deler av det norske samfunnet er bygd på vafler og dugnad, forteller en entusiastisk Trond Nordby.

Statsvitenskapsprofessoren og vaffelelskeren er overbevist om at vaffelen har en helt spesiell stilling i Norge. En markedsanalyse viser at eldre folk og trøndere er de hyppigste spiserne, mens gjennomsnittsnordmannen spiser vafler omtrent hver tredje uke. På tross av at de norske vaflene opprinnelig kommer fra Sverige, kan man trygt si at den populære retten har en sentral plass i våre hjerter.

– Vaffelen er et kjent innslag fra dugnader og idrettsarrangementer, og jeg har også sett at den er veldig vanlig på universitetet. Det er typisk at alle felleskantiner i Norge har vafler, men jeg har ikke opplevd den samme vaffelkulturen i andre land.

Det er mulig Einar Gerhardsen bygde landet ved hjelp av vafler og dugnad. Men engasjerer vaffelen studenter i 2011? Trond Nordby gir oss svaret:

– Jeg har vært på vaffelbesøk på Villa Eika, nede hos Aksel Braanen Sterri og co. Vaffelen er nok en viktig motivasjonsfaktor for å trekke studenter, men ungdommen i dag er så redde for kaloriene.

Og apropos kalorier. Det gikk dårlig da helseguru, frokostmotstander og leder for Studentparlamentet Aksel Braanen Sterri ville slanke studentene ved å innføre grove vafler på Villa Eika.

– Vi prøvde oss med noen gode, grove og havregrynsbaserte vafler. Man trengte utrolig mye syltetøy eller brunost for at de skulle smake noe særlig. Det førte til store protester, både fra gamle studentpolitikere som hadde opplevd bedre vafler tidligere, og fra nye studenter som lurte på hva faen det her var for noe. Vi innså at vi må være populister når det kommer til vaflene.

Hver fredag arrangerer studentpolitikerne vaffelfredag på Villa Eika. Her lokkes sultne studenter til politikken ved hjelp av spiselige bestikkelser. Men skal vi tro Sterri så er det kosen som står i sentrum.

– Vi er vel opp mot 50 personer hver fredag. Selve ideen bak er å åpne opp for studentene. Vi legger opp til kos, og vaffelen signaliserer uformell stemning. Pensjonister møtes gjerne på biblioteket for en kaffe og vaffel. Vi har lært av dem.

Men på selveste vaffelens dag var det ingen vafler å få i den lille trevillaen. Sterri lover bot og bedring:

– Det var ikke så mye vi kunne gjøre, siden det var obligatorisk oppmøte på Norsk Studentorganisasjons landsmøte. Men vi må ta igjen med en dobbel omgang vafler neste uke.

Om Villa Eika har papirene i orden for lovlig vaffelsteking, er det ingen som riktig vet. Men Sterri lover mye røre dersom Teknisk avdeling lager trøbbel for vaffelarrangementene på campus.

– Hvis de forsøker å ta vaflene fra oss, blir det sterke demonstrasjoner. Da kommer vi til å lenke oss fast til vaffeljernet.

– Fritt vaffelsalg er en viktig sak?

– Vi tar kampen for Uglebo dersom de får trøbbel. Vi opplever en stor motvilje fra Teknisk avdeling generelt mot studentsteder. Studentene trenger møteplasser som ikke gjennomreguleres. Universitetsdirektør Gunn-Elin Bjørneboe er jo tidligere helsedirektør, og det er en kjent sak at Studentkafeene ikke ønsker konkurranse. Slikt gir rom for konspirasjonsteorier.

Tilbake i de mørke omgivelsene på Uglebo. Drifterne i Filologisk Forening er glade for at studentpolitikerne tar vaflene på alvor. Vi møter dem utenfor åpningstid, og det er lite som tyder på at det trange bomberommet fylles til randen av vaffelspisende studenter to dager i uka.

– Vi trenger egentlig et bedre avtrekk og et personaltoalett for å steke vafler her, forklarer kjellermester Øyvind Wedøe.

– Personaltoalett?

– Ja, hele regelverket er ganske uklart, utdyper leder Cathrine.

Vaflene er viktige for foreningen. De trekker studentene ned fra lesesalen, og fungerer som det eneste alkoholfrie tilbudet i kjelleren, bortsett fra kaffe. Boller har blitt forsøkt som et alternativ, men i likhet med Sterris grove vafler, ble de ingen stor suksess.

– Vi fikk veldig mye klager på bollesalget, og det trakk ikke like mange folk.

Bollene kunne lages på forhånd, og skapte derfor ikke de samme problemene som ved vaffelsteking. Kjellermester Øyvind rister oppgitt på hodet over den absurde situasjonen med vaffelsalget.

– Alle idrettslag som selger vafler er jo i samme båt som oss. Vi ønsker bare en konstruktiv løsning som fungerer, og vaflene er viktige for driften vår. Dersom Teknisk avdeling nekter oss vaffelsalg, blir vi nødt til å kjempe en ny runde. Vi er villige til å gjøre mye for å beholde vaflene.

– Hva er det som gjør vaflene deres så spesielle?

Leder Cathrine lener seg frem over bordet, holder den ene hånda foran munnen og hvisker.

– Vi bruker ferdigblanding fra Toro.