Makspuls og melkesyre

Det er skikkelig høst, vått og kaldt når jeg tar banen til Sognsvann for å være med på trening på Norges idrettshøgskole (NIH). Alt jeg vet om det som skal skje er at jeg skal ut og løpe, fort og i intervaller. Bare tanken på det forestående gjør meg lettere nervøs. Gamle og vonde minner fra gymtimene på videregående dukker opp på netthinnen: Minner om da gymlæreren min, kjærlig kalt Blod-Bjarne, som med fløyte i munnen og mord i blikket jaget meg rundt i min ungdoms bøkeskog til jeg spyttet blod.

Masteroppgave i skogen

Denne høsten har de tre masterstudentene på NIH Line Støen, Sigbjørn Litleskare og Marit Sandvei samlet sammen 27 unge mennesker til et forskningsprosjekt som skal resultere i masteroppgaven deres. Deltagerne er delt inn i to grupper etter loddtrekning der den ene trener langkjøring og den andre sprintintervall.

– Det finnes en del studier av effekten sprintintervall kan ha, men disse studiene er gjort på godt trente mennesker og ikke på folk i middels god form, sier Line Støen.

Hensikten med studiet er å finne hvilken effekt sprintintervaller har kontra tradisjonell langkjøring, som vil si å løpe i et jevnt, moderat tempo over tid, for å bedre utholdenheten. Tidligere forskning har vist at sistnevnte treningsform kan ha gunstig innvirkning på fysisk form og helse. De tre masterstudentene er spente på om de vil finne forskjeller mellom de to treningsgruppene.

Møkkavær og prestasjonsangst

Etter å ha funnet garderoben og fått på meg treningstøyet, møter jeg de tre prosjektansvarlige og de andre forskningsobjektene i resepsjonen.

En av de frivillige denne fredag morgen er statsvitenskapsstudent Ole Petter Olsen.

– Akkurat når en står opp om morgenen og hører at det regner, da kan det være litt kjipt å dra ut for å løpe. Men med en gang en kommer i gang med treninga så er det er greit, forsikrer Ole Petter Olsen, student i statsvitenskap.

Det er lite som minner om mitt fordums gymlærerspøkelse ved de tre masterstudentene fra Idrettshøgskolen, og det roer nervene mine litt før den forestående treningsøkta. Også de andre frivillige virker positive. Pulsbåndet blir festet over bringa mi og klokka på armen, og så bærer det i høvelig lavt tempo ut i regnet og mot skogen med den stakkars fotografen halsende på slep.

Langs veien mot Sognsvann småprater jeg litt med Line Støen om prosjektet, men ingenting fester seg. Jeg har bare en tanke i hodet; jeg skal komme igjennom treninga med æren i behold. Jeg kan da ikke være i så mye dårligere form enn dette representative utvalget av middels trente studenter?

Melkesyra kommer

Etter ti minutters oppvarming i rolig tempo og med tre små, hurtige intervaller, beveger vi oss opp i terrenget til en bakke for å ta fatt på selve spurtintervallene. To og to skal vi løpe seks intervaller med nesten full intensitet i 30 sekunder. Etter spurtene går vi rolig ned bakken igjen og hviler i tre minutter. Det er hard trening, og for hver spurt kjenner jeg mer og mer melkesyre i beina, og jeg havner lenger og lenger etter min makker Ole Petter fra Fredrikstad.

– Formen kunne vært bedre, men den er stigende, sier Ole Petter.

Det er ikke bare hans form som kunne vært bedre, tenker jeg. Ingen regelmessig trening de siste fem-seks årene har satt sitt preg på kroppen min.

Trav og galopp

Det er en inderlig god følelse når intervallene er over, en følelse av å ha tatt ut alt. Jeg holder meg til lårene og kvitter meg med akkumulert spytt, men jeg kjenner ikke blodsmaken i munnen som jeg minnes fra tidligere. Bakken vi har løpt opp ser mer ut som banen på Bjerke etter lørdagstravet enn hva det romantiske navnet Måneskinnsløypa tilsier. Regnet fortsetter å sildre fra himmelen og ned i den disete skogen. Jeg er glad vi skal tilbake til de varme dusjene på NIH, og jeg misunner ikke de andre som om seks uker skal løpe ti intervaller opp den samme bakken. De får håpe på snø, for det er atskillig bedre enn regn i november. Etter å ha gitt alt føler jeg at jeg har æren i behold. Men prestasjonen har absolutt forbedringspotensial.

– Du må gjerne bli med flere ganger, Bendik, sier Line Støen.

Da står det bare på motivasjonen.