Treningsfarsotten

«Upside, inside out, she’s livin’ la vida loca. She’ll push and pull you down, livin’ la vida loca. Livin’ la vida loca, come on!»

60 jenter og 1 gutt rister intenst på rumpa. Gruppa er delt i to, og de dansende søker blikkontakt med hverandre på tvers av lokalet. Hun svinger håret i halvsirkler, han svarer med svikt i knærne og hoftevrikk. Hun hekter på luftgitaren og jokker frem en gitarsolo, han stemmer i med fyldige basstoner. De dansende mimer Ricky Martin-tekster de trodde de hadde glemt med sterk innlevelse: «She’s into new sensations, new kicks in the candle light. She’s got a new addiction for every day and night.»

Fredag kveld fra Nydalen athletica. Instruktørene kaller det «prime time». Bookingsentralene til SiOs har kokt hele dagen, og nå, mellom klokka 17 og 19, strømmer de treningsglade studentene med hypermoderne joggesko og barberte armhuler inn.

Pust, stønn, pes. Pes, stønn, pust.

Spretne snupper bytter ut kaféskravlinga med høy puls og rennende maskara. Karakterjagere klapper sammen boka til fordel for hjerneløs rumpevrikking. Hva er det som driver dem?

The new sensation, Ricky, er zumba. En populær lapskaus av latinamerikansk dans og europeisk musikk. «Nyheten» viser seg å være over ti år gammel, fra Colombia og utviklet av Shakira-koreograf Alberto Beto Perez. Den argentinske studenten Gaston Costas (29) er her for femte gang.

– Jeg kjenner bevegelsene fra Argentina. For meg er det ikke flaut å danse. På zumba blir nordmenn mer løsslupne, sier han.

Gaston er eneste gutt på dagens zumbavorspiel. 20 år gamle studiner ikledd Nike fra topp til tå, med håret i en dott på hodet og lett brunkremskille mellom hals og ansikt.

På rekke og rad med steinansikt som borer seg inn i det overdimensjonerte speilet. Vi er hamsteren i hjulet og klokka som aldri kommer til døra. Vi hermer etter bidronningen på podiet der fremme, slik at alle blir helt like. Vi er den nye treningsrøkla!

I kjelleren på Centrum athletica stopper ristingen brått. Ingen vrikking, ingen luftgitar, ingen Ricky. Her er lyset dimmet, og orientalske toner smyger seg ut av billige høyttalere. Femten barføtte jenter i myk bomullsbukse ruller ut hver sin yogamatte.

– Bare observer tankene dine og la dem passere. Gi slipp på det som har skjedd før i dag. Ikke tenk på det som kommer. Vær her og nå, og vær her kun for deg selv.

Lisa Elstad (31) kan velkomststrofene utenat, låter som en radiovertinne på «Nattønsket»: Behagelig og sensuelt.

Vi starter med å gi oss selv fotmassasje. Hjemmestrikkede ullsokker fyker i alle retninger. De rutinerte blant oss setter seg i hellotus – beina i kors og føttene hvilende på lårene. «Sprik med tærne, og flett fingrene mellom dem,» sier Lisa.

En av jentene gyver løs på et tørt hudflak. Oppslukt i sine egne fotsålers elendighet går hun glipp av tre dype innpust og utpust. Vi andre er klare for flow.

Vi har 60 minutter på oss til å finne flyten, en tilstand der vi er så fokusert på det vi gjør at vi glemmer tid og rom. Eller?

– Jeg vet egentlig ikke hva flow er. Det får du spørre dem i Studentidretten om. Jeg underviser yoga, sier Lisa etter timen.

Så hva er egentlig flow? Gruppetreningsleder på SiO Tiina Toikka kan forklare.

– Flow er en blanding av ulike typer yoga. I stedet for å kalle det for ashtanga, vin eller yenga, kaller vi det flow. Flow skremmer ikke bort noen. Det er et flytende begrep.

Femten rumper skyter opp i været for flowtimens siste «nedadgående hund». Kroppen knekker på midten, og danner pyramide i det som er en av yogaens grunnposisjoner. Etter ti dype innpust har knærne fått skjelven, og håndflatene har rutsjet av matta i sin egen svettebane.

Lisa beveger seg grasiøst mellom pyramidene. Musikken hakker, men hun er tilsynelatende uanfektet. Det skal mer til enn en ulyd for å vippe henne av pinnen.

En av pyramidene er ikke spiss nok. En annen har sunket ned til knærne med hodet mellom lårene. Dette er «barnet» – yogaens hvileposisjon – og når utøveren har inntatt denne, lar hun dem alltid ligge i fred.

«Soria namaskara,» ber Lisa. Salen svarer med en serie solhilsener. De færreste skjønner et kvekk av sanskrit, yogaens egen latin, men har lært seg å legge mening i uforståelige ord.

I «adumuka» skal vi visstnok «barbere kroppen med armene» på vei ned i en armhevning.

I lotus og med håndflatene mot hverandre skal vi velsigne «det tredje øyet for visdom» et sted der ved neseroten. Alt mens vi tar dype åndedrag. For det heter ikke pust i yoga, det heter åndedrag. Slikt kan man bli trøtt av.

– Det er nesten alltid noen som sovner under avspenningen. De har tydeligvis behov for en hvil, så jeg lar dem ligge en stund, sier Lisa.

Det finnes langt mer joviale måter å trene på. Har du noen gang hoppet opp og ned på en blå gummiball til «Levva livet» av Åge? Hinket deg gjennomvåt av svette til du gikk på trynet foran ditt eget speilbilde? Ikke? På en time med bosu-ball er det dette som gjelder.

Jentene i salen på Domus atlethica danser til svetten pipler ut av vidåpne porer og anklene skjelver i skrekkblandet fryd.

Bosu er drithardt. Tunga er kronisk skeiv i munnen, og øynene våger ikke ta blikket fra dette ene punktet instruktør Stine Seland (27) sa vi skulle finne. Selv står hun stødig med ryggen til speilet.

Øynene sveiper over den vaklende massen. Hun er en vitaminpille på knallrosa løpesko, og dirrer energisk mot oss. Sammen med Åge og Michael Jackson motiverer hun oss til å slå vårt 30. slag gjennom lufta selv om musklene jamrer seg.

Den uhøytidlige stemningen i salen gjør det nesten fornøyelig å ha blodsmak i munnen. Sjelden har hard trening vært så lystbetont.

Trønderrocken fader ut, og sprettrumpene svanser ut av lokalet, klare for nye treningseventyr. Til sommeren må de trene på egenhånd, utendørs og uten SiO Studentidretten. Det gjelder å bruke de siste semesterukene. Booke, booke. Klikke, klikke. Det er ingen tid å miste.